Et brent barn

SELVPORTRETT 1

Jeg kan ikke:
lage mat
gå med hat
lage god stemning
bære smykker
stelle med planter
huske avtaler
takke for gaver
gi riktig mengde tips
holde på en mann
vise interesse
ved foreldremøter.

Jeg kan ikke
slutte:
å røyke
å drikke
å spise sjokolade
å stjele paraplyer
å forsove meg
å glemme og huske
fødselsdager
og rense neglene.
Å snakke
i munnen på folk
å røpe hemmeligheter
å elske
underlige steder
og psykopater.

Jeg kan:
være alene
vaske opp
lese bøker
forme setninger
lytte
og være lykkelig
uten skyldfølelse.

---

Jeg møter Tove Ditlevsen ved en tilfeldighet i Frelsesarmeen’s lokaler i Nordre gate. Jeg har akkurat flyttet inn i et kollektiv i Markveien, og denne formiddagen leter jeg etter noe som kan gi det sterile værelset en følelse av et hjem. Jeg har alltid likt lukta av gjenglemte gjenstander, og tar meg god tid mellom reolene av unødvendig nips, gammelt porselensservice, overdådige billedrammer, bøker.

Jeg går gjennom bokreolene, jeg leter etter dikt eller noen å snakke med, stopper opp når jeg ser Ditlevsens navn. Navnet virker kjent, jeg husker ikke hvor jeg har det fra, men plukker allikevel opp boka, en utgave av Barndommens gate i norskoversettelse fra 1978, og månedens bok ifølge Bokklubben. Jeg skumleser de første sidene, forstår fort at dette er ei bok som snakker til meg.

Jeg betaler for boka, går ut i gatene, kjøper ei flaske hvitvin på polet, legger meg på jakka mi i Cuba-parken. Det er en varm dag i juni, jeg er inne i min tjuende sommer, jeg vet ikke hva jeg gjør i Oslo eller hvorfor jeg kom hit. Jeg skal ikke studere. Jeg skal ikke arbeide. Jeg vet bare at jeg måtte komme meg vekk, og derfor reiste jeg.

I jakten på det perfekte liv er det befriende å lese om en kvinne som var så langt i fra perfekt.

Rundt meg sitter folk i klynger, de griller pølser, drikker øl, snakker i et litt for høyt toneleie. De virker lykkelige. Jeg er hele tiden emosjonell og tom, røyker tipakninger med rød Malboro fordi jeg synes det er de peneste sigarettene. Jeg ligger i gresset, lett brisen og litt for tynn. Jeg leser fort, språket er enkelt forførende, intelligent og overraskende morsomt.

I Barndommens gate møter jeg ei jente som ligner meg, som setter ord på en tilstand jeg selv ikke har ordforråd for å beskrive. Jeg føler en forbindelse med det samme: Hun snakker til meg som om hun alltid har snakket til meg, jeg lytter til henne som om jeg aldri har gjort noe annet.

Jeg skal ikke si at Barndommens gate reddet meg, for ei bok kan ikke redde et menneske. Et menneske kan redde et menneske. Ei bok kan snakke til et menneske, for ei bok alltid er skrevet av et annet menneske.

–

Året er 2017. Tove Ditlevsen skulle ha fylt hundre år, og Tove-bølgen slår igjen over Danmark, for første gang over Norge, i alle fall for det som er min generasjon. Alle snakker om Tove og alle elsker Tove. Forlaget Oktober lager nye gjendiktningsserier av Ditlevsens prosa; Vilhelms værelse, Barndom. Ungdom. Gift, Barndommens gate og Samlede noveller.

Ditlevsens poesi blir, til min store skuffelse, ikke en del av den norske Tovebølgen, og er nok foreløpig derfor et ganske ukjent kapittel for et norsk publikum. I Danmark hylles der i mot Ditlevsens poesi, og forfatteren Olga Ravn setter sammen et bredt og nøye selektert utvalg i den nye samlingen Der bor en ung pige i mig, som ikke vil dø.

Det bor en ung pike i meg, som ikke vil dø, sier Tove,

og allikevel er døden alltid sterkt tilstedeværende i Ditlevsens forfatterskap. Det destruktive og utilstrekkelige, det stygge og det uperfekte, flettes sammen med humor og det trivielle og hverdagslige på en ujålete og tilsynelatende uanstrengt måte. Allikevel skinner alt, språket flyter, og som leser får jeg hele tiden lyst til å streke under enkeltsetninger. Hun er, i mine øyne, Danmarks aller fremste stilist.

For det synes jeg vi skal takke henne.

Det er en utilpass stemme som snakker i Ditlevsens bøker. Det er en utilpass kropp i verden, en kropp som møter andre kropper, som møter menn, som mislykkes, som ikke passer inn, som ikke hører til noe sted. Ditlevsen vender vranga ut på seg selv, viser at kvinner faktisk kan være uperfekte, ha depresjoner og mørke i seg, være onde hvis det er nødvendig.

Jeg tror det er denne ærligheten, disse utilslørte beskrivelsene av angst, barndom og umuligheten av menneskelige relasjoner, som gjør at Ditlevsens forfatterskap fortsatt føles så relevant for vår tid. I jakten på det perfekte liv er det befriende å lese om en kvinne som var så langt i fra perfekt.

For det synes jeg vi skal takke henne.

Tove Ditlevsen debuterte med diktsamlingen Pigesind i 1939. Hun skrev dikt, romaner, noveller, essays og barnebøker, og anses i dag for å være en av Danmarks viktigste forfattere. Ditlevsen begikk selvmord i 1976. Hun ble 58 år gammel.