Er vi en gjeng med hyklere?

Av de drøyt femti skandalene i norsk politikk jeg har studert de siste årene, er det én ting som nesten alltid slår til: Det er alltid noen som har behov for å avdramatisere skandalen som er under opprulling. Avsenderen er stort sett en politiker, kommentator eller debattant som har åpenbare sympatier med den skandaliserte politikeren.

 

Dobbeltmoral blant velgere

En spennende studie fra Universitetet i Århus, som nylig ble publisert i American Political Science Review og omtalt i danske Weekendavisen, tyder på at det ikke bare er i samfunnsdebatten at dette mønsteret er tydelig. Studien viser nemlig at velgere har en tendens til å avdramatisere overtramp begått av politikere fra partier som står nærme ens eget politiske syn, mens man reagerer tilsvarende med avsky om en politiker med motsatte politiske meninger begår det eksakt samme overtrampet.

Dermed er det ikke unaturlig at tankene går til USA og til stormingen av Kongressen 6. januar i fjor.

Eller sagt på veldig folkelig vis: Velgerne er hyklerske i møte med politikere som begår overtramp. Disse overtrampene kan være i form av skandaler, eksempelvis pendlerboligsakene vi har sett i Norge det siste året, eller mer alvorlige saker som i ytterste konsekvens kan bidra til å skade demokratiske institusjoner lokalt eller nasjonalt.

 

Når dine egne blir skurkene

Politiske skandaler er i det store og hele trivielle intermesso i den politiske hverdagen, som i all hovedsak bare har konsekvenser for enkeltpolitikeres karrierer. Et helt annet aspekt er hvordan dette kan uthule demokratiske institusjoner. Akkurat dette er hovedfokuset til studien, og vi får tegnet et skremmende bilde: Så lenge avskallingen skjer på vakten til et parti som vi kan sympatisere med, har vi langt lettere for å godta det enn dersom det skjer fra motsatt side av midtgangen i de politiske fløyene.

Et påfallende poeng i den danske studien er at de landene som utmerker seg med de mest dobbeltmoralske velgere, er land med topartisystemer.

Dermed er det ikke unaturlig at tankene går til USA og til stormingen av Kongressen 6. januar i fjor. De som trodde at stormingen skulle sparke i gang en prosess der Det republikanske partiet fjernet seg fra Donald Trump og hans tilhengere, har måtte spise ordene sine. Når mellomvalget går av stabelen i USA om to måneder, er det med en rekke republikanske kandidater som har kysset ringen til Trump. Dessuten er sjansene svært store for at Trump blir republikanernes presidentkandidat i 2024.

Over en lengre tidsperiode har man fått stadige drypp av både eksentriske og ekstreme høyrekandidater i USA – helt fra Sarah Palins visepresidentkandidatur i 2008, via Tea Party-bevegelsen, fram til det hele kulminerte med Donald Trumps seier i 2016-valget. Volumet har gradvis blitt skrudd oppover, fram til der vi står i dag der knapt noen andre bryter gjennom lydmuren.

Tilbake står en høyreside fullstendig paralysert av en lederskikkelse som har vist klare autoritære trekk – både i forbindelse med stormingen av Kongressen og opplysningene som har kommet fram i løpet av sommeren om at han har tatt med seg strengt hemmelige dokumenter til hjemmet sitt i Florida.

 

Hvor utsatt er vi i Norge?

Et påfallende poeng i den danske studien er at de landene som utmerker seg med de mest dobbeltmoralske velgere, er land med topartisystemer. Land med frodig partiflora, som Danmark, Norge, Sverige, Israel og Tyskland, utgjør topp fem over landene med de minst hyklerske velgerne, før man gjør et lite hopp i «hykleriscore» til Storbritannia på sjetteplass – det første landet med topartisystem på listen.

Dette kan i hovedsak forklares i polarisering, eller mangel på sådan. Et topartisystem er i sin natur polariserende, all den tid man i realiteten bare har to reelle alternativer å stemme på. Det bidrar til at man i stor grad er «fanget» i det partiet man står i, og må ta til takke til det som dukker opp av ledestjerner i partiet.

Mellom 30 og 40 prosent av velgerne i hvert av de skandinaviske landene, har disse trekkene.

Kostnaden å gå fra Republikanerne til Demokratene kan være stor for en høyreorientert velger i USA, mens det ikke nødvendigvis er en så lang ideologisk reise for en Frp-velger å gå over til Høyre om det foregår noe i førstnevnte parti som en velger ikke ønsker å være bekjent med.

At de skandinaviske landene utmerker seg i nedre sjikt på hyklerskalaen, betyr ikke at vi er uskyldsrene: Mellom 30 og 40 prosent av velgerne i hvert av de skandinaviske landene, har disse trekkene, følge studien. Sjansene er med det store for at mange av leserne av denne kommentaren har sin egen indre politiske hykler.

 

… Men hva så?

Politiske preferanser er noe dypt personlig, og på sett og vis kan man forstå at kritikk fra politiske motstandere ofte kan tolkes som at «de er ute etter å ta oss».

Samtidig er ikke politikk fotball, der man følger favorittlaget lojalt gjennom oppturer, nedturer og skandaler fra vugge til grav. Man bør forholde seg langt mer kritisk til et politisk parti. Å stille seg kritisk til de som styrer, uansett hvor på det politiske spekteret de befinner seg, er en elementær del av demokratiet.

Kanskje det faktisk er mer ille enn du vil innrømme?

Kanskje tyder den danske studien på at den er så elementær at den er lett å glemme – selv i et, tross alt, finsmurt demokrati som Norge.

Det kan være greit å ha i bakhodet neste gang en politiker du har sansen for går i baret og din umiddelbare reaksjon er noe à la «jaja, men det der ser da ikke så ille ut». Kanskje det faktisk er mer ille enn du vil innrømme?