Er bolten som holder samfunnet sammen i ferd med å løsne?

Det siste året har vært et elendig år for tilliten til norske politikere. En lang rekke stortingsrepresentanter hadde brutt reglene om pendlerboliger. Erna Solbergs mann, Sindre Finnes, hadde drevet omfattende daytrading med aksjer mens hun var statsminister. Anniken Huitfeldt, Ola Borten Moe og Anette Trettebergstuen måtte gå av som ministre etter brudd på regler eller normer om habilitet. Sandra Borch måtte gå av da det ble kjent at hun hadde plagiert deler av masteroppgaven sin.

Men hva kan skape eller ødelegge tilliten?

Sakene er åpenbart alvorlige. Men skal vi tro Bo Rothsteins ferske bok, Grundbulten, er det noe større på spill enn som så.

Rothstein, en av verdens fremste eksperter på korrupsjon, tillit og offentlig forvaltning, har følgende analyse: Når tilliten til offentlige institusjoner svekkes, svekkes også den generelle tilliten til andre mennesker. Tillit til et velfungerende og ukorrupt statsapparat fører til høyere tillit til andre mennesker i samfunnet. Tillit til statsadministrasjonen er en «grundbult», en bolt som holder resten av samfunnet sammen. Går den i stykker, drar den hele resten av samfunnsordningen med seg.

 

Samfunnsbolten

Det er godt å bo i Norge. En rapport lagt fram for Nordisk ministerråd går langt i å peke på tillit som en viktig årsak til at det er slik i Norden. Den kaller tilliten for «det nordiske gullet». Dette gullet gjør at samfunnet blir mindre preget av konflikter, formaliteter og rettsprosesser. I andre land fører mistillit mellom folk til at det er kostbart å sikre at avtaler blir overholdt. I Norden bruker vi disse ressursene på mer produktiv virksomhet, som skaper vekst. Land med høy tillit skaper mer, og har dessuten lavere kriminalitetsnivå og folk som bor der er lykkeligere.

Men hva kan skape eller ødelegge tilliten?

Hvis du opplever ikke å kunne stole på polititjenestemannen, eller saksbehandleren på NAV, undergraver det den generelle tilliten mellom folk.

Her kaster Rothstein noe av en bombe inn i tillitsforskningen. De fleste forskere er enige i at det er sammenheng mellom tilliten vi har til samfunnets institusjoner og tilliten vi har til hverandre mer generelt i et samfunn. Men Rothstein går lenger. Det er en årsakssammenheng fra tillit til institusjoner, til tillit mellom folk, hevder han, og slår i bordet med en nylig publisert studie i et av verdens mest prestisjefulle statsvitenskapelige tidsskrift. Tittelen på artikkelen er enkelt og greit Institutional Quality Causes Generalized Trust.

For første gang er det gjort et eksperiment for å undersøke årsakssammenhengen. Konklusjonen er at uten institusjoner av høy kvalitet, får vi lavere tillit til hverandre, fordi vi blir usikre på om det blir slått ned på når andre er uærlige eller korrupte.

De nordiske landene skiller seg tydelig ut.

Sagt på en annen måte: Hvis du opplever ikke å kunne stole på polititjenestemannen, eller saksbehandleren på NAV, undergraver det den generelle tilliten mellom folk.

Derfor er det også så alvorlig når tilliten til de politiske institusjonene svekkes.

Da Rothstein gjestet Tankesmien Agendas podcast Ideer nylig, svarte han bekreftende på spørsmålet om det siste årets politikerskandaler i Norge bør gjøre oss bekymret for tilliten mellom mennesker mer generelt, fordi de to henger sammen. Konsekvensene er store, og vi kan ikke vite helt sikkert hvor terskelen går før man er inne i en negativ spiral, hvor voksende økonomisk og sosial ulikhet, svekket tillit og uærlig atferd forsterker hverandre.

 

Først embetsmannsstat, så likhetsland

I nesten alle land som har hatt økonomisk og sosial fremgang, lykkes man først når man har etablert rettsstatsprinsipper som uavhengighet og likebehandling, og fått kontroll over korrupsjonen.

Kvaliteten i myndighetsutøvelsen er ikke bare viktig i seg selv, den er, hvis Rothstein har rett, en slags «årsak bak årsaken», den bevegende faktoren for om et land vil ha en god velstandsutvikling.

Eksamenspapirer og posisjoner kunne kjøpes.

De nordiske landene skiller seg tydelig ut. Korrupsjonen er lav og tilliten til myndighetene høy. For oss er det lett å ta for gitt at politiet eller andre offentlige tjenestemenn ikke tar seg betalt under bordet for tjeneste de gir. I andre land er det derimot korrupsjon som er det vanlige. Over 70 % av verdens befolkning lever i samfunn med korrupte institusjoner. Det er vi som er «annerledeslandene».

Slik har det ikke alltid vært. Også i de skandinaviske landene har korrupsjon vært et omfattende samfunnsproblem. Går vi til Sverige tidlig på 1800-tallet var det vanlig at offentlige tjenestemenn fikk store private inntekter basert på sin embetsutøvelse. Eksamenspapirer og posisjoner kunne kjøpes, personlige relasjoner og rang ble satt over lovene, og adelen hadde egne privilegier.

En lang rekke reformer ble innført fra 1840-årene som etablerte kvalitet i offentlig forvaltning og ble kvitt korrupsjon. Det var først da disse reguleringene ble innført at Sverige lyktes med å utvikle demokratiet, og gi det politiske systemet legitimitet.

Tillit er et gode, men det må være velbegrunnet.

Det er påfallende at August Strindberg ikke tegner et bilde av samfunnets byråkrater som korrupte, når han ellers gir en sviende kritikk av embetsmannen i Röda rummet fra 1879. Konservativ, høyt på strå og ineffektiv, men ikke korrupt.

Hadde korrupsjon vært den svenske embetsmannens særmerke på 1870-tallet hadde nok Strindberg fått det med i boken. Strindbergs portrett av embetsmannen er dermed den strake motsetning av hvordan den franske ambassadøren i Stockholm 100 år tidligere i et brev hjem til Paris beskrev det svenske samfunnet og politiske systemet som gjennomkorrupt.

Etableringen av den ikke-korrupte, og etter hvert også kompetente embetsmannsstaten kom forut for demokratiseringen og veien fra et av samfunnene i verden med høyest økonomisk ulikhet, til et av verdens mest egalitære og demokratiske samfunn, ifølge Rothstein.

 

Kan tilliten gjenopprettes?

Data fra Norsk medborgerpanel viser at tilliten til norske politikere var lavere høsten 2023 enn den var før pandemien. At folk reagerer når våre folkevalgte bryter normer og regler er på mange måter et sunnhetstegn. Tillit er et gode, men det må være velbegrunnet.

Vi får tro og håpe at våre velfungerende institusjoner evner å gjenopprette tilliten.

Samtidig viser forskning fra en rekke europeiske land at skandaler kan svekke tilliten til de demokratiske institusjonene mer i bredt. Vi må være på vakt. Mye taler for en sammenheng mellom tillit til institusjoner og mellommenneskelig tillit, men kausaliteten er komplisert og vil helt sikkert bli diskutert av forskere framover. Hvis Rothstein har rett, bør vi være mer enn på vakt – for da ligger også tilliten mellom deg og meg i potten.

Gjennom vinteren har Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité behandlet fjorårets politiske skandaler. De kommer antakelig med sine konklusjoner i februar. Vi får tro og håpe at våre velfungerende institusjoner evner å gjenopprette tilliten.