Navlestrengbeskuelser

For et års tid siden fant moren min igjen sin gamle minnebok. På en av de første sidene hadde min mormor skrevet en hilsen til henne. Det stod: “Den største gleden du kan ha. Det er å gjøre andre glad. Og vil du gjerne lykken nå, da først deg selv du glemme må.”

Det var noe som plaget meg med denne tilsynelatende velmente og ofte viktige påminnelsen. Etter å ha lest det flere ganger om igjen, har jeg funnet ut at det er den siste setningen i kombinasjon med avsender og mottaker. Som om budskapet fra en mor til en datter lød: Om du skal finne lykken, må du glemme deg selv.

I bokhyllene hennes stod Hamsun, Ibsen, Kielland og Lie

Det var ikke så rart at hun skrev det, det var det hun selv hadde lært. Hun forsøkte så godt hun kunne å glemme seg selv, på tross av at det skadet henne. Livet hennes ble preget av krigstraumer og et ulykkelig ekteskap som endte i skilsmisse og deretter økonomisk utenforskap med hovedansvar for sine barn. Hun glemte ikke bare seg selv, hun utslettet seg selv til den grad at hun ble syk, også innbilt.

Hypokondri er en lidelse som har sitt utspring i et sterkt behov for omsorg og oppmerksomhet, det utspringet blir ikke alltid formidlet i historiene om hypokondere. Til slutt døde hun av en legefeil. Den fatale forskjellen på kvinneplagen urinveisinfeksjon og kreft i eggstokkene, glapp kanskje av tidligere ropte “ulv, ulv”.

Det er kanskje grunnen til at det, fortsatt i dag, er vanskelig å akseptere kvinners historier som universelle.

Mange ganger har jeg lurt på hva som hadde skjedd dersom mormor hadde funnet ut tidligere at hun ikke var alene, at det fantes et alternativ til å glemme seg selv, også for kvinner. Hvordan hun hadde vært dersom historien hennes, livet hennes, hadde eksistert i litteraturen hun beveget seg i den gangen. Men som kvinne var hun mer eller mindre usynlig. Som mor også, og som fraskilt alenemor var hun i alle fall det på den tiden.

I bokhyllene hennes stod Hamsun, Ibsen, Kielland og Lie. Kanskje fant hun litt trøst i Nora, hva vet jeg, men først og fremst tror jeg at livet hennes var tungt. Og det ble tyngre av at hun følte seg usynlig.

Det er snart ti år siden mormor døde, rundt 90 år siden hun ble født. I et historisk perspektiv er det kort tid. Det er kanskje grunnen til at det, fortsatt i dag, er vanskelig å akseptere kvinners historier som universelle. Når en kvinne tar plass og krever å bli hørt med sin historie om å være menneske i verden, er det å gjøre det motsatte av å glemme seg selv. Og nettopp derfor er det heller ikke selvopptatt, det er ofte nødvendig for at flere skal se seg selv.

Naturkatastrofen som vil treffe oss

I sommer skrev Klassekampen en sak om at “nå kom barselromanene”. Og med det mente de litteraturen om det å få barn, en ganske vesentlig del av de fleste menneskers liv og ofte kanskje spesielt for kvinner og deres kropper. Også for meg, som opplevde å miste meg selv litt i det jeg fødte et barn i fjor.

Dagbladets litteraturkritiker Endre Ruset fulgte opp Klassekampens sak med å skrive en kritikk som minnet meg om en annen debatt, nemlig debatten om det såkalte “emokratiet”. At bøkene kvalitetsmessige ikke holder mål, er en ting, men språket Rusten bruker levner liten tvil om hva han tenker om det som nå har blitt fenomenet “barselbøker” i seg selv.

Ikke mindre enn en “tsunami” av brystmelk skal treffe oss denne høsten, forklarer Ruset i saken på Dagbladet.no, og den er “navlestrengbeskuende”. Disse bøkene har altså tatt et evolusjonens steg fra bare navlebeskuende, til navlestrengbeskuende. Det minnet meg litt om da journalist Jon Hustad mente at det var for mye “kjerringsnakk” i samfunnet.

