Europa står på terskelen til en ny epoke

BERLIN: Hvor vil Europas grenser ende? 6. oktober møttes EU-landenes ledere i Granada i Spania for å diskutere et spørsmål som har opptatt eurokrater, tankesmier og journalister i EU siden starten av krigen i Ukraina.

EU har allerede gitt Ukraina kandidatstatus. Det skjedde i juni 2022. 15. desember er det forventet at det europeiske råd vil stemme over om EU skal starte formelle samtaler med Ukraina om mulig medlemskap. Men debatten i Spania viser at spørsmålet egentlig ikke lenger dreier seg om Ukraina og landene vest på Balkan.

Det er nå et eksistensielt spørsmål med vidtrekkende implikasjoner for EU og unionens rolle i en verden i rask endring.

Nasjonale grenser, som en gang ble ansett for å være fleksible av EU-ledere, har fått ny mening etter Russlands invasjon av Ukraina.

Det virker som om EU er i ferd med å endre seg radikalt, en «gjenskapelse» basert på tre pilarer, som hver for seg er gjenstand for heftig debatt. EU forsøker å finne fram til et stort kompromiss mellom geopolitiske imperativer og liberale verdier.

Den første pilaren er sikkerhet. Når EU nå går fra å være et fredsprosjekt til å bli et krigsprosjekt, blir unionen tvunget til å revurdere noen av sine viktigste forutsetninger. Mest åpenbart: Europeiske ledere må bli mindre skeptiske til bruk av hard makt.

Men det er fortsatt ikke klart hvordan denne prosessen vil utspille seg. Kan europeiske lands myndigheter forenes og utvikle sin egen militære kapasitet? Eller vil de kaste bort pengene sine på ferdiglagd utstyr fra USA og Sør-Korea?

Nasjonale grenser, som en gang ble ansett for å være fleksible av EU-ledere, har fått ny mening etter Russlands invasjon av Ukraina. Utvidelsesdebatten dreier seg i bunn og grunn om å definere grensene for unionens interessesfære og sørge for at land som Ukraina og Moldova kan ha en europeisk framtid framfor å bli behandlet som bufferstater mellom EU og Russland.

Men Europa kan aldri bli fullstendig selvforsynt.

EUs endrende forståelse for sikkerhet fremhever betydningen av utvidelse. Med tanke på den strategiske bruken av innvandring, energi og avgjørende råvarer, så vel som den tiltagende nasjonaliseringen av teknologisk innovasjon og regulering, kan ikke medlemsstatene kun basere seg på NATO for å få dekket alle sine forsvarsbehov.

Bare ved å utvide og styrke EU, kan man sørge for tryggheten til EUs innbyggere.

Det bringer oss til andre pilar: økonomien. Europeere, kanskje mer enn noen andre, trodde på den transformative kraften som ligger i gjensidig økonomisk avhengighet og hvordan dette kan gjøre tidligere motstandere til allierte. Men Russland har brukt sin eksport av energi som våpen. Og Kina truet med å begrense forsyningen av medisinsk utstyr under koronapandemien. Derfor streber EU nå etter en større grad av selvforsyning for å redusere mulig risiko.

Polen kan bli en netto bidragsyter til EU-budsjettet dersom Ukraina blir medlem av EU.

Men Europa kan aldri bli fullstendig selvforsynt. Framfor å etterstrebe «strategisk autonomi», må europeiske ledere skape ulike relasjoner til mange forskjellige partnere og sørge for alternativer dersom et land skulle forsøke seg på utpressing. For eksempel kan Ukraina og landene på Balkan forsyne EU med viktige innsatsvarer og arbeidskraft, noe som kan bidra til å støtte opp om Europas globale stilling og anseelse.

Men det er også her innsatsen for utvidelse kan møte på betydelig motstand. Under et besøk i Warszawa nå nylig, så jeg med egne øyne konsekvensene av kornkrisen som følge av krigen i Ukraina. Selv om Polen tar klart til orde for at Ukraina bør bli medlem av NATO og forstår de geopolitiske begrunnelsene for utvidelse bedre enn de fleste andre land, har Polen også sterke reservasjoner. En stor bekymring er faren for økonomisk kaos som kan ramme Polens jordbrukssektor. Noe annet som bekymrer: Polen kan bli en netto bidragsyter til EU-budsjettet dersom Ukraina blir medlem av EU.

Den tredje pilaren er verdier. Tidligere var Europa delt mellom liberale, kosmopolitiske EU-land og de landene som ikke var medlem av EU. Dette krevde gradvis integrering og transformasjon, én del av EUs lovverk (acquis communautaire) om gangen. Men i dag er denne motsetningen tydelig innen EU, der myndighetene i land som Ungarn og Polen nå er tilhengere av illiberal nasjonalisme.

Dagens situasjon minner om årene etter den kalde krigen.

Utvidelse kan gi en mulig løsning for begge leirer. For Europas liberalere utgjør utvidelse en mulighet til å iverksette interne reformer gjennom rettsstatsbetingelser og kvalifiserte flertall i stemmegivningen. Denne tilnærmingen vil, kan man håpe, dempe de nasjonalistiske tendensene som ofte har ligget i veien for opprettelsen av en enhetlig utenrikspolitikk.

På den andre siden, tror Europas illiberalere at ved å ta imot Serbia – under ledelse av landets autokratiske president Aleksandar Vučić – og muligens et mer nasjonalistisk Ukraina, vil den samlede styrken til den illiberale blokken være stor nok til å utfordre Tyskland og Frankrike, EUs de facto ledere.

Det er langt fra sikkert at liberalismen vil vinne fram. Akkurat nå er alles øyne rettet mot Ungarn og Polen, som vil avholde et avgjørende parlamentsvalg i oktober. Samtidig er de politiske arvtakerne til Benito Mussolini ved makten i Italia. Og Frankrike kan følge etter hvis Marine Le Pen vinner presidentvalget i 2027.

Uansett står Europa på terskelen til en ny epoke. Dagens situasjon minner om årene etter den kalde krigen, da europeiske ledere diskuterte om de skulle utvide EU eller arbeide for økt integrasjon. De håpet å få i både pose og sekk og gjorde begge deler.

For å lykkes i et geopolitisk landskap i rask endring, må EU utvide og arbeide for økt integrasjon.

Men da konfliktene på Balkan tiltok, trakk kommentatorer paralleller mellom EUs lederskap og keiser Nero som spilte og sang mens Roma sto i brann. I dag står EU overfor en lignende fare, ettersom dype, eksistensielle dilemmaer blir redusert til byråkratiske debatter om budsjetter, prosesser og institusjoner.

For å lykkes i et geopolitisk landskap i rask endring, må EU utvide og arbeide for økt integrasjon. Men dette kan vise seg å være en større utfordring i 2023 enn det var i 2004. Framfor å veilede Ukraina, Moldova og landene på Balkan gjennom den samme tilslutningsprosessen som Polen og Ungarn gjennomgikk, må EU skape nye, innovative rammeverk.

Dette kan resultere i en mindre oversiktlig struktur av overlappende sirkler, framfor et Europa bestående av «konsentriske sirkler» slik EU-ledere ser for seg. Men dersom det europeiske prosjektet skal kunne overleve, må man tenke nytt og finne fram til et stort kompromiss, ikke bare utvide EUs grenser.

Oversatt Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org