FOTO: Socialdemokraterna/Flickr.com (CC BY-NC-ND 2.0)

Et lysglimt i mørketida

Heia Stefan Löfven. (Men det er nå den vanskelige jobben begynner, kamerat.)

Det er vrient å se regjeringsdannelsen i Sverige som et negativt signal i en tid der de fleste sosialdemokratiske partier i Europa sliter voldsomt. Under den sosialdemokratiske paraplyen har man sittet nokså forhutlet i et par år nå, og håpet på et eller annet lyspunkt i nattemørke.

131 dager etter valget i Sverige kom det et slikt glimt av håp, da de langdryge forhandlingene om regjeringsdannelsen endelig kom i mål. Socialdemokraterna (S) kunne, etter ekstraomganger med Vänsterpartiet (V), danne regjering igjen med Miljöpartiet (MP) – med støtte fra Liberalerna (L) og Centerpartiet (C).

 

Drøm i oppfyllelse

Den 21. januar tiltrådte dermed S-leder Stefan Löfvens andre regjering. På overflaten lignet den til forveksling hans forrige, med fem statsråder fra Miljöpartiet, resten fra S. I virkeligheten var det imidlertid skjedd en markant forflytning, ikke minst i den økonomiske politikken.

Når det kom til stykket, var dette viktigere for C og L, enn å beholde den borgerlige Alliansen intakt.

Samtidig fikk Löfven oppfylt sin drøm om å brekke opp den borgerlige Alliansen som tidligere statsminister Fredrik Reinfeldt etablerte i sin tid. Etter en lang rekke valg med langsom erosjon av støtten til det en gang så dominerende svenske sosialdemokratiet, var det blitt stadig tydeligere at noe slikt ville være nødvendig for å gjøre det realistisk å skaffe til veie et parlamentarisk grunnlag for en S-ledet regjering i framtida.

Den åpenbare årsaken til at de to sentrumspartiene brøyt med sine gamle alliansepartnere  Moderaterna (M) og Kristdemokraterna (KD) var motstanden mot å gi Sverigedemokraterna makt og innflytelse over svensk politikk.

 

Høy pris for avtale

Når det kom til stykket, var dette viktigere for C og L, enn å beholde den borgerlige Alliansen intakt. Men skulle de hoppe over midtstreken, var det åpenbart at det måtte følge med noen konsesjoner. I virkeligheten var det også nokså åpenbart at de to partiene, tross en intens motvilje mot det, måtte akseptere at Vänsterpartiet fikk en viss innflytelse, selv om de passet på at de selv ikke trengte å svare for det.

I siste sving holdt dette på å velte enighet som var oppnådd mellom S, L og C, men Löfven, som har rykte på seg for å være en kyndig forhandler, klarte balansegangen på slakk line som regjeringsdannelsen i Sverige har vist seg å være denne gangen.

Daniel Suhonen i den radikale tankesmia Katalys mente at plattformen var en katastrofe for den svenske venstresiden.

For S kom støtten fra de to liberale partiene med en prislapp i form av politiske innrømmelser. Hvor høy prisen i virkeligheten er, foregår det nå en ganske intens debatt om.

Den detaljerte avtalen inneholdt en lang rekke konkrete tiltak. Økonomene i LO i Sverige mente helheten ville skape økte forskjeller og mer polarisering.

 

Strid om historien

Daniel Suhonen i den radikale tankesmia Katalys mente at plattformen var en katastrofe for den svenske venstresiden. Den vitnet om at S hadde gitt opp å forandre samfunnet, og istedenfor hadde gått med på å føre en ytterliggående nyliberal høyrepolitikk, bare for å få lov til å beholde makt en stund til, mens støtten til partiet, sakte men sikkert, ville bli malt i stykker.

Mens det store flertallet kunne skape et mer progressivt Sverige og var positive sett fra et lønnstagerperspektiv, fantes det bare åtte direkte dårlige.

Tankesmedjan Tiden, på den andre siden, gjorde en gjennomgang av samarbeidsavtalen, og fant at kun et lite mindretall av forslagene virkelig var trøblete. Mens det store flertallet kunne skape et mer progressivt Sverige og var positive sett fra et lønnstagerperspektiv, fantes det bare åtte direkte dårlige, samt tolv problematiske forslag i avtalen.

Dermed var det, ifølge Tiden, «helt feil å hevde at overenskomsten i sin helhet utelukkende består av forslag som øker kløftene og minsker tryggheten».

 

Regjeringsmakt er en underlig ting

Når et valg er over, og de politiske konklusjonene er trukket, oppstår gjerne en slik kamp om historieskrivingen. I S gikk konflikten langs en velkjent akse mellom høyresosialdemokrater og venstresosialdemokrater.

At det fantes sterke motsetninger mellom fløyene i partiet hadde Tanksmedjan Tidens leder Daniel Färm selv innrømmet da vi snakket sammen i Stockholm en stund før valget. De var kanskje ikke fullt så skarpe som i årene etter valgnederlaget i 2006, sist gang spørsmålet om Socialdemokraternas valg av koalisjonspartnere skapte sterk indre uro, men de var der ennå, sa han.

