Stortingsvalget ble en varslet nedtur for Høyre. Det forventes at Erna Solberg gir seg som partileder.
Stortingsvalget ble en rød blåmandag for Høyre. Nå må partiet se seg om etter en ny partileder. Nestleder Henrik Asheim er åpen for å ta jobben, men flere potensielle kandidater ligger stille på lur.
For ett år siden trodde de fleste blant oss på en borgerlig valgseier med Høyre i førersetet. Da ledet blå flokk klart på rød. Høyre var største parti på sin side av midtstreken i norsk politikk, og Erna Solberg var den klare favoritten til statsministerposten.
Men det var da, og ikke nå. Mandag kveld kunne Jonas Gahr Støre triumfere. På Høyres valgvake var det laber stemning. Høyre-folkene var imidlertid forberedt på nedturen, for meningsmålingene har i flere måneder vist at Høyre ville gjøre et dårlig valg. Resultatet ble 14,6 prosent.
Høyre-folkene klør seg i hodet og spør seg hvordan det kunne skje, at Frp ble mye større og at valgseieren glapp.
La oss ta noen flere tørre tall: I store deler av 2023 lå Høyre på rundt 30 prosent på målingene. Resultatet i årets stortingsvalg ble altså det halve. For ett år siden lå Høyre på 25 prosent, Frp hadde 19 og det var solid borgerlig flertall. Men i desember 2024 gikk Frp forbi Høyre, og avstanden mellom de to partiene har bare økt.
Høyre-folkene klør seg i hodet og spør seg hvordan det kunne skje, at Frp ble mye større og at valgseieren glapp. Svaret er todelt: Erna er ikke lenger stjerna i velgernes øyne, og partiets politikk fenger ikke like godt som for et par år siden.
Erna-problemet er også todelt: Hun har vært partileder i over 21 år og rammes dermed av en viss slitasjeeffekt. Ektemannen Sindre Finnes er den andre minus-faktoren. Han handlet aksjer i stor stil, bak Ernas rygg. Dermed fikk Høyre-lederen en kraftig, og høyst fortjent, skrape fra Stortinget.
Så har vi Høyres politikk, som hele partiledelsen står bak. Denne politikken ble sågar velsignet på partiets landsmøte i vår. Høyre-politikken lever imidlertid ikke i et vakuum. På en ene siden har vi et mer offensivt Frp, som vil gi enda større skattelettelser. Samtidig tjener Frp på å være et alternativ til både Høyre og Arbeiderpartiet – som i Sylvi Listhaugs øyne er for like.
Panikken tok Erna Solberg, i to runder.
Vi må også ta med i vurderingen at Arbeiderpartiet var i dyp krise før jul i fjor. Da var det brann i rosens leir. Men Ap reiste seg som en fugl føniks fra asken. Takket være at Jonas Gahr Støre gikk offensivt til verks og presset Senterpartiet ut av regjeringen. Landet fikk en ren Ap-regjering med Jens Stoltenberg på laget.
Dermed ble Høyre stående i en krevende spagat, mellom et mer populært Frp og enda mer populært Ap. I en slik situasjon ble det krevende å fri til lillavelgerne som har søkt til Ap, og det ble enda verre for summen i borgerlig blokk å legge seg nærmere Frp.
Panikken tok Erna Solberg, i to runder. På forsommeren ble det innkalt til tre pressekonferanser for å presentere vedtatt Høyre-politikk i ny innpakning. Det hjalp ikke det spøtt. Høyre ble liggende like lavt på meningsmålingene.
Borgerkrigen på borgerlig side ga ikke noe løft for Høyre. Og seieren glapp.
En drøy uke før valget forsøkte Erna seg på et nytt krampaktig stunt. Hun gikk ut i Aftenposten og proklamerte at en Høyre-ledet regjering var det eneste alternativet til dagens Ap-regjering. Dette ble ledsaget av et budskap om at bare et større Høyre ville gi borgerlig flertall. Erna Solberg sa også at Sylvi Listhaug ikke har nok tillit i de tre andre partiene. Men borgerkrigen på borgerlig side ga ikke noe løft for Høyre. Og seieren glapp.
Erna Solberg har i flere intervjuer vært klar på at valgnatta er et dårlig tidspunkt for eventuelt å si at hun trekker seg som Høyre-leder. Det løftet holdt hun. Men med et valgnederlag, og 14,6 prosent som fasit, er det ingen tvil om at Erna Solberg kommer til å kaste inn håndkleet på et naturlig tidspunkt. Det blir ventelig tillyst landsmøte våren 2026.
Det er et åpent spørsmål hvem som tar over som Høyre-leder etter Erna Solberg. Nestleder Henrik Asheim er en aktuell kandidat. Jeg holder imidlertid en knapp på Ine Eriksen Søreide. Bergenseren Peter Frølich blir også nevnt som aktuell arvtaker.
På Høyres valgvake ble det overfor meg antydet at Høyre kan være tjent med et delt lederskap. Det vises til Høyre-bølgen for 50 år siden, da Erling Norvik var partileder og Kåre Willoch var statsministerkandidat. Denne høyrebølgen manifesterte seg ved valget i 1981, med Willoch som statsminister.
Hva blir så Erna Solbergs politiske ettermæle?
Overført til dagens situasjon antydes det at Henrik Asheim kan bli partileder mens Ine Eriksen blir parlamentarisk leder og samtidig utpekes som statsministerkandidat. Argumentet mot en slik løsning er at dagens medievirkelighet fordrer et enhetlig lederskap. 1981 kan rett og slett ikke sammenliknes med 2029, som er neste korsvei for valg til Stortinget.
Flere Høyre-folk jeg har snakket med innrømmer at partiet satt for lenge stille i båten. Høyre-ledelsen burde reagert allerede da Frp kom seilende opp og forbi bakfra. I ettertid er det lett å innrømme at Erna Solberg burde ha gitt seg etter valgnederlaget i 2021. Om en ny leder hadde gjort det bedre i årets valg, blir bare en spekulasjon.
Hva blir så Erna Solbergs politiske ettermæle? Hun har åpenbart skrevet historie, ved å ha sittet så lenge som partileder og ikke minst ha ledet en regjering i åtte år. I tillegg gjorde hun Frp stuerent som parti. På den annen side vil det bli heftende ved Erna Solberg at ektemannen handlet aksjer bak hennes rygg og at Høyre gikk på et formidabelt nederlag ved stortingsvalget i 2025.
Om Ernas ja til å ta Frp inn i regjering var et pluss eller et minus, kan sikkert diskuteres. Jeg vil si at det var positivt, siden det etter min mening har tjent demokratiet å gjøre Frp mer ansvarlig. Oppsummert blir det dermed tre plusser og to minuser. Det hadde blitt enda flere plusser dersom Erna Solberg hadde gitt seg tidligere.
Kommentarer