Presidentens massive folkemøter er en forstørret utgave av forholdet mellom Trump og Cohen.
NEW YORK: Det var litt av et skue da president Donald Trumps tidligere advokat og selverklærte «fikser», Michael D. Cohen, nylig forklarte seg for Kongressens kontroll- og etterretningskomite. Dette er altså mannen som Trump ansatte til å opptre som en gangster. Og han gjorde en utmerket jobb. Da The Daily Beast ville rapportere om anklagene fra Trumps første kone, Ivana, om at eksmannen hadde voldtatt henne, glefset Cohen til journalisten bak saken: «Jeg advarer deg, trå jævlig forsiktig, fordi jeg kommer til å gjøre jævlige ting mot deg. Er det forstått?»
Og dette er bare ett eksempel. Cohens jobb var å true enhver som sto i veien for den tidligere sjefen hans. Han serverte løgner til komiteer i Kongressen, bestakk prostituerte til å tie om affærer de hadde hatt med Trump, for å nevne noe.
Cohen, som snart må sone en treårig fengselsstraff, er nå blitt det mafiamedlemmer (og Trump) kaller en «rotte». Da Cohen vitnet mot den tidligere sjefen sin i Kongressen, hverken så eller hørtes han ut som en profesjonell bølle lenger. Han framsto som en helt annen karakter. Hvis du har observert barn på en lekeplass, vil du gjenkjenne Cohen som den svake gutten som henger på den brautende tøffingen og opptrer som den lojale lakeien hans, samtidig som han blir konstant ydmyket selv. Under kongresshøringen med de sårede valpeøynene og den åpne munnen viste Cohen at dette er nok en rolle han mestrer.
Den tilbedendes trang til å tilbe er like sterk som narsissistens higen etter å bli sett opp til.
Ved et tilfelle, fra tiden da Cohen fortsatt var villig – i sine egne ord – til å «ta en kule» for sjefen, måtte han utsette sønnens bar mitzvah-seremoni fordi Trump bestemte seg for å komme sent. Da han endelig kom, ydmyket han Cohen foran slekt og venner og meddelte at den eneste grunnen til at han i det hele tatt dukket opp, var fordi Cohen hadde tryglet ham om å komme. Dette sier alt om forholdet mellom en narsissist og en sykofant, eller en sadist og en masochist.
De drar næring fra hverandre. Den tilbedendes trang til å tilbe er like sterk som narsissistens higen etter å bli sett opp til. Se nærmere på innleggene på Facebook for å observere fenomenet. For enhver person som poster et selvflatterende bilde (gjerne tatt for mange år siden) eller en hinsides positiv omtale om hans eller hennes siste utgivelse (gjerne pakket inn med falsk ydmykhet), vil det være et titalls sykofanter som hyller narsissistens enestående utseende og framgang.
Trangen til å smigre er like påfallende som narsissistens behov for å hevde seg. Det er noe svært primitivt på gang her: Den svake søker beskyttelse fra den sterke gjennom en servil form for beundring, og narsissisten får makten sin fra den andres underdanighet. Ikke alltid, men ofte fører dette til utnyttelse og manipulasjon.
Mennesker har funnet måter å tøyle dette ubalanserte forholdet på, og kanalisere begjæret i retninger med mindre risiko om å gjøre skade. Religion kan tilby et abstrakt fokus for tilbedelse og underkastelse; det er ikke uten grunn at flere trosretninger forbyr avbildninger av levende vesener. I vår mer sekulære samtid har beundringen av åndelige idoler blitt erstattet med en tilbedelse av rockestjerner eller idrettshelter. Det var bare halvveis ment som en spøk da John Lennon i sin tid satte sinnene i kok hos religiøse amerikanere ved å påstå at The Beatles var mer populære enn Jesus.
Å tilbe rockestjerner er forholdsvis harmløst. Men når narsissister oppnår politisk makt, er konsekvensene alt annet enn harmløst. En karismatisk leder som tar næring fra tilbedende tilhengere fører til massehysteri. Kritikere og motstandere elimineres, og makten får råde uforstyrret. De pseudoreligiøse trekkene ved det forrige århundrets diktaturer står som grufulle historiske eksempler på dette. For mange kinesere, russere og tyskere var lederne deres som guder å regne. Og vi glemmer fort at denne typen tilbedelse ikke alltid er påtvungen. Mange lar seg frivillig bli redusert til sykofanter. Underkastelse kan paradoksalt nok få dem til å føle seg mindre svake.
Trump er ingen diktator, men han skulle gjerne ha vært det.
Trump er ingen diktator, men han skulle gjerne ha vært det. Hans egen smiskende holdning til verdens maktsyke menn, fra Russlands president Vladimir Putin til Nord-Koreas leder Kim Jong-un, avslører dette. Men kilden til den betydelige støtten han har i den amerikanske befolkningen er fortsatt ubegripelig for mange av dem som ikke faller for hans føtter. De kan ikke fatte at en krass, forfengelig, selvsentrert løgnhals kan ha så bred appell. Det hele er jo, ifølge liberale amerikanere, et eneste stort skuespill.
Men det er nettopp det som er poenget. Det er et skuespill – i likhet med storslåtte religiøse seremonier, eller nazistiske eller maoistiske folkesamlinger. Trump er kanskje hverken kunnskapsrik, sofistikert, nysgjerrig eller belest, men han har et finjustert instinkt for maktens og underkastelsens psykologi. Han vet hvordan han skal manipulere folk som føler seg svake og oversette og bringe dem sammen i en tilhengerskare for hans aggressive og karismatiske enmannsshow. Trumps selv-beundring får tilhengerne hans til å beundre seg selv og forakte fiendene sine. I dette har Trump et stort og farlig talent. Presidentens massive folkesamlinger i USAs kjerneområder er en forstørret utgave av forholdet mellom Trump og Cohen.
En av Cohens mer bisarre bemerkninger i kongresshøringen var tilståelsen om at han hadde løyet, men presiseringen om at han likevel ikke var en løgner. Kanskje mente han det også. Poenget var muligens at han ikke var seg selv da han løy på vegne av sjefen sin. Han var bokstavelig talt under Trumps trylleformel, hypnotisert, nærmest som en søvngjenger. Folk som en gang bejublet diktatorer sier noe lignende, når de i ettertid ikke kan forklare hvorfor de gjorde det, etter lederne har falt fra makten og nok tid har gått.
Det er ennå ikke godt å si hvor mye av Cohens forklaring var sann. Påstandene hans resonnerer utvilsomt med utsagn fra andre i Trumps innerste krets. Men en ting han sa, ugrammatisk eller ei, viste at han har gjort seg en viktig lærdom: Andre bør passe seg. «Jeg kan bare advare andre. Jo flere som følger Trump like blindt som jeg gjorde, kommer til å lide de samme følgene som jeg lider nå.»
(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen).
Ian Buruma er tidligere redaktør av The New York Review of Books, og forfatteren av Year Zero: A History of 1945.
Copyright: Project Syndicate, 2018.
Kommentarer