EU-saken kan snu opp ned på norsk politikk

Støvet har så vidt lagt seg etter at EUs fjerde energimarkedspakke, eller EUs ren energi-pakke blant venner, tvang Senterpartiet ut av regjeringen.

Jeg skal ikke bruke mye tid på å legge ut om detaljene i direktivene og forordningene som regjeringen nå implementerer, men kort sagt var det neppe innholdet i disse som gjorde det umulig for Senterpartiet å fortsette i regjeringen.

Har Senterpartiets exit fra regjeringen gjort EU- og EØS-avtalen til en av de viktigste sakene i valget?

Exiten handler først og fremst om partiets iboende EU-motstand, og frykten for å sitte i en regjering som etterlater inntrykket blant kjernevelgerne om at den blir «styrt fra Brussel».

EU-saken er viktig for Senterpartiet. De to andre gangene partiet har forlatt regjeringen, nemlig i 1971 og 1990, var EU bakteppet for exiten begge gangene.

 

Blir det et EU-valg?

Fremdeles er EU så til de grader et stridstema i norsk politikk. Donald Trumps inntog i Det hvite hus har løftet EUs rolle for både Norges handels- og sikkerhetspolitikk opp på dagsordenen her til lands, kanskje med et historisk alvorlig bakteppe sammenlignet med tidligere EU-debatter.

Med et valg om sju måneder, er spørsmålet: Har Senterpartiets exit fra regjeringen gjort EU- og EØS-avtalen til en av de viktigste sakene i valget?

Med andre ord har regjeringen selv åpnet døren for å se på norsk utenrikspolitikk.

Om ikke lenge skal den omstridte energimarkedspakken vedtas i Stortinget, noe som verken Senterpartiet eller noen av de andre EØS-kritiske partiene vil la bli forbigått i stillhet.

Nylig varslet dessuten utenriksminister Espen Barth Eide et taktskifte i implementeringen av EU-direktiver fram mot valget.

 

Eksotisk utenriksdebatt

Vanligvis er mantraet i norsk valgkamp at «landets utenrikspolitikk ligger fast».

Det er ikke nødvendigvis så sikkert vil skje i denne valgkampen – av flere grunner. Handelspolitikk har blitt et brennhett politisk tema etter maktskiftet i Washington. Dessuten har Støre-regjeringen langt på vei brutt med nettopp tradisjonen om at landets utenrikspolitikk ligger fast ved å anerkjenne Palestina som stat.

Det har ført til noe så eksotisk som en utenrikspolitisk debatt mellom Høyre og Arbeiderpartiet, noe som historisk sett ikke er dagligdags i norsk politikk.

Med andre ord har regjeringen selv åpnet døren for å se på norsk utenrikspolitikk, samtidig som at andre utenrikspolitiske saker tvinger seg opp på dagsordenen.

 

EØS-debatten er ikke lenger teoretisk

På toppen av dette ser vi at det for første gang på lang tid faktisk er helt jevnt på målingene mellom den blokken som blir mo i knærne av beundring når EU nevnes, og den andre blokken som enten vil melde Norge helt ut av EØS-avtalen eller i det minste vil reforhandle den.

Og det kan få store konsekvenser for det politiske landskapet i Norge.

Altså: Norges forhold til EU generelt og EØS-avtalen spesielt er ikke lenger en teoretisk diskusjon. Sammensetningen på Stortinget etter valget til høsten kan, dersom dagens politiske klima holder stand det neste drøye halvåret, gjøre om på Norges EØS-politikk.

I statsvitenskapen sier man at EU-skillelinjen har gått fra å være latent til å bli manifest. Skillelinjen har blitt så viktig at partiene bruker den som noen av sine viktigste saker. Og det kan få store konsekvenser for det politiske landskapet i Norge.

 

Nye konstellasjoner kan se dagens lys

For det første skaper det rent praktiske problemer for hva som blir regjeringskonstellasjonen til høsten. Senterpartiet har nettopp forlatt regjeringen på grunn av et EU-direktiv – kan de virkelig sitte i en regjering som styrer på EØS-avtalen?

Eller er det en viktig nok sak for Venstre til å se seg mot Arbeiderpartiet, MDG og, eventuelt, Kristelig Folkeparti?

Fremskrittspartiet vil reforhandle EØS-avtalen og kan fort bli det største partiet i en borgerlig regjering. Hvordan vil EU-partiet Høyre stille seg til det?

Med EU som en tydeligere skillelinje i norsk politikk, kan det også bidra til at nye konstellasjoner ser dagens lys. Kan Venstre leve med å være tett knyttet til Fremskrittspartiet dersom sistnevnte ønsker å kjøre knallhardt på EØS-saken?

Eller er det en viktig nok sak for Venstre til å se seg mot Arbeiderpartiet, MDG og, eventuelt, Kristelig Folkeparti?

Eller hva med MDG? Kan de være en brobygger mellom Venstre og Høyre som muliggjør et EU-vennlig regjeringsalternativ et knepp til høyre for sentrum?

 

Danmark viser at alt er mulig

Begge disse alternativene høres i varierende grad ganske urealistiske ut, men er ikke mer eksotiske enn at de er velprøvde i ulike norske kommuner. Det illustrerer likevel hva som kan skje når nye skillelinjer plutselig manifesterer seg i det politiske landskapet.

Sjansene for at det politiske landskapet i Norge står foran store omveltninger er med andre ord større enn på mange tiår.

Et ekstremt eksempel på noe lignende så vi etter valget i Danmark i 2023 da resultatet ble en koalisjonsregjering mellom Socialdemokratiet, Venstre og Moderaterne – i norsk kontekst en Ap-Høyre-regjering med Venstre på laget.

I Danmark var et av argumentene til Moderaterne for å gå inn i en blokkoverskridende regjering å blokkere innflytelsen til ytre høyre. Dessuten var den sikkerhetspolitiske situasjonen et argument som statsminister Mette Fredriksen brukte da hun solgte inn storkoalisjonen i baklandet sitt.

 

Landskapet kan endre seg totalt

Ting skjer fort i politikk. For to måneder siden var Jonas Gahr Støre avskrevet som både partileder og statsminister. Ingen hadde heller sett for seg det som ble utfallet etter valget i Danmark i 2023. Både handels- og sikkerhetspolitikken kan endre seg så fort at det kan gjøre Norges forhold til EU enda mer aktuelt når valgdagen nærmer seg.

Sjansene for at det politiske landskapet i Norge står foran store omveltninger er med andre ord større enn på mange tiår.