Endringens kilde

Til deg som tenker at verden var bedre før, er det nok å si ett eneste ord: Tannhelse. Ta en tur på museum og se hvordan oldemor fikk stelt tennene sine og du blir raskt en varm tilhenger av endring. Alternativet til endring er å gjøre ting på samme måte som før. Det skal vi være svært glade for at våre forfedre ikke valgte.

På lang sikt skaper endringer økt velstand, men på kort sikt gjør endringer ofte vondt. Samfunn som klarer å dempe denne umiddelbare smerten, vil kunne utvikle seg raskere og med et lavere konfliktnivå.

For en bedriftseier som driver med overskudd, er det mest behagelig å ikke gjøre noen endringer.

Hva er det som driver endring i arbeidsmarkedet? Mer enn en ting, selvsagt. Ny teknologi og kunnskap fører til endring. Men hva får bedriftene til å innføre ny teknologi og til å ta i bruk ny kunnskap?

For en bedriftseier som driver med overskudd, er det mest behagelig å ikke gjøre noen endringer. Investeringer koster penger og medfører usikkerhet.

Mange steder i verden tillates bedrifter å fortsette med gammel teknologi og gammeldags organisering av arbeidet lenge etter at nye og bedre arbeidsformer er oppdaget. Hvis lønnsomheten faller, kan eierne redusere reallønningene til sine ansatte. Framskrittet og velstanden for folk flest uteblir.

Andre velger modellen med at aksjonærene hvert år krever økt utbytte. Det tvinger ledelsen til å kutte kostnader og outsource drift, men også til å investere i ny teknologi og kunnskap. Framskrittet kommer, men mange arbeidsfolk får ikke glede av det og samfunnet kan oppleve store konflikter.

Den norske fagbevegelsen er derfor en av få som aktivt aksepterer prinsippet om at bedrifter av og til må gå konkurs.

I Norge har vi en annen mekanisme som presser bedriftene til å hele tiden forbedre seg. Den heter kollektive lønnsforhandlinger og det er fagbevegelsen som er motoren. Ved å kreve reallønnsvekst til alle hvert eneste år, tvinges bedriftene til å finne nye måter å skape overskudd på samtidig som de må dele dette overskuddet med sine ansatte. Bedrifter som ikke klarer å holde tritt med lønnsveksten vi har blitt enige om, har simpelthen ikke livets rett.

Det er en grunnleggende forskjell på om endringene drives fram av kontinuerlig økning i det allmenne lønnsnivået eller av krav om økte utbytter. Det første setter mennesket i sentrum, det andre ikke. Det første bidrar til samarbeid, det andre til konflikt.

Den norske fagbevegelsen er derfor en av få som aktivt aksepterer prinsippet om at bedrifter av og til må gå konkurs. Hver enkelt sak er aldri enkel og vi prøver selvsagt å finne løsninger, men å holde bedrifter kunstig i live ved å la dem senke lønningene, finner du ikke mye aksept for i Norge.

Arbeidsledighet er lynol på limet som holder modellen vår sammen.

Det ligger en grunnleggende innsikt i dette: Hvis du som bedriftsleder har som overlevelsesstrategi å redusere dine medarbeideres lønn, vil du før eller siden treffe bunnen. «Dæm kan itj’ gå på null», heller ikke i arbeidslivet. Men hvis strategien din er å øke både produktiviteten og lønningene, vil du oppdage at det ikke finnes noe tak. Denne måten å gjøre det på er mer bærekraftig.

En styrke ved den norske modellen er altså at organiserte arbeidstakere ikke stritter imot endringer på prinsipielt grunnlag. De er villige til å gå inn i dem så lenge utbyttet ved økt produksjon også kommer arbeidsfolk til gode.

Forutsetningen for at dette skal fungere, er selvsagt at det hele tiden skapes nye, bedre betalte jobber til erstatning for de som blir borte. Arbeidsledighet er lynol på limet som holder modellen vår sammen.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 18.juli, 2022.)