FOTO: Steph Martyniuk

Hele verden vil bli mødret

– Til og med mødre trenger moderlig omsorg

«En venn av meg sa dette: Hvis menn hadde hatt muligheten til å lage barn sånn som kvinner har, så hadde dette vært det sentrale spørsmålet i filosofien fra tidenes begynnelse. Skal jeg lage et barn eller ikke? Og det tror jeg er sant.»

Den kanadiske forfatteren Sheila Heti sitter på en scene på Litteraturhuset i Bergen og snakker om sin bok «Morskap» som i disse dager er ute på norsk. En bok som dessverre ikke handler om det sentrale spørsmålet i filosofien fra tidenes begynnelse, men om kanskje det mest sentrale spørsmålet i spesielt kvinners liv.

Et spørsmål som også har vært sentralt i den norske, offentlig debatten i år.

Tidligere i høst ble Norge visstnok rammet av en «tsunami» av brystmelk i det flere enn to forfattere, i hovedsak kvinner, hadde skrevet bøker om det å bli forelder. Det var ikke bare navlebeskuende å gjøre det, men navlestrengbeskuende.

Til og med mødre trenger moderlig omsorg

Sheila Hetis bok har ingen navlestreng, men også hun har opplevd å bli anklaget for å være navlebeskuende. Da hun skrev sin forrige bok «How should a person be?» skrev The New Yorker i en anmeldelse av boka at: «Dette høres forferdelig narsissistisk ut. Det er det.»

Når Heti nå tar plass i sin nyeste bok og krever å bli hørt med sin historie om å ikke ville være en del av det som ofte blir kalt for det «reproduktive arbeidet», er det både å gjøre det motsatte av det som er forventet av henne som kjønn, men også en gjentakelse av den selvopptattheten hun tidligere har blitt anklaget for. Det er kanskje også grunnen til at enkelte har kalt Hetis bok for provoserende.

Les også anmeldelsen av boka

 

Å bli mødret

Den amerikanske filosofen Stanley Louis Cavell skrev at: «Kritikerens så vel som kunstnerens problem er ikke å se bort fra sin egen subjektivitet, men å inkludere den; ikke å overvinne den i enighet, men å mestre den på eksemplariske måter».

I Hetis nye bok forsøker hun ikke å overvinne kvinnene på «den andre siden», kvinner som har valgt morskapet – kvinner som meg selv, men forsøker kanskje heller å undersøke om ikke alle kvinner, enten de har barn eller ei, kan være knyttet til begrepet «morskap» i et fellesskap.

I den norske varianten av boka beskriver hun deler av dette fellesskapet som at «hele verden trenger en mor». Noe som forøvrig avslører svakheter i det norske språket som ikke har et godt alternativ til det engelske verbet «mothering». Det engelske sitatet lyder altså: «The whole world needs mothering».

Jeg vil ikke stå i veien for boka. Den tilhører leserne nå, ikke meg

Selv har Heti, som sin skjønnlitterære hovedkarakter, valgt å forbli barnløs. Da jeg møter henne på Litteraturhuset i Bergen er det kanskje først og fremst i kraft av å være en begeistret leser:

M: På kort tid ble boka di veldig viktig for meg. Ikke fordi jeg ikke vil ha barn, men tvert imot fordi jeg ganske nylig fikk barn. Det kan kanskje virkelig litt merkelig siden våre erfaringer er motsetninger, samtidig har du vært opptatt av å peke på likhetene kvinner imellom. Du skriver i boka at å leve på en måte, ikke er en kritikk av å leve på en annen måte?

S: Ja! Vi er de samme. Og til og med mødre trenger moderlig omsorg. I boka ender jo hovedkarakteren opp med å være mor til sin egen mor.

M: Det er litt rart, for å lese «Morskap» ble for meg en slags opplevelse av å bli «mødret» (journalistens oversettelse) av litteraturen.

S: Jeg har aldri hørt noen si det på den måten før. Jeg har hatt flere som har påpekt at den er en omsorgsfull bok, men aldri at den har opplevdes som å bli mødret. Det er veldig fint å høre!

 

Fødekampen

Heti er et behagelig menneske å snakke med. Så er hun også kjent for, i tillegg til sine bøker, sine intervjuer og samtaler med andre forfattere og kunstnere.

Hun liker å samtale, men ikke nødvendigvis om sin egen bok, som hun beskriver til meg som en fugleunge hun har sluppet ut av redet og som nå tilhører leserne:

Jeg føler bare at jeg skrev denne boka med så mye omtanke at jeg ville foretrukket å ikke gjøre noen intervjuer i det hele tatt. Jeg vil ikke stå i veien for boka. Den tilhører leserne nå, ikke meg.

Heti forteller om tidligere intervju-opplevelser hvor hun har måttet stå til rette for et ønske om et slags politisk manifest, som om hun nå må representere hele kvinnefolket i kraft av å ha skrevet skjønnlitteratur om noe så ur-kvinnelig som valget om å få eller ikke få barn.

Du kan ikke bare gå inn i deg selv som å åpne en dør, det krever forberedelser

Men spørsmålet om å velge barn eller ikke er et sentralt politisk tema i dagens samfunn og Heti er enig i det. Det er ikke så mange dagene siden at Erna Solberg igjen gikk ut og manet norske kvinner til fødekamp.

