«Er det valg i Norge?»

Jeg har alltid stemt på valgdagen. Jeg synes det det noe høytidelig og fellesskapsbyggende ved det. Hver dag prøver alt fra politiske partier til mektige interessegrupper å påvirke retningen på politikken. Men på valgdagen er det «mannen i gata» som skal ha makten.

Sist gang vi hadde stortingsvalg var 11. september 2017. På vei til valglokalet i Drammen, traff jeg en godt voksen bekjent av meg med innvandrerbakgrunn. Jeg stoppet for å hilse, og fortalte at jeg er på vei til valgurnene for å stemme. «Oh, er det valg i dag?» spurte hun. Det spørsmålet kom som et lite sjokk for meg. Jeg tenkte: Er det mulig at en person som snakker norsk og som bor i Norge ikke har fått med seg at det er valgdag i dag? Men i stedet for å moralisere, forklarte jeg henne hvor valglokalet var og oppfordret henne til å bruke stemmeretten sin.

Med andre ord er det mange med innvandrerbakgrunn som ikke er med å påvirke hvem som skal styre landet.

Det sies at demokratiet er mer enn valg, men valget er likevel helt fundamentalt. På valgdagen skal også de som aldri ellers deltar i samfunnsdebatten eller beslutningsprosesser få sagt sitt. Det er vi velgere som bestemmer hvilke politikere som skal få en sjanse til å styre landet de neste fire årene.

Kvinnen jeg traff for fire år siden tilhører de 7 prosent av befolkningen som sier at de er «ikke interessert i politikk i det hele tatt». Men hun tilhører også innvandrerbefolkningen, som i langt mindre grad deltar ved valg enn befolkningen for øvrig.

I Norge er valgdeltakelsen relativ høy sammenlignet med mange steder i Europa. Toppåret var stortingsvalget i 1965, der over 85 prosent stemte, mens ved stortingsvalgene i både 2013 og 2017 var deltakelsen på 78,2 prosent. Vi kan være stolte av at så mange stemmer i Norge – men fremdeles har vi dårligere score på valgdeltakelse enn Sverige og Danmark.

For å stemme ved stortingsvalg må man være norsk statsborger. Stadig flere personer med innvandrerbakgrunn blir statsborgere og dermed stemmeberettigede. I 2005 var dette litt over 122 000 mennesker, mens fjorten år senere er tett opp mot 300 000 mennesker. Men bare litt i overkant av 50 prosent bruker stemmeretten sin.

Interessen for norsk politikk øker når partier rekrutterer politikere med innvandrerbakgrunn.

Forklaringene fra forskerhold på innvandreres lavere deltakelse er faktorer som graden av integrering i samfunnet, utdanningsnivå og botid. Generelt har botid en betydning, men undersøkelsene viser at selv med opp mot 29 års bakgrunn i Norge er valgdeltakelsen fortsatt bare på litt over 50 prosent. Også blant de som har bodd mer enn 30 år i landet ser vi en fallende valgdeltakelse de siste tre stortingsvalgene. Med andre ord er det mange med innvandrerbakgrunn som ikke er med å påvirke hvem som skal styre landet.

Det er betydelig variasjon avhengig av hvilken landbakgrunn de stemmeberettigede har. Men det virker som det tar lang tid for enkelte innvandrergrupper å sosialiseres inn i det norske demokratiske systemet. Vi snakker her om et generasjonsperspektiv. På toppen av dette kommer at mange med innvandrerbakgrunn har dårlig inntekt, jobber med ugunstige arbeidstider og annet som vi vet typisk har hatt en sammenheng med lavere valgdeltakelse generelt i befolkningen – innvandrerbakgrunn eller ikke.

Jeg har av ren nysgjerrighet ofte spurt personer med innvandrerbakgrunn om deres forhold til valg. Svarene varierer. Noen er fornøyd med tingenes tilstand i samfunnet, og ser ikke noe poeng i å stemme. Andre stemmer ikke fordi den norske valgkampen er litt fremmed for dem. Norsk politikk engasjerer ikke på samme måte som det som skjer i opprinnelseslandet. De følger mer på den politiske utviklingen der enn her. Kanskje var det derfor den nevnte kvinnen ikke hadde fått med seg at det var valg i Norge.

Interessen for norsk politikk øker når partier rekrutterer politikere med innvandrerbakgrunn. Det er to ting som skjer da. Det blir lettere å identifisere seg med norske partier. Dessuten er representanter med innvandrerbakgrunn generelt flinkere under valgkampen til å formidle partiets politikk overfor innvandrerbefolkningen, og slik få flere til å stemme.

Utfordringen er å styrke innvandrernes generelle deltakelse i det sivile samfunnet.

Det er god grunn til å tro at uten denne type rekruttering, så ville valgdeltakelsen vært mye lavere. Også andre organisasjoner i sivilsamfunnet bør lære av denne «suksessoppskriften» fra politiske partier. Fagforeninger, for eksempel. Innvandrere er underrepresenterte også blant fagorganiserte. Dette er uheldig ikke bare fordi de mister muligheten til å påvirke, men også fordi lavere organisering kan svekke den norske modellen.

Å bare fokusere på økt valgdeltakelse er ikke tilstrekkelig. Utfordringen er å styrke innvandrernes generelle deltakelse i det sivile samfunnet. Deltakelse i organisasjoner vil gi innvandrere nettverk, fungere som demokratiskoler og bidra til deres sosialisering inn i samfunnet. Det er også en viktig trening i demokrati.

Og hva trening angår, så bør også politiske partier tenke langsiktig og bygge politiske talenter med minoritetsbakgrunn. Det blir en vinn-vinn-situasjon både for de aktuelle partiene og for demokratiet. Partiene kan få flere stemmer samtidig som de kan styrke det politiske engasjementet blant minoritetsbefolkningen. Her har partiene alt å vinne, da minoritetsbefolkningen blir stadig større fremover. Husk å stemme, og godt valg!