Ensomhets-viruset

Korona gjør oss ensomme. Og ensomhet var en pandemi lenge før COVID-19 hadde hilst på sitt første menneske.

Selv er jeg en sånn som kan føle meg ensom etter sånn cirka 5 minutter alene. Kanskje skyldes det at jeg er vokst opp med 5 småsøsken, i to hjem der det yrte av både foreldre, unger, venner, slekt og naboer. En kveld for meg selv nå og da kan selvsagt være deilig, men bare hvis det er selvvalgt.

Ensomhet var en pandemi lenge før COVID-19 hadde hilst på sitt første menneske

Nå har livet mitt ordnet seg sånn at jeg bor sammen med fire andre og en hund, så det å være én er en nokså uvanlig foreteelse for meg fortsatt. Jeg er milelangt unna ensomhet, slik det er og oppleves for dem som faktisk er ensomme, og slik det defineres i forskning og statistikk.

Men likevel er det en følelse jeg både kjenner til, og kjenner på. I likhet med de aller fleste andre, vil jeg tro. For overraskende mange er ensomhet ikke bare en følelse, det er et fysisk og psykisk faktum. De er alene i hverdagen, i det som er fint og i det som er uutholdelig. Det er ikke bare sårt for dem det gjelder, det er farlig. Ikke bare for dem som rammes, men for oss som samfunn.

I boka «Ensomhetens århundre» av Noreena Hertz, beskriver hun ensomheten som en pandemi som over tid er drevet fram av ulike sider og endringer i samfunnet vårt. 3 av 5 voksne amerikanere oppgir selv at de er ensomme. 60 prosent av alle briter føler seg ensomme på jobben. Tallene fra hele verden er overveldende og skremmende. Og de øker. Det er kritisk, blant annet for folks helse. Ensomhet er visstnok like farlig som røyking, og dobbelt så farlig som overvekt. Det koster samfunnet enormt med penger, og Hertz argumentere godt for at det er en viktig årsak til polariseringen vi ser i politikken.

3 av 5 voksne amerikanere oppgir selv at de er ensomme. 60 prosent av alle briter føler seg ensomme på jobben

Også hos oss er mange ensomme. I september oppga 23 prosent at de føler seg ensomme. Verst er det for dem under 30 år. Siden pandemien begynte har 20 prosent av unge nordmenn helt sluttet å gå ut av huset. I 40 prosent av norske hjem bor det bare en person. Å bo alene er på ingen måte det samme som å være ensom. Men det er klart sjansen er større.

Som andre steder, er det også slik hos oss at ulykker ikke kommer alene. Uttrykket «syk, fattig og ensom» er ikke tatt ut av lufta. Den som er ensom, har også mye større sjanse for å være fattig og dårlig. 1 av 20 nordmenn har det slik.

I mars 2020 var 2,5 milliarder, en tredjedel av verdens befolkning, i lockdown. Fortsatt er det millioner på millioner av mennesker som begrenses hardt av koronaviruset. Vi jobber hjemmefra, aktiviteter der vi pleide å møte andre er borte, og vi får ikke ha, eller begrenser selv omgangen vi har med alle vi ikke bor sammen med. Her hjemme settes hundrevis i karantene hver uke.

Smittefaren holder oss unna hverandre. Og realiteten er at vi vet fint lite om når situasjonen kommer til å bli bedre. Kanskje skjer det i løpet av neste år i Norge, men en dugandes vaksine er fortsatt langt fra en realitet. Dagens situasjon vil vedvare, og forsterke en allerede farlig trend.

Realiteten er at vi vet fint lite om når situasjonen kommer til å bli bedre

Livet online, der alle nå tilbringer en større del av sitt liv, og som lenge har vært det viktigste sosiale kontaktpunkt for mange yngre, er altså ikke det samme som faktisk å være sammen med andre folk. Det betyr ikke at det ikke er mye som er topp med digitalt samvær. Men det er mye som forsvinner på vei gjennom nettet. Ansiktsuttrykk. Berøring. Alle de bittesmå tingene som skaper nærhet og forståelse i fysiske møter mellom mennesker. Det får konsekvenser.

Selv merker jeg at mange relasjoner jeg hadde før er svekket, eller faktisk har blitt borte de siste 7 månedene. Noen av mine viktigste fellesskap forsvant med korona. Jeg har for eksempel små skolebarn, og mye av kontakten med deres venner og foreldrene deres har skjedd når vi har hentet eller levert på skolen. Det er slutt nå. Vi – og alle andre – holder oss unna.

Noen av mine viktigste fellesskap forsvant med korona

Det som er borte har blitt til nye vaner, og de gamle kommer trolig aldri tilbake. Det er møteplasser som er viktige for meg. Som jeg trenger og savner. Jeg er kanskje ikke ensom, men jeg er det mer enn før. Møtene i skolegården er bare et av flere eksempler. Og jeg tror at noen av de jeg møtte, trenger og savner meg også. Noen av dem er kanskje mer sårbare enn det jeg er, og lider enda mer under det som nå er borte.

For noen er det som er vekk, kanskje det eneste de hadde sammen med andre. Dette må være en del av grunnlaget når vi framover bestemmer hvilke smitteverntiltak vi skal iverksette.

Ensomhet blir ofte redusert til et personlig problem

Ensomhet blir ofte redusert til et personlig problem. Det er selvsagt det også. Men det er ikke slik at folk plutselig våknet en dag og bestemte seg for å bli ensomme. Årsakene til ensomhet handler om samfunnet og hvordan vi organiserer det. Det betyr at det handler om politikk. Og konsekvensene er dramatiske for oss alle. Fellesskap, gamle og nye, bør være blant vår tids aller viktigste politiske mål.

For ordens skyld: Boka «Ensomhetens århundre» kommer ut på norsk på Forlaget Res Publica i oktober, som er en del av samme selskap som Agenda Magasin.