M: Da jeg selv fødte tok det ikke lang tid før andre kvinner begynte å spørre meg om når neste skulle komme. Spørsmålet er så vanskelig at jeg ikke engang orker å svare på det.

S: Hvorfor tror du de bryr seg?

M: Kanskje fordi de vil at jeg skal dele deres byrder?

S: Akkurat som karakteren i boka!

 

Virkelig virkelighetslitteratur

Heti kaprer rollen som intervjuer i det jeg deler av mine egne erfaringer som mor. Hun liker å lytte til andres betraktninger. Den muntlige samtalen med andre går også igjen i Hetis andre bok «How should a person be». Men i «Morskap» har Heti gått innover i stedet:

– Jeg fjernet meg selv fra andre mennesker og ble sittende på rommet mitt alene, samtidig som jeg fortsatt ville ha samtaler. Så myntene i boka representerer overgangen fra utsiden til innsiden. Du kan ikke bare gå inn i deg selv som å åpne en dør, det krever forberedelser.

Myntene hun referer til har hun brukt systematisk i boka, etter et spådomssystem kalt I Ching-metoden, for å svare på ja/nei spørsmål og refleksjoner rundt morskap.

Vi lever i et samfunn hvor vi har en del ideer om hva som liksom skal være viktig, den såkalte riktige måten å relatere seg til andre mennesker på

Boka er selvbiografisk nok til at Heti ikke har noe problem med å innrømme at den er det.

M: Jeg synes ofte at det å skrive om egne erfaringer som kvinne, kan være et viktig poeng i seg selv.

S: Ja, det er viktig og det er ikke nok av det enda. Det er ganske rart å tenke på at vi bare er ved begynnelsen av kvinnelig litteratur og at det fortsatt er så mye å si. Hundre år, eller hva det nå er, er ikke så lenge.

M: Du har jo tidligere intervjuet Knausgård? Og han har jo nettopp blitt gjenstand for store diskusjoner i Norge, og internasjonalt, om den såkalte virkelighetslitteraturen. Selv om Knausgård også har blitt anklaget for å være navlebeskuende så har han jo i stor grad også blitt anerkjent og applaudert for det han har skrevet?

S: Ja. Den kvinnelige forfatteren blir kalt navlebeskuende, mens den mannlige blir beundret. Sånn er det. Men jeg ser ikke på det som en feil begått av forfatterne, det er mer en feil begått av publikum og kritikerne og måten de tar imot bøkene på.

 

Mislykkede kvinner

Dagen før jeg treffer henne i Bergen har Heti vært i Danmark og besøkt det danske klesmerket Rodebjer. Der beskrev hun arbeidet med boka som et forsøk på å «fjerne spindelvev». Hun forklarer:

– Mens jeg skrev denne boka forsøkte jeg også å finne min egen mening som kvinne. Den faktiske meningen av mine relasjoner, i stedet for den konstruerte meningen. Vi lever i et samfunn hvor vi har en del ideer om hva som liksom skal være viktig, den såkalte riktige måten å relatere seg til andre mennesker på. Det finnes så mange strukturer som vi bare adopterer som våre egne.

Nå er jeg her med det jeg har skapt, og det føles stille

På scenen i Bergen forteller Heti at spørsmålet om mislykkethet har vært sentralt i arbeidet med boka. At vi har mistet ideen om en avantgarde, i en verden hvor alle er mest opptatt av å vise fram sin egen suksess. Men at til den grad vi fortsatt har en, så må det være de mislykkede:

«Det er noe radikalt over å si at man sikter på mislykkethet. Det er en frihet i det. Selv om det jo egentlig ikke er faktisk mislykkethet, men mislykkethet i andres øyne.»

Og hvis man skal snakke om mislykkede mennesker i andres øyne er kanskje kvinner som velger bort barn et godt utgangspunkt for det.

 

Tiden tikker alltid for kvinner

I boka skriver Heti også om kvinner og tid: «Tiden tikker alltid for kvinner. Mens menn derimot tilsynelatende lever i en tidløs sfære. I den mannlige dimensjonen finnes det ingen tid – bare rom. (…) Tidsspennet i en kvinnes liv er cirka tretti år. Tilsynelatende må alt gjøres unna i løpet av disse tretti årene – fjorten til førtifire.»

Selv er Heti nå 41.

M: Så føler du at tiden din snart er forbi?

S: Nei, men jeg føler at det er en annen tid. At fram til du blir førti så bygger du på en måte opp livet ditt. Du tar valg og tenker: Hvordan skal jeg leve livet mitt? Mens nå føler jeg at jeg befinner meg på et slags platå. Nå er jeg her med det jeg har skapt, og det føles stille … Men jeg gjorde nettopp et arrangement i Stockholm med en kvinne som hadde skrevet en bok om overgangsalderen og den handlet mer eller mindre om hvordan alt faller sammen igjen i overgangsalderen, så jeg antar at det vil endre seg igjen.

M: Det føles litt som om kvinners liv er en evig biologisk straff?

Vi ler sammen, men det ligger en sannhet bak latteren også.

S: Ja, jeg tror det