FOTO: MIMSY MØLLER/DAGSAVISEN

Solberg trenger «Listhaugianerne»

Uten støtte fra et sterkt Frp, er veien til makt stengt for høyresiden i Norge.

Det er den enkle sannheten som forklarer både krumspringene fra statsministeren og andre fra partiet Høyre, samt Venstres stille aksept i møtet med utsagn og utspill fra høyrepopulismen – der de siste rundene bare en et av mange.

Et blikk utenfor Norges grenser viser at situasjonen i Norge ikke er noe særskilt. Tvert i mot – tradisjonelle høyrepartier lener seg mer enn gjerne tungt på høyrepopulistene, dersom det er nødvendig for å få makt. I forskningslitteraturen er høyrepopulisme en ganske presis fagterm som beskriver en gruppe partier som jobber innenfor demokratiets rammer og baserer sin ideologi på ekskluderende nasjonalisme, et autoritært verdisyn og antielitisme.

Siden midten av 1980-tallet har de høyrepopulistiske partiene i snitt seksdoblet sin oppslutning i Vest-Europa.

I de nordiske land er koalisjonen av høyrepopulister og tradisjonelle sentrum-høyre partier regelen. I Danmark er koalisjonsregjeringen med de Konservative, Venstre og Liberal Alliance basert på støtte fra Dansk Folkeparti og i Finland sitter Sannfinnene i regjering sammen med Høyre og KrFs søsterparti.

I Sverige gjorde man et forsøk på å skape en enighet om å holde Sverigedemokratene unna innflytelse på statsbudsjett og regjeringsdannelse. SDs fortid som klart nazistisk ble for vanskelig å svelge. Men nå tyder alt på at det svenske Høyre – Moderatarna – er i ferd med å akseptere å styre på Sverigedemokratenes nåde igjen, slik de gjorde fra 2010 til 2014.

Eksemplene er ellers mange fra andre europeiske land. Selve erkepopulisten Silvio Berlusconis parti Forza Italia er inne i varmen i European Peoples Party, som søsterparti til Høyre og Kristelig Folkeparti. Han gikk til valg i koalisjon med partier som åpent bygger på Mussolinis fascisme.

nyhetsbrevet

I Østerrike styrer det tradisjonelle østerrikske konservative partiet, et annet av Høyres søsterpartier, siden valget i 2017 sammen med høyrepopulistene i FPØ. I Ungarn, Sveits og i Nederland har vi sett det samme – de gamle høyrepartiene finner sin plass som partnere for de nye ytterpartiene.

Siden midten av 1980-tallet har de høyrepopulistiske partiene i snitt seksdoblet sin oppslutning i Vest-Europa. De borgerlige partiene bruker disse partienes vekst som sin vei til makt og innflytelse.

Venstre og Høyre vet inderlig vel at både dette og stadige utspill fra statsråder i ytterkanten av anstendigheten, er prisen man betaler for å få styre landet.

Uten et sterkt Frp er de borgerlige sjanseløse. Politiske kommentatorer spør stadig hvorfor Frp får holde på med sitt merkverdige løp der de både sitter i regjering og er i konstant opposisjon til den i både Stortinget og det offentlige rom. Svaret er innlysende – Venstre og Høyre vet inderlig vel at både dette og stadige utspill fra statsråder i ytterkanten av anstendigheten, er prisen man betaler for å få styre landet.

Det er samme erkjennelse sentrum-høyre partier har kommet til i hele Vesten.

I noen avgjørende saker gir nemlig høyrepopulistene støtte til de øvrige høyrepartiene. Store skattekutt til de rikeste har alltid solid ryggdekning fra de selverklærte representanter for folk flest. Og i kampen for en dårligere arbeidslivslovgiving og en svekket fagbevegelse er det tradisjonelle høyre og høyrepopulistene alltid på samme lag.

Prosjektet om å omfordele makt og ressurser i samfunnet er så viktig for den gamle borgerligheten at det trumfer det som måtte finnes av motvilje mot outrert retorikk og holdninger. Prosessen fram mot den erkjennelsen er forbausende lik fra land til land.

Viljen til makt overstyrer over tid skepsisen.

I Høyres politiske håndbøker het det tidligere at Frp stod for «en forstenet kynisk liberalisme – uten menneskelig ansikt». Per Kristian Foss mente i sin tid at «Fremskrittspartiets oppslutning er en protest mot sammenheng».» Venstre og KrF har beveget seg langt fra den gangen selve «menneskesynet» stod i veien for Frp-samarbeid. Men viljen til makt overstyrer over tid skepsisen.

Slik mer moderate krefter i Høyres søsterparti i USA, republikanerne, biter i seg Donald Trumps besynderligheter og utspill – fordi det er viktigere å få gjennomført store skattekutt til de rikeste.

Og mens søkelyset gjerne rettes mot Fremskrittspartiets ulike hopp og kast i spagat mellom ansvar og opposisjon, slipper de øvrige borgerlige partiene alt for lett unna med sine turnøvelser. Der man tilsynelatende både kan late som man deler manges uro for høyrepopulismens frammarsj, og samtidig gjøre seg avhengige av den for å styre landet.

(Dette er en oppdatert og bearbeidet versjon av en tidligere tekst)

nyhetsbrevet