Europa etter slutten på den liberale verdensordenen

BERLIN – I Europa blir USAs president Donald Trump sett på som en kaosagent. Mange mener han har motsatte egenskaper av den sagnomsuste Kong Midas: Alt Trump rører ved, forvandles til det verre. Men til tross for hans utdaterte syn på mange av de viktige sakene som opptar oss i dag, er han også den perfekte legemliggjøringen av den tiden vi lever i.

I 2021 skrev jeg boken The Age of Unpeace, der jeg argumenterte for at vi må begynne å tenke nytt om reglene for internasjonale relasjoner i en verden preget av hyper-konnektivitet – der vi blir stadig mer sammenkoblet. Jeg påpekte at alle institusjonene og ordningene som skulle bringe oss sammen, i stedet blir brukt som våpen.

Vi tok feil da vi trodde at vi hadde sikret oss en gullalder, preget av fred, ved slutten av den kalde krigen.

Dagens globale politikk er som et ekteskap som er i ferd med å rakne. I et mislykket ekteskap kan felles eiendeler som et feriehus, en hund eller barn brukes av den ene partneren, som fjerner seg fra forholdet, til å skade den andre. På samme måte kan handel, internett, energikilder, forsyningskjeder, migrasjonsstrømmer, kritiske råvarer og banebrytende teknologi brukes til å utøve geopolitisk innflytelse og skade andre.

Jeg påpekte også at i denne nye verdenen har grensene mellom krig og fred gradvis blitt utvisket. Vi tok feil da vi trodde at vi hadde sikret oss en gullalder, preget av fred, ved slutten av den kalde krigen. I realiteten var verden preget av «krigerske» handlinger, men denne aggresjonen kom i form av sanksjoner, eksportkontroll, energistans, innblanding i valg og bruk av migrasjon som våpen – uten at det gikk så langt som til å utvikle seg til regelrett krig.

Særlig etter at Trump ble gjenvalgt, er det åpenbart at vi trenger en ny måte å se verden på.

Bare noen måneder etter at boken min kom ut, iverksatte Vladimir Putin Russlands fullskala invasjon av Ukraina. Siden da har mye av verdens oppmerksomhet vært rettet mot det man tradisjonelt forbinder med krig og behovet for å forsvare seg mot russiske stridsvogner, fly og missiler. Analytikere og politiske beslutningstakere forsøkte å dra lærdom av fortiden, framfor å forstå det nye i situasjonen. Men krigen i Ukraina har alltid vært unik. Den er en merkelig hybrid av det 19. og det 21. århundre – med soldater og skyttergraver, men også sanksjoner, droner, kunstig intelligens og en kamp om innflytelse på sosiale medier.

USAs president Joe Biden, Frankrikes president Emmanuel Macron og Tysklands forbundskansler Olaf Scholz reagerte på Russlands aggresjon ved å forsøke å gjenskape den gamle ordenen. Men særlig etter at Trump ble gjenvalgt, er det åpenbart at vi trenger en ny måte å se verden på.

Med de mange utspillene til Trump-administrasjonen har mye av det vi trodde vi visste om verden blitt uklart og utfordret. Det er ikke lenger noe klart skille mellom krig og fred, allierte og fiender, nasjonale og private interesser eller høyre og venstre i politikken. Trump har startet en handelskrig mot resten av verden. Han har forsøkt å presse Ukraina til å gi fra seg verdifulle mineraler. Og han har truet den territorielle integriteten til Grønland og Panama. Dermed gjelder ikke lenger de gamle reglene for den internasjonale ordenen.

Amerikanerne følger i fotsporene til mange andre rundt om i verden som alltid har ment at den liberale verdensordenen er en bløff.

Dessverre handler dette ikke bare om kaos eller «uorden», noe som ville innebære at det finnes en grunnleggende enighet om hvordan «orden» ser ut. Men det finnes ingen slik enighet. Det er ikke lett å bli enige om hva man skal tenke om den internasjonale ordenen når den stadig blir utfordret av globale begivenheter. I årevis har ulike lands myndigheter famlet seg fram gjennom kriser som har sitt utspring i vår sammenkoblede verden – preget av hyper-konnektivitet og gjensidig avhengighet – fra finanskrisen i 2008 til den syriske flyktningkrisen og pandemien, uten at politikerne har klart å vinne innbyggernes tillit. Mange politiske beslutningstakere har tydd til krisetiltak og unntakstilfeller. Men nå er det gjort så mange unntak at det internasjonale regelverket er like gjennomhullet som en sveitserost. Det har blitt en unntaksbasert orden, snarere enn en regelbasert orden.

Trump forsto dette. Han utnyttet den folkelige frustrasjonen over eliter som lot som om de visste hva de gjorde og som om de kunne alt, men som konsekvent ikke evnet å gjøre det de hadde lovet. Amerikanerne følger i fotsporene til mange andre rundt om i verden som alltid har ment at den liberale verdensordenen er en bløff.

Dette kan minne om Det hellige tysk-romerske riket, som verken var hellig, romersk eller et rike. Den liberale internasjonale ordenen kunne ikke kalles liberal etter grusomhetene i Abu Ghraib og Guantánamo Bay. Den kunne ikke kalles internasjonal når store deler av verden fortsatt var preget av borgerkrig. Og på grunn av disse feilene og manglene kunne den ikke kalles en orden.

Med andre ord trenger europeerne en ny måte å drive politikk på – som gjenoppretter folks følelse av kontroll.

Samtidig som europeerne ruster opp for å konfrontere russisk aggresjon, må de også finne ut av hvordan de skal overleve i «ufredens tidsalder» som Trump, Putin, Kinas president Xi Jinping og andre «sterke menn» er i ferd med å bringe oss inn i.

En av de største utfordringene vil være å få gjensidig avhengighet til å føles trygt igjen. Det kan være nødvendig å støtte Ukraina. Og det kan være nødvendig å tenke nytt om våre økonomiske modeller for å håndtere handelskriger. Men det er ikke tilstrekkelig. Vi må også tenke grundig gjennom innvandringspolitikken, helsepolitikken og velferdspolitikken og hvordan politikerne kommuniserer med velgerne sine. Med andre ord trenger europeerne en ny måte å drive politikk på – som gjenoppretter folks følelse av kontroll.

Oversatt av Marius Gustavson 

Copyright: Project Syndicate, 2025.