Et pengesluk til besvær

Det tar kort tid å rive ned, men så uendelig lang tid å bygge opp igjen. Og enda større summer. I alle fall når det er snakk om et bygg som skal vise fram den politiske makta, sørge for at den lever i hundrevis av år – og holde den trygg. Samtidig.

Regjeringskvartalet midt i Oslo falt 22. juli 2011, under tragiske omstendigheter. Terroristen angrep oss, og behovet for å bygge opp igjen det han reiv i ned i sitt hat, er selvsagt. Landet og demokratiet skal reise seg på ruinene av blod og ondskap.

Tanken på at dette er en brekkstang mot offentlige investeringer er nærliggende.

Hittil har dette forsøket på å slå tilbake, på å gjenreise vår verdighet som samfunn, kostet 54 milliarder kroner. Om du skulle være i tvil om det er mye penger: Regjeringskvartalet er per nå det femte dyreste byggeprosjektet i verden. Noen sinne. Tomta der dette verdens åttende underverk langsomt reiser seg har vært et hull midt i byen i mer enn 14 år nå.

Og fortsatt er det mye som gjenstår. Prosjekt nytt regjeringskvartal består av tre byggetrinn, hvorav det første skal stå ferdig neste år. 15 år etter det fatale angrepet, altså. Byggetrinn to skal være klart en gang på 2030-tallet, og byggetrinn tre er fortsatt i det blå.

Det hele skulle koste 3–6 milliarder kroner, ifølge de første anslagene. Vi er 10–20 ganger høyere enn det anslaget allerede, og mer skal det nok bli. Brutt ned er prisen svimlende 325.000 kroner per kvadratmeter.

Men alt har sin årsak, kan forvaltningsminister Karianne Tung forklare: Tiden har gått og både sikkerhetskravene og antall mennesker som skal jobbe i det nye kvartalet har økt. Tiden er den fremste kostnadsdriveren, og et prosjekt som dette må ta tid. Når man følger statens prosjektmodell blir det nemlig slik. Det er konseptvalgutredning før forprosjekt, og deretter kvalitetssikring. Så er det forprosjekt igjen, før enda en kvalitetssikring. Dette skal sikre at vi gjennomfører byggeprosjekter så effektiv som mulig, med tanke på pris og andre hensyn, ifølge Karianne Tung.

Da havner man kjapt på et sted der hver kontorplass koster nesten 13 millioner kroner, ti ganger så mye som en vanlig kontorplass i landets hovedstad. Der prisen på byggeprosjektet i Oslo er tre ganger høyere per kvadratmeter enn i det 541 meter høye One World Center i New York.

Vi er mange som kjemper for å bevare velferdsstaten.

Tallene som er presentert over og svarene til statsråd Tung kommer fram i dokumentaren «Wolfgang Wee utforsker: Regjeringskvartalet» som ble lansert denne uka. Du kan se den på vg.no. Det gjorde jeg. Og følgende tanke satte seg fast i hodet mitt: Må vi gjøre det så fordømt enkelt å pisse i brønnen vår?

Dokumentaren til Wolfgang Wee er helt fin, den. Det er ikke meningen å kalle ham en brønnpisser. Det samme kan sies om bøkene til Martin Beck Holte, «Landet som ble for rikt» og «Alternativt statsbudsjett». Det er ikke sikkert at alle tall og påstander står fjellstøtt, men man blir ikke automatisk en brønnpisser av å være kritisk til offentlig pengebruk og å argumentere for sitt syn.

Men det blir enkelt for Wolfgang Wee, som vel tilhører det vi kan kalle den nye høyresiden, å stille ladede spørsmål som dette når staten kaster penger veggimellom i Akersgata i Oslo: Er regjeringskvartalet et eksempel på en «typisk, vanlig budsjettsprekk når staten bygger, eller er det rett og slett villet politikk?»

Og det er veldig enkelt for Frps Tor Mikkel Wara å svare at «her tror jeg vi må si at det er villet politikk».

Vi er mange som kjemper for å bevare velferdsstaten. Vi kan nok mene at vi kjenner lusa på gangen når Wolfgang Wee og Wara og «sløseriombudsmann» Are Søberg deler skjerm og kappes om å fortelle hvor sykt dette prosjektet er. Tanken på at dette er en brekkstang mot offentlige investeringer er nærliggende.

Og vi gjør det så enkelt for dem.

Men ingen av oss som tenker på den måten har noen som helst grunn til å forsvare pengebruken på regjeringskvartalet. Det er trolig Ola Borten Moe som oppsummerer prosjektet best i dokumentaren til Wee. Senterpartiets avgåtte kronprins slår ganske enkelt fast at det hele er en skandale.

Jeg har diskutert dette med ulike folk den siste uka. En vanlig utvei blant rødgrønt orienterte er at prosjektet ikke er de rødgrønnes ansvar alene – dette har jo også Høyre, Fremskrittspartiet og de andre borgerlige vært med på. Det er selvsagt helt riktig. Men det er en fryktelig mager trøst.

De som er mest rasende på den offentlige pengebruken, til regjeringskvartalet, men også til nye togforbindelser til 40 milliarder mellom Oslo og Ski og til T-baneforbindelser fra sentrum til den nye bydelen på Fornebu – og til offentlig velferd, helse og tannhelse, billige barnehager og gjerne også misliker verdige ansettelsesforhold i alle sektorer i samfunnet, bryr seg nemlig ikke om forskjellen mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Det blir derimot stadig vanligere å høre at Høyre omtales som et sosialdemokratisk parti i voksende deler av norsk offentlighet. Så rart det enn kan høres ut.

Det finnes et fortsatt marginalt, men like fullt høylytt, segment som gasser seg i det de kaller offentlig sløsing. Staten er ineffektiv og kan ingenting annet enn å skatte de få utvalgte, de som vil, tør og kan, i hjel.

Det er ikke til å leve med for dem som vil bruke sløseriet til å rive alt som gjør Norge til det vi er.

Vi må rive opp alt ved roten og begynne på nytt, heter det derfra, uten at «staten» og det «offentlige» har en finger med i spillet. Altså du og jeg, gjennom valg og demokratisk kontroll. Ut med oss – inn med de flinke. De som beveger verden. Folk som Donald Trump og Elon Musk og hva de nå måtte hete i sin norske inkarnasjon.

Og vi gjør det så enkelt for dem. De offentlige utgiftene øker, uten at vi som borgere i dette landet nødvendigvis har fått økt velferd i tilsvarende grad. Det kunne nesten høres ut som noe en sosialdemokratisk regjering med rødgrønne støttepartier burde ta tak i?

Når vi ser på hva staten er villig til å bruke på et regjeringskvartal midt i Oslo, et senter for makta og dens byråkratiske håndlangere, er det vanskelig å argumentere imot de som roper ut om offentlig sløsing. Tidsbruken (for oss som bor i denne byen er 15 år en lang tid å leve med et stort sår midt i byen) og pengebruken (for alle oss som betaler skatt i dette landet er 54 milliarder and counting en voldsomt høy sum) er ikke til å leve med.

Det er ikke til å leve med for dem som vil bruke sløseriet til å rive alt som gjør Norge til det vi er.

Men heller ikke for oss som har lyst til å forsvare det landet vi har bygd. Sammen. På nøysomhet, hardt arbeid og den skjøre følelsen av samhørighet som vi gjerne kaller tillit. Den tar kort tid å rive ned, men så uendelig lang tid å bygge opp igjen.

(Publisert først i Dagsavisen.)