Da den amerikanske professoren i filosofi Nancy Fraser beskrev det hun kalte for en “omsorgskrise” i 2015, var det kanskje et frampek til de bøkene som nå dukker opp.

Ruset mener han i utgangspunktet er positiv til tematikken, men slakter samtidig samtlige bøker med et språk som bærer preg av arroganse og nedlatenhet. Norske forlagshus er visstnok blitt “rene klekkeanstalter”. Selv om det også inkluderes en mann i listen over forferdelige bøker denne høsten, er det i hovedsak kvinner som har begått naturkatastrofen det er å skrive om egne erfaringer knyttet til det å bli mor. Både brystmelk og navlestreng er kroppslig knyttet til i hovedsak kvinner. Men også transmenn føder, et rom vi kanskje hadde trengt å fylle i tsunamien som nå rammer oss.

Representasjon av verden

Ruset spør: Hvor kommer samtidslitteraturen fra? Hvem skriver bøkene våre? En FOR homogen gruppe av folk?

Bøkene som nå kommer er muligens en respons på noe som skjer i samtiden vår, sånn litteratur har hatt en tendens til å gjøre gjennom hundrevis av år. Da den amerikanske professoren i filosofi Nancy Fraser beskrev det hun kalte for en “omsorgskrise” i 2015, var det kanskje et frampek til de bøkene som nå dukker opp.

Samtiden vår har gitt rom til flere kvinner, også et større mangfold av dem, endelig og heldigvis. For litteraturen har i hundrevis av år nettopp bestått av en FOR homogen gruppe. Den gruppa heter menn. En annen filosof, Simone De Beauvoir, sa en gang: “Representasjon av verden, som verden i seg selv, er et verk av menn; de beskriver den fra sitt eget ståsted, som de forveksler med den absolutte sannhet.”

Hvordan skriver man egentlig en bok om man ikke velger den selv, om man ikke tar i bruk egne erfaringer og beskrivelser?

At bøker om kvinners erfaringer (Mikkel Bugge skriver fra både et mannlig og kvinnelig perspektiv) ikke bare handler om sine relasjoner til en mann, men også om sin relasjon til et barn, til andre kvinner eller bare til seg selv, er en beskrivelse fra et annet ståsted enn det som har vært normen. Disse ståstedene er viktige tilskudd i litteraturen.

Litteraturkritiker Frode Helmich Pedersen hevder, i en oppfølging til Rustens sak, at litteraturen vår nå står i fare for å bli for selvopptatt og for navlebeskuende. En debatt som likner litt på elementer fra den ganske spekulative debatten om «virkelighetslitteratur» fra 2016. Denne gangen trekkes grensen opp ved erfaringen av å bringe et liv til verden, kroppslig sett en veldig kvinnelig erfaring. Det er både kjedelig og farlig på samme tid. 

Personlig synes jeg at det som egentlig er kjedelig er at en del litteraturkritikere ikke ser ut til å utvikle seg i takt med leserne, for leserne kjøper disse bøkene.

Det mannlige blikket

Har ikke litteraturen alltid vært selvopptatt? Hvordan skriver man egentlig en bok om man ikke velger den selv, om man ikke tar i bruk egne erfaringer og beskrivelser?

En av mine norske favorittforfattere er Tove Nilsen. Hun representerer min mors generasjon, begge har løpt rundt de samme høyblokkene i drabantbyen Bøler en gang på 70-tallet. Men hun skriver også for meg, historiene hennes er tidløse på den måten at de er menneskelige erfaringer. På samme måte bør de også være universelle nok til at en mann kan og bør lese dem. Men det får de ikke alltid lov til å være.

Tove Nilsen er også en av de forfatterne som stadig vekk får spørsmålet: Så, handler denne boka egentlig om deg?

Hvorfor ble barselbøkene, i hovedsak skrevet av kvinner om kroppslige erfaringer knyttet til kvinner, dråpene som fikk begeret til å renne over for Pedersen og Rusten?

