Europa trenger sin egen stabilvaluta

LONDON: Europa har store forhåpninger til den «digitale euroen» som nå er under utvikling. Kontanter har lenge fungert som det definitive ankeret for forretningsbankenes innskudd – direkte fordringer på sentralbanken – og har dermed bidratt til å opprettholde tilliten til finanssystemet som helhet.

I den digitale tidsalderen synker kontantenes andel av selv små transaksjoner knyttet til kjøp av varer og tjenester – og det skjer i raskt tempo. Den europeiske sentralbanken (ESB) håper derfor at den digitale euroen kan fylle denne rollen.

Ifølge denne visjonen, vil den digitale euroen sikre euroens internasjonale rolle og gjøre det lettere å utfordre USAs betalingshegemoni.

Men ambisjonene for den digitale euroen dreier seg om mer enn bare dette. EU håper også at valutaen kan styrke Europas strategiske autonomi i en verden der den amerikanske dollaren er den fremste internasjonale reservevalutaen og der betalingssystemer, både internasjonale og nasjonale, domineres av private amerikanske selskaper som Visa, Mastercard og PayPal.

Ifølge denne visjonen, vil den digitale euroen sikre euroens internasjonale rolle og gjøre det lettere å utfordre USAs betalingshegemoni. Det er imidlertid lite sannsynlig at den digitale euroen alene vil innfri disse forventningene.

Den digitale euroen er tenkt som et supplement til kontanter – fysiske penger – ikke som et alternativ til bankinnskudd, som utgjør mesteparten av pengemengden. I likhet med kontanter, vil digitale euro distribueres av forretningsbankene, men kunne innløses av sentralbanken. I likhet med kontanter, vil de være lovlige betalingsmidler, slik at europeere kan bruke dem til å betale for kjøp på nett og i butikker (ved hjelp av mobilen) og til å sende penger til hverandre raskt og effektivt. Og i likhet med kontanter, vil de ikke gi noen avkastning. Selv om beholdningen av digitale lommebøker er begrenset til 3 000 euro (ca. 35 000 norske kroner), kan de fritt fylles opp.

Man kan tenke seg følgende: Dersom privatpersoner har mindre kontanter (fysiske penger), kan de være trygge på at de enkelt kan konvertere bankinnskudd til digitale euro som fungerer nesten akkurat som kontanter. Men slik den digitale euroen er tenkt, kan den ikke benyttes i forbindelse med bedriftstransaksjoner, og den vil sannsynligvis ikke spille noen vesentlig rolle med tanke på likviditetsstyring eller pengeoverføringer i stor skala – mellom banker og andre finansmarkedsaktører. Og det er disse transaksjonene, ikke betalinger ved mindre varekjøp, som vil utgjøre en forskjell dersom man ønsker å styrke Europas strategiske autonomi, også på betalingsområdet.

ESB har en plan om å utvide den digitale euroens rolle i betalingsoppgjør mellom banker og andre finansmarkedsaktører ved å knytte sitt sentraliserte regnskapssystem til fremtidens systemer for slike oppgjør, som sannsynligvis vil bli understøttet av såkalt distribuert blokkjede-teknologi (DLT).

Dette vil både undergrave den pengepolitiske uavhengigheten og øke kapitalkostnadene i eurosonen.

For å oppnå dette har to programmer blitt lansert. Pontes-programmet er et kortsiktig initiativ som har som mål å skape en bro mellom private DLT-plattformer og ESBs eksisterende sentraliserte system, TARGET Services. Det mer ambisiøse Appia-programmet har som mål å skape et fremtidsrettet («future-ready») integrert finansielt økosystem basert på DLT.

Disse initiativene vil gjøre det mulