Er høykompetente innvandrere et problem?

BOSTON: Ved utgangen av desember var teknologimilliardærfløyen i åpen krig med MAGAs nativistiske fløy om USAs H-1B-visumprogram som gjør det mulig for amerikanske bedrifter å ansette rundt 600 000 høyt kvalifiserte utlendinger på midlertidig basis hvert år.

Hvem har rett?

Elon Musk, administrerende direktør i Tesla (en av de største H-1B-arbeidsgiverne), taler milliardærenes sak og hevder at «det er en permanent mangel på fremragende ingeniørtalenter. Dette er den grunnleggende begrensende faktoren i Silicon Valley».

Vivek Ramaswamy, en annen teknologimilliardær og Trumps rådgiver, hevder på sin side at amerikanske selskaper trenger H-1B-arbeidere fordi «vår amerikanske kultur har hyllet middelmådighet fremfor fortreffelighet altfor lenge (i hvert fall siden 90-tallet og sannsynligvis lenger)».

MAGA-aktivister som Laura Loomer og Steve Bannon – men også demokratiske sosialister som Bernie Sanders – svarer med å hevde at programmet hjelper store amerikanske selskaper på bekostning av amerikanske arbeidere.

Hvem har rett?

Vi kan ikke være sikre på at utdanningssystemet ville ha reagert tilstrekkelig selv om det hadde følt et større press fra næringslivet.

Selv om økonomisk forskning tydelig viser at innvandrere tilfører ettertraktede ferdigheter, kreativ dynamikk og nyttig kunnskap som også kommer innenlandske innovatører til gode, betyr ikke det at det ikke finnes ulemper ved å basere seg på H-1B-visum.

Argumentet om at H-1B-programmet hjelper arbeidsgivere med å sikre STEM-kompetanse (kompetanse innen vitenskap, teknologi, ingeniørfag og matematikk), tar for eksempel ikke hensyn til det faktum at om det ikke fantes et slikt program, ville amerikanske utdanningsinstitusjoner føle et større press fra næringslivet om å dekke dette behovet.

Ideen om at elitene presser utdanningssystemet til å utdanne arbeidstakere med nyttige ferdigheter og holdninger, går tilbake til Sam Bowles og Herb Gintis’ innflytelsesrike bok Schooling in Capitalist America fra 1976, om ikke lenger.

Dersom man overfører deres argumentasjon til vår tid, kunne man forvente at det amerikanske næringslivets økende behov for faglærte STEM-arbeidere ville føre til at det ble tatt til orde for og investert i STEM-utdanning.

Men overdreven bruk av H-1B-programmet kan ha brutt denne koblingen og gjort amerikanske eliter likegyldige til de allment anerkjente feilene i det amerikanske utdanningssystemet.

I løpet av de siste tiårene har bedrifter i økende grad tatt i bruk teknologi som favoriserer høykompetent arbeidskraft.

Sagt på en annen måte:

Problemet er kanskje ikke en kulturell dyrkelse av middelmådighet, slik Ramaswamy hevdet, men snarere forsømmelse fra næringslivsledere, intellektuelle eliter og politikere.

Sikkert at det er slik, er det selvfølgelig ikke. Vi kan ikke være sikre på at utdanningssystemet ville ha reagert tilstrekkelig selv om det hadde følt et større press fra næringslivet. Utfallet bør uansett være at amerikanske beslutningstakere blir mer oppmerksomme på programmets mulige sekundære effekter.

Et lignende argument gjelder valg om teknologi.

Selv om H-1B-arbeidere fremmer innovasjon, kan tilstedeværelsen deres påvirke hvilken retning innovasjonen tar. Mitt eget arbeid viser (teoretisk og empirisk) at når tilgangen på faglært arbeidskraft øker, begynner teknologivalgene å favorisere slike arbeidstakere.

I løpet av de siste tiårene har bedrifter i økende grad tatt i bruk teknologi som favoriserer høykompetent arbeidskraft og automatiserer oppgaver som tidligere ble utført av arbeidstakere med lavere kompetanse. Selv om denne trenden også kan ha vært drevet av andre faktorer, er det sannsynlig at tilgangen på rimelig høykompetansearbeidskraft for teknologibransjen har bidratt til den.

Igjen, denne effekten gjenspeiler likegyldighet hos bedriftsledere og politiske beslutningstakere. Det tyder også på at hvis USA skal basere seg på H-1B-arbeidere, bør politikerne vurdere andre justeringer for å sikre at bedriftenes strategier og utformingen av ny teknologi tar hensyn til arbeidstakere uten STEM-ferdigheter eller høyskoleutdannelse.

Disse landene ville da ende med å mangle nødvendige arbeidere for å kunne dra nytte av kunnskapsflyten.

Et siste relevant spørsmål er om programmer som H-1B kan skade opprinnelseslandene ved å skape hjerneflukt. Også dette kan diskuteres.

Slike programmer kan være en vinn-vinn-situasjon dersom mottakerlandene har teknologi, institusjoner og andre fagarbeidere som passer særlig godt for og med jobben som gjøres av høykompetanseinnvandrere. I så fall vil en indisk STEM-arbeider bidra mer til global produksjon eller innovasjon fra USA enn fra India, og noe av den ekstra vitenskapelige og tekniske kunnskapen som produseres, vil strømme tilbake til hjemlandet.

Faktisk finnes det bevis på at slik kunnskapsutveksling allerede skjer gjennom etniske nettverk på tvers av landegrensene. Men dette vinn-vinn-scenarioet ville ikke finne sted hvis nesten alle dyktige, innovative arbeidstakere forlot opprinnelseslandet. Disse landene ville da ende med å mangle nødvendige arbeidere for å kunne dra nytte av kunnskapsflyten.

For at dette vinn-vinn-scenarioet skal bli en realitet, kan dessuten ikke delingen av kunnskap om nye innovasjoner og teknisk ekspertise nå et slikt omfang eller tempo at den undergraver USAs egne komparative fortrinn (som er forankret i innovasjon).

Det finnes løsninger som til syvende og sist kan komme både avanserte økonomier og fattigere land til gode.

I den økonomiske litteraturen utforskes dette spørsmålet vanligvis i sammenheng med teknologi-produktsykluser. Selv om vi i dag har få bevis for hva som utgjør informasjonsflyter som går for fort, mener noen at Kina har dratt for store fordeler i så måte, og at landet har forbedret teknologien sin raskt på bekostning av vestlige selskaper.

Et vinn-vinn-scenario avhenger derfor av at et tilstrekkelig antall fagarbeidere blir værende i hvert av opprinnelseslandene, og av tilstrekkelig internasjonal beskyttelse av immaterielle rettigheter, slik at innovatørene kan høste fruktene av egne bidrag, i hvert fall for en stund.

H-1B-debatten i Trumps MAGA-koalisjon reiser noen viktige spørsmål om hvordan USA bør tenke om utdanning og teknologi i en stadig mer globalisert kunnskapsøkonomi.

Det finnes løsninger som til syvende og sist kan komme både avanserte økonomier og fattigere land til gode. Men om disse vil bli funnet i løpet av de neste fire årene, gjenstår å se.

Oversatt av Astri Tresse

 Opphavsrett: Project Syndicate, 2025
www.project-syndicate.org