Ernas ansvar nå

Listhaugs forsøk på å tegne opp Arbeiderpartiet som et parti som støtter terrorisme, var bare dråpen som fikk begeret til å renne over. Den reelle årsaken, når 6 av 9 partier på Stortinget gikk inn for mistillit mot justisministeren mandag kveld, var at Erna Solberg over tid har skapt et regjeringsprosjekt som står og faller på at statsråder får være frispillere og i opposisjon til egen regjering. Det bryter ned tilliten en mindretallsregjering er avhengig av for å spille på lag med Stortinget.

Statsminister Per Borten sa at å styre en koalisjonsregjering, var som å bære staur – at det ble vanskelig å bære når stauren spriker for mye oppe på skulderen. Det har vært den borgerlige regjeringens grunnleggende problem. Den politiske avstanden i verdispørsmål er rett og slett veldig stor innad i budsjettflertallet og regjeringen.

KrF og Frp mener radikalt motsatte ting om internasjonal solidaritet og innvandring. Venstre og Frp har store problemer med hverandres standpunkt i justisspørsmål, om betydningen av enkeltindividets rettigheter når enkeltindividene bryter loven eller ikke er norske statsborgere.

Nå har den solbergske parlamentarismen blitt tøyd helt til det punktet hvor det ikke finnes noen vei videre for denne måten å styre på.

Disse indre motsetningene har til nå vært håndtert av Erna Solberg gjennom hva blant andre Marit Arnstad har omtalt som «den solbergske parlamentarisme»: Å la de politiske motsetningene spille seg ut for åpen scene, og la ulike statsråder tale til hver sin menighet. Antakelig var det riktig analyse fra strategene i Høyre og Frp å gå i denne retningen.

I Stoltenberg-regjeringen ble SV nærmest slukt av sin manglende evne til å ta eierskap til sitt eget bidrag i regjeringen. Men nå har den solbergske parlamentarismen blitt tøyd helt til det punktet hvor det ikke finnes noen vei videre for denne måten å styre på. Om ikke Solberg strammer inn grepet, blir det alvorlig vanskelig å få gjennomslag for borgerlig politikk i Stortinget framover.

Når partier utenfor regjering stemmer for forslag fra regjeringen, er det bygd på tillit og goodwill, som slett ikke strømmer ut av en utømmelig kilde.

Det har vært skapt rom for et frispill hvor politiske motstandere har blitt beskrevet som «tyranner» eller «imam-sleikende»

Skal vi tro statsrådene som er intervjuet i Agnar Kaarbøs nye bok Politisk lederskap, er politisk lederskap noe mer enn ledelsen som utøves i ikke-politiske virksomheter. Man har flere ansvarslinjer enn de som går til «egne ansatte». Man er også avhengig av å bevare tilliten til stortingsflertallet, og tilliten til velgerne.

Statsministerens viktigste lederoppgave er, for å låne Gudmund Hernes’ poeng i Politisk lederskap-boken, å organisere konfliktene på en måte som gjør at utfallet kan aksepteres av alle involverte. Den solbergske parlamentarismen har vært en innramming av regjeringsprosjektet som ikke har fulgt dette rådet. Det har vært skapt rom for et frispill hvor politiske motstandere har blitt beskrevet som «tyranner» eller «imam-sleikende», for å tekkes randgrupper i regjeringens velgerbase.

Det er en formidabel lederoppgave Erna står overfor, om regjeringen nå skal gjenvinne tilliten til Stortinget. Regjeringen må nemlig være en regjering også for dem som er uenige med den, og en regjering som tydelig setter rammer for hva som er regjeringens prosjekt.

Den nye medievirkeligheten tvinger regjeringen til å konstant beskrive og re-beskrive regjeringsprosjektet på en måte velgerne forstår. Når det presenteres vidt forskjellige fortellinger om hva regjeringen er fra ulike kanter av regjeringsprosjektet, blir ansvarslinjen mellom velgere og regjering brutt.

Det er ikke en holdbar situasjon i lengden, og det er Ernas ansvar å rydde opp. At Listhaug har gått av er ikke tilstrekkelig. Det politiske lederskapet må utøves på en ny måte, hvor grensene for høyrepopulisme settes tydelig i forkant, heller enn unnskyldes i etterkant.