Når det nå gikk som det til slutt gjorde, blir det vrient å få gehør for de radikale grepene i særlig brede kretser.

Jeg snakket også med Katalys-leder Suhonen da jeg var i den svenske hovedstaden, og han hevdet den gang at det måtte skje en kraftig venstredreining snart om ikke Sossarna skulle risikere at det ble stiftet et nytt parti i Sverige, eller at det ble gjort et forsøk på overtakelse av S, slik Jeremy Corbyn hadde gjort i Storbritannia.

Det var, med andre ord, ikke helt overraskende at de to havnet på ulike sider i ordskiftet som pågår nå.

Regjeringsmakt er imidlertid en underlig ting. Når det nå gikk som det til slutt gjorde, blir det vrient å få gehør for de radikale grepene i særlig brede kretser.

 

Forbannelse i forkledning

Det viste seg umulig å si nei til taburetter. Nå når taburettene først er sikret – selv om det var med en hårsbredd – blir det også vanskelig å komplisere ting, bruke tid på å analysere de underliggende forskyvningene i samfunnet og politikken, eller engang huske alle de diskusjonspunktene som ville ha presset seg fram dersom terningene hadde trillet på en litt annen måte.

Det svenske sosialdemokratiet bør imidlertid ikke glemme forhistorien når den harde politiske hverdagen begynner.

Regjeringsmakt tar tid og mental kapasitet. Det er nå en ting. Og i tillegg taler slike seiere for seg, om man ser stort på det: Strategien hadde vært vellykket, siden den sikret at partiet beholdt makta.

Det svenske sosialdemokratiet bør imidlertid ikke glemme forhistorien når den harde politiske hverdagen begynner. Resten av det europeiske sosialdemokratiet bør også få forhistorien med seg før regjeringsdannelsen i Sverige tas til inntekt for å gjør som svenskene gjorde i valgkampen.

Glemmer man de mer grunnleggende spørsmålene om hvor både Sverige er på vei – og det er lett å glemme det når man sitter der med nøklene til regjeringskanseliet – kan forhandlingsseieren nemlig vise seg å bli en forbannelse i forkledning.

 

Historisk dårlig valg

La meg ta et eksempel: Riksdagsvalget i 2018 ga S et bedre resultat enn kommentatorer og forståsegpåere hadde forventet. Men partiet gikk tilbake 2,8 prosentpoeng og endte med sitt dårligste resultat noen sinne. Selv i 1911, da man i Sverige for første gang stemte på et parti, og ikke bare individuelle kandidater, hadde S fått 28,5 prosent. I 2018 fikk partiet 28,3.

Sverigedemokraterna, på den andre siden, fikk mindre enn mange hadde fryktet, men partiets oppslutning var faktisk tredoblet siden 2010.

 

nyhetsbrevet

 

 

Siden S slo de fryktelige forventningene, og altså endte med regjeringsmakt, kan man bli forledet til å tro at – phuj – det jo gikk bra til slutt. Men dette er ikke slutt. Det tar aldri slutt.

Sannheten for øyeblikket er snarere at Stefan Löfvens regjering ble stablet på beina på et vaklevorent grunnlag, med sterke motsetninger mellom de liberale partiene i sentrum og det mørkerøde Vänsterpartiet. Den skjøre enigheten kan sprekke.

Uansett ville det komme et nytt valg om fire år. Dersom man ikke, før den tid, har bedre svar på de underliggende utviklingstrekkene i svensk politikk og samfunnsliv, er det lite som tydet på at det vil være mulig for S å snu den negative trenden som har gjort seg gjeldene siden 2002.

 

Et svensk eksperiment

For Europas sosialdemokrater, framsto valget i Sverige i 2018 også som en uhyre interessant prøvestein. S hadde nemlig valgt en svært tydelig valgkampstrategi, der de skulle ta framtidsfrykten i folket på dypt alvor, satse på sterkere innvandringskontroll og hardere kriminalitetsbekjempelse som hovedsaker i valgkampen. De ville blande dette med et mer klassisk sosialdemokratisk budskap om trygghet i arbeidslivet.

Sosialdemokratiet i Europa hadde bruk for medisiner, og hadde svenskene funnet en mikstur som virket, var det kanskje håp om bedring, selv om den etterlot en litt emmen bismak i munnen?

Selv barna ble rammet. Hadde de fått avslag, skulle de ikke lenger få gå i skolen. Det sa faktisk Löfven.

La det ikke være noen tvil om at S faktisk mente alvor med sin nokså oppsiktsvekkende vending før valget.

Asylinnvandringen i 2017 burde vært bare halvparten av den den var, sa Löfven på pressekonferansen der partiet presenterte sin plan for innvandringspolitikken i neste fireårsperiode. Det var altså snakk om å gjøre ytterligere innskjerpinger, selv etter de som kom under migrasjonskrisen i 2015.