Liknende spørsmål fikk også Astrid Lindgren. Og det er ikke nødvendigvis noe galt i det, Lindgren skrev en semibiografisk bok da hun ga ut “Barna i Bakkebygrenda” og Nilsen har også skrevet om seg selv. Men veldig få stiller det samme spørsmålet til en mannlig forfatter som åpenbart har skrevet fiksjon hver gang han gir ut en bok. Også når kvinner ikke skriver fra virkeligheten insisterer deler av samfunnet på at det må være det. Damned if you do, damned if you don’t.

Kanskje handler spørsmålet egentlig mer om hvordan vi leser kvinners historier, versus hvordan vi leser menns. Det handler om den som stiller spørsmålet, eller den som leser. Når Rusten framhever Knausgård som det ypperste av virkelighetslitteratur, så er det hans blikk som gjør det. Et mannlig blikk.

Elefanten i rommet

Verken Helmich Pedersen eller Rusten sier noe om kjønn, det er elefanten i rommet. I utgangspunktet tenker jeg også at man godt kan ha en samtale om det selvopptatte i litteraturen, om mangfold og mangel på andre tematikker. Men hvorfor skal akkurat disse bøkene stå til rette for det? Hvorfor ble barselbøkene, i hovedsak skrevet av kvinner om kroppslige erfaringer knyttet til i hovedsak kvinner, dråpene som fikk begeret til å renne over for Pedersen og Rusten?

Selv har Rusten gitt ut bøker om barndom, mellommenneskelige forhold og erotikk. Han viser til Hjort, Espedal og Knausgård i Dagbladet. “Verden brenner, og vi skriver om våre barn” sier Ruset, som om verden vil brenne litt mindre om vi slutter å skrive om våre barn. Eller om Ruset slutter å skrive om barndom. Det vil den ikke, og det vil alltid være plass til mer litteratur, også den nære og personlige.

Om man klarer å gjøre egne, subjektive erfaringer til noe av allmenn interesse så har man kanskje også klart å beskrive noe generelt.

Som journalist Silje Bekeng-Flemmen påpeker til Dagbladet: “Vi er alle født, svangerskap og barsel berører de fleste av oss – det er en essensiell del av livet.” En historie trenger nødvendigvis ikke å være mindre sann eller mindre relevant for samfunnet om den kommer i form av en personlig historie som er tett på familien. Intelligensen vår er ikke uavhengig av følelseslivet vårt. Det er ikke farlig å lese noe som er nært, noe kvinnelige erfaringer ofte er i kraft av vår evne til å reprodusere, tvert imot har vi kanskje godt av det i en “verden som brenner”.

Feminisert litteratur

Mens jeg sykler til jobb hører jeg ofte på podkaster om å skrive. En av tingene som av og til diskuteres er målgruppe, eller hvem man skal skrive til. Man bør skrive til en kvinne, mener mange av podkastene som snakker om skjønnlitteratur. Det begrunner de ganske enkelt med at det er flere kvinner som leser skjønnlitteratur enn menn.

Grunnen til det er sikkert sammensatt, men enkelte hevder det er fordi skjønnlitteraturen er “feminisert” og appellerer mer til kvinner. Hvorfor det? Kanskje nettopp fordi kvinner fortsatt ikke er normen. Noen vil hevde at faren min ikke kan lese min mors historie. Eller at min manns favorittforfatter ikke kan være Zadie Smith. En forfatter som forøvrig også har tatt avstand til andre skrivende kvinners historier. 

Det er ikke enten eller, det er både og.

Den amerikanske filosofen Stanley Louis Cavell skrev at: “Kritikerens så vel som kunstnerens problem er ikke å se bort fra sin egen subjektivitet, men å inkludere den; ikke å overvinne den i enighet, men å mestre den på eksemplariske måter”.

Altså, om man klarer å gjøre egne, subjektive erfaringer til noe av allmenn interesse, så har man kanskje også klart å beskrive noe generelt. Det er ikke enten eller, det er både og. Om man lar være å lese skjønnlitteratur fordi man mener at noe er feminisert, så er det ikke nødvendigvis noe galt i tematikken eller måten bøkene er skrevet på, det handler om en motvilje til å lytte til et annet ståsted enn sitt eget. Det er synd.

Vi har alle blitt klippet fra en navlestreng en gang, det var kanskje skummelt, men ikke så skummelt at vi ikke tåler å lese mer om det.