Europas uavhengighetsdag

LONDON: Det vakte oppsikt at Merz, som er kjent både som en svoren tilhenger av samarbeid på tvers av Atlanterhavet og som en finanspolitisk hauk som mange anså for å være håpløst fastlåst i 1980-tallet, skulle markere valgseieren ved å fjerne en av de viktigste bærebjelkene i tysk konservativ politikk siden Konrad Adenauer, landets første kansler etter krigen.

Etter at Donald Trump returnerte til Det hvite hus, har forholdet mellom USA og Europa vært preget av et grunnleggende paradoks.

«Min absolutte prioritet vil være å styrke Europa så raskt som mulig, skritt for skritt, slik at vi virkelig kan oppnå uavhengighet fra USA», sa han i sitt første intervju etter valget.

Noen europeiske ledere forsøker fortsatt å få både i pose og sekk: De snakker om å forsvare Europa samtidig som de skal samarbeide med USA. Dette gjelder ikke Merz, som nærmest har gått til frontalangrep på Tysklands viktigste allierte. Han har til og med gått så langt som å beskylde USA for å blande seg inn i det tyske valget, på linje med Russland.

Etter at Donald Trump returnerte til Det hvite hus, har forholdet mellom USA og Europa vært preget av et grunnleggende paradoks. På den ene siden forsøker europeiske ledere å vise Trump at de er villige til å gjøre mer i bytte mot amerikanske sikkerhetsgarantier. På den andre siden forsøker USA – som de europeiske landene ønsker skal gi dem beskyttelse – å tvinge et annet land som er alliert med NATO, til å oppgi sitt eget territorium. Og USA presser Ukraina til å godta økonomisk utplyndring av sitt eget land.

Det eneste svaret på denne utfordringen er å utforme miljøpolitikk som også er næringspolitikk.

Å kreve at et desperat, krigsherjet land skal gi fra seg halvparten av sine inntekter fra kritiske mineraler og sjeldne jordartsmetaller til evig tid, er en utpressing som ville fått selv en mafiaboss til å rødme.

Kanskje er det derfor Merz har gått dit hvor engler ikke tør ferdes og insistert på at Europa må finne en måte å gå fra total avhengighet av USA til en form for uavhengighet.

European Council on Foreign Relations, tankesmien som jeg er leder av, har lansert et «europeisk sikkerhetsinitiativ» for å utforske hvordan dette kan se ut.

Før Trumps valgseier snakket vi om hvordan Europa kan forsvare seg med mindre hjelp fra USA. Men nå er det mange europeiske politikere og strateger som i økende grad tenker på hvordan de skal forsvare seg mot USA.

Merz ser ut til å være klar over følgende: For å bli den lederen Europa trenger, må han ikke bare endre Tysklands forhold til Frankrike og Polen, men også utvikle et helt annet forhold til Storbritannia. Når Storbritannias statsminister Keir Starmer kommer tilbake fra det som helt sikkert blir en svært frustrerende første reise til Washington, kan det hende at han også ser det på denne måten.

Men for å kunne lykkes med dette, må Merz også overvinne Tysklands selvskading som følge av ultraortodoks økonomisk tenkning. Å skrote den grunnlovsfestede «gjeldsbremsen», som ble innført av hans forgjenger og partifelle Angela Merkel, er ikke bare nødvendig for å gjøre Europa i stand til å ruste opp, men også for å finansiere sårt tiltrengte investeringer i infrastruktur, fornybar energi og digitalisering.

Men hvordan skal man gjøre dette?

Merz har vært tydelig på at de etablerte, moderate partiene i Europa må revurdere sin tilnærming til innvandring. Men han har vært langt mindre tydelig på hvordan dette skal gjøres på en måte som gjenspeiler Europas demografiske utfordringer.

Til syvende og sist er det behov for en politikk som gjenoppretter kontrollen over grenser og befolkningsstrømmer, begrenser de negative konsekvensene av disse strømmene for de mest sårbare i samfunnet og samtidig tar hensyn til den arbeidskraften som er nødvendig for økonomisk vekst, innovasjon og offentlige tjenester.

Når det gjelder miljøpolitikk og det grønne skiftet, vil spørsmålet for Tyskland og Europa være hvordan man kan unngå en vanskelig avveining mellom å redusere utslipp og å redusere priser (der mer av det ene, gir mindre av det andre). Det eneste svaret på denne utfordringen er å utforme miljøpolitikk som også er næringspolitikk.

Men hvordan skal man gjøre dette?

Et grunnleggende spørsmål knyttet til alle disse saksområdene – fra innvandring og grønn omstilling til handel og forsvar – er hvordan man kan redusere risikoen som er forbundet med gjensidig avhengighet. Hvordan kan man gi mennesker som har blitt akterutseilt, en følelse av at myndighetene vil beskytte dem i en farlig verden – uten at vi murer oss inne?

Det var lite som tydet på at Merz var den som kunne lede an et slikt skifte.

Uavhengigheten Merz gir løfter om, vil tvinge Europa til å revurdere mange av sine relasjoner, blant annet til Kina, Israel, India og – selvfølgelig – USA. Og vi vil trenge klarsynte politikere som er i stand til å gjøre radikale endringer. Merz vil ikke være alene om å lede Tyskland for å skape ny enighet om hvilken vei landet skal gå.

Han vil sannsynligvis måtte lede en koalisjon med sosialdemokratene (SPD), noe som faktisk kan hjelpe ham med å få partiet sitt til å endre kurs, særlig med tanke på gjeldsbremsen. Tyske koalisjoner har gjerne vært en kilde til svake regjeringer, men i dette tilfellet kan en storkoalisjon – bestående av det største sentrum-høyre-partiet og det største sentrum-venstre-partiet – være en kilde til styrke.

Det var lite som tydet på at Merz var den som kunne lede an et slikt skifte. Hans hovedkritikk av Merkel da de begge kjempet om ledervervet i CDU, var at hun hadde fjernet seg faretruende langt fra CDUs ortodoksi. Men på samme måte som det måtte en SPD-kansler til – den avtroppende Olaf Scholz – for å øke forsvarsbudsjettet og kutte landets bånd til Russland, kan den fiskalkonservative erke-atlantisten Merz være den eneste tyske politikeren som på en troverdig måte kan begrave gjeldsbremsen og bane vei for et virkelig uavhengig Europa.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2025.
www.project-syndicate.org