Man framstilte dette som tradisjonell sosialdemokratisk politikk og avviste at det hadde noe med et ønske om å stoppe lekkasjen til SD å gjøre, men politikken gikk blant annet ut på å nekte tilgang til velferdsytelser for alle som hadde fått avslag på sin asylsøknad.

Selv barna ble rammet. Hadde de fått avslag, skulle de ikke lenger få gå i skolen. Det sa faktisk Löfven.

 

Sterke reaksjoner

Aftonbladet-spaltist Patrik Lundberg, mente også at det var blitt vanskelig å se forskjell på S og SD. Spaltisten reagerte spesielt på Löfvens uttalelse om flyktningbarnas rett til skolegang, som var i strid med FNs barnekonvensjon.

En av Socialdemokraternas representanter i Riksdagen, den 33 år gamle Sara Karlsson, hoppet av på grunn av linjeskiftet. “For meg er grensen for hva jeg kan gå i bresjen for nådd,” skrev hun på sin Facebook-side i forbindelse med bruddet. “Jeg kjenner meg veldig usikker på hvor langt man er beredt til å gå – finnes det egentlig en grense,” spurte hun.

Det som på overflaten kan se ut som en suksess, framstår imidlertid i et annet lys om man ser nærmere etter.

“Det er virkelig alt for hardt det vi holde på med nå,” sa også en annen sentral kilde som overfor Aftonbladet ville forbli anonym den gang.

Ingenting av dette fikk imidlertid partiet til å gå tilbake på sine planer, selv om man i valgkampinnspurten supplerte de «harde trygghetsspørsmålene» med kraftige angrep mot SD, mer klassisk sosialdemokratisk politikk og en dose valgflesk, som en ekstra ferieuke til barnefamilier, et tiltak som nå, ifølge avtalen med C og L, skal fases inn.

 

En dypere sannhet?

Over hele Europa var det mange som antok at den vendingen S hadde gått i bresjen for var svaret kontinentets sosialdemokrater lette etter. Svaret lå ikke lenger i sentrum, sa de. Og det var også håpløst å tro at en kraftig venstresving skulle stoppe fragmenteringen og uthulingen av det sosialdemokratiske velgergrunnlaget.

Istedenfor så de det som avgjørende å komme folks uro i møte. Hadde de rett? Valget i Sverige kunne gi en indikasjon på det.

Det som på overflaten kan se ut som en suksess, framstår imidlertid i et annet lys om man ser nærmere etter.

Bildet er komplisert, men i verste fall kan det som skjedde i Sverige ved overgangen mellom 2018 og 2019 faktisk bli enda et knekkpunkt i det svenske sosialdemokratiets utvikling, og ikke den relative suksessen det akkurat nå, når mange er i regjeringsrus, kan framstå som.

Var dette den dypere sannheten om valget i Sverige høsten 2018: At SD faktisk tok et avgjørende skritt inn i varmen?

Man gikk til valg på å stramme inn innvandringspolitikken, men sitter nå på de innvandringsliberale partienes nåde. Man klarte å bryte opp den borgerlige Alliansen, men samtidig førte det til at M og KD åpnet døra på gløtt for SD.

Det kan gjøre frontene i Sverige skarpere, og den nye politiske midtstreken kan, om man er riktig uheldig, ende opp med havne mellom en nasjonalkonservativ og en progressiv side.

Var dette den dypere sannheten om valget i Sverige høsten 2018: At SD faktisk tok et avgjørende skritt inn i varmen, selv om partiet enda en gang ble holdt utenfor all innflytelse? Var det en mulig ny blokkpolitikk som man kunne ane konturene av etter Löfvens «blokkoverskridende løsning»?

 

Ved neste korsvei

S la opp til en strategi før valget, som resten av det sosialdemokratiske Europa var svært nysgjerrig på. Når S-regjeringen nå beholder makten, kan det virke som om det var et vellykket grep. Selvsagt kan bildet også ha sett dystrere ut for S og svensk politikk dersom de ikke gjorde kuvending på innvandrings- og integreringsområdet eller hadde en valgkampstrategi dominert av harde trygghetsspørsmål.

Likevel vil det være en feilslutning å tro at dette nå med nødvendighet bør kopieres av andre. Det er lekser å lære for den sosialdemokratiske bevegelsen av det som har skjedd i Sverige, men det er uklart om dette er en av dem.

Riksdagsvalget i 2018 ble til slutt et etterlengtet lyspunkt i det europeiske sosialdemokratiets mørketid, men himmelen har ikke klarnet.

Kanskje ligger også den viktigste leksa og venter ved neste korsvei. For hvordan vil det gå da, med den alliansen man nå har inngått, og den tilnærmingen som før eller siden kan komme mellom SD og de konservative delene av den svenske borgerligheten?

Riksdagsvalget i 2018 ble til slutt et etterlengtet lyspunkt i det europeiske sosialdemokratiets mørketid, men himmelen har ikke klarnet.

Skyene tårner seg fortsatt opp i horisonten.