Ernas hjemmelagde fiender

Onsdag avholdt NHO sin årskonferanse. Kanskje er ikke all makt samlet i salen i Oslo Spektrum denne dagen, men det er svært mange mektige mennesker som kommer for å få NHOs syn på samfunnet vårt og hva som trengs framover – og selvsagt møte hverandre. Stort sett det som kan krype og gå av ministre og stortingsrepresentanter snakker med lederne i Norges største bedrifter og de som eier dem, mens de drikker kaffe og hører på innlegg fra scenen. Det yrer av redaktører og journalister.

I en tid der fellesarenaene blir færre, og de fleste, ikke minst partiene, sliter med å nå folk med kunnskap og informasjon er dette en viktig mulighet. Mange av de som er her, har mye makt eller er tunge stemmer i norsk offentlighet.

Holdningene til næringslivet i Norge er jevnt over veldig positive.

Erna Solberg er en selvsagt gjest, og startet talen sin med å understreke at klimakrisen er ekte, og at vi ikke kan forhandle mer, nå må vi handle. Et godt poeng, som svært mange nok er enige i. Og at næringslivet er avgjørende for at vi skal lykkes med utslippskutt, og at mange norske bedrifter tar samfunnsansvar på dette området. Det er også sant. Men så skal statsministeren forklare hvilke skjær i sjøen som ligger foran oss, og som i denne sammenhengen må forstås som hvilke forhold i Norge som står i veien for det grønne skiftet. Hun begynte slik: «Det bekymrer meg at vi stadig ser angrep på næringslivet, bare med den begrunnelsen at de har private eiere som skal ha et overskudd fra den kapitalen de har investert.»

La oss stoppe opp litt her. Ser vi virkelig stadige angrep på næringslivet i Norge?

Nei, overhodet ikke. Holdningene til næringslivet i Norge er jevnt over veldig positive. Dette har blitt grundig undersøkt av blant annet NHO, i en undersøkelse de gjennomførte i Sverige, Danmark og Norge om nettopp holdninger til næringslivet i 2017. Det er ingenting i undersøkelsen som tyder på at nordmenn ikke liker næringslivet, tvert imot.

Et viktig spørsmål er hva folk synes om påstanden «et lønnsomt næringsliv er en forutsetning for velferden i Norge/Sverige/Danmark». Her skårer Norge høyest, med seksti prosent. Bare fire prosent av oss er uenige i påstanden – altså nesten ingen. 44 prosent av nordmenn var enige i påstanden «Hvis bedrifter i Norge gis bedre forutsetninger for å vokse, kommer det til å gagne folk flest».

Norge kan ikke leve av at private tar over oppgaver og arbeidsplasser fra det offentlige.

Det skulle egentlig bare mangle. Det ville jo vært rart hvis veldig mange var «næringsfiendtlige» slik statsministeren liker å kalle det. To av tre nordmenn jobber i privat sektor, og næringslivet står selvsagt sterkt i Norge. Folk vet hvor kronene som gjør livet godt for oss kommer fra. Derfor er det selvsagt ikke bare de som eier bedrifter som heier på næringslivet.

Heller ikke i den offentlige debatten finner du mange som er generelt kritiske til næringslivet. Du kan lete med lys og lykte og google deg i hjel: Det er veldig, veldig langt mellom sakene der folk er generelt negative til privat næringsliv. Partiene på Stortinget og i kommuner og fylker er i all hovedsak svært ivrige etter å legge til rette for privat verdiskapning, og snakker varmt om det, både nasjonalt og lokalt.

Det vi derimot har er en ganske omfattende – og tidvis hard – debatt om, er hvilke deler av offentlig sektor som bør drives av fellesskapet, og hva som eventuelt bør privatiseres. Regjeringen ønsker og har sluppet til private krefter på en lang rekke områder som tidligere tilhørte offentlig sektor og ønsker seg mer av det. Det er det mange i Norge som er kritiske til, av gode grunner. Men å mene at noen oppgaver bør løses av fellesskapet, mens markedet egner seg best til andre ting, er veldig langt fra det samme som å være «næringsfiendtlig». Norge kan ikke leve av at private tar over oppgaver og arbeidsplasser fra det offentlige.

Det er i ikke så lett å forstå hvorfor Erna Solberg, tidvis med god hjelp fra blant andre NHO og Civita, så gjerne vil tegne et feilaktig bilde av et Norge der folk nærmest er hatske mot private bedrifter. Dersom mennesker med innflytelsesrike stemmer – inkludert landets statsminister – gjentar og gjentar at folk i Norge er fiendtlig innstilt mot næringslivet, så kan jo det bildet etter hvert feste seg, både i næringslivet og hos folk flest.

Skal vi komme gjennom det grønne skiftet, har vi veldig mye å gjøre på liten tid, og mer enn nok faktiske problemer og debatter å ta tak i.

Den eneste positive effekten det er mulig å se av en slik framstilling, er at den kan brukes som argument for å vinne fram i to debatter som i bunn og grunn handler om noe helt annet enn folks syn på privat verdiskaping: Det ene er offentlig/privat-diskusjonen. Det andre er debatten om formueskatt. Også der løftes folks påståtte kritiske holdninger til næringsliv og private interesser stadig fram. Men det er fullt mulig å være svært positiv til norsk næringsliv og samtidig mene at også de som eier mye av dette næringslivet bør betale skatt. Formueskatt er heller ikke en skatt på bedrifter og næringsliv, det er en skatt for enkeltpersoner som eier.

Det er spesielt uheldig å sette opp en slik stråmann som et hinder for det grønne skiftet, slik Solberg også gjorde i talen sin. En av konklusjonene, som kom etter en lang argumentasjonsrekke om hvor mye stygt folk mener og hevder om private, var at dette får politiske konsekvenser: «En næringsfiendtlig politikk vil derfor også ramme det grønne skiftet. Det har vi ikke tid til».

Hva denne næringsfiendtlige politikken egentlig består i, gikk ikke statsministeren dypere inn i. Men det er vel grunn til å tro at den er omtrent like rotfestet i virkeligheten som alle de næringsfiendtlige holdningene.

Når det gjelder siste del av sitatet, har imidlertid Solberg helt rett. Dette har vi ikke tid til. Skal vi komme gjennom det grønne skiftet, har vi veldig mye å gjøre på liten tid, og mer enn nok faktiske problemer og debatter å ta tak i. Vi trenger ikke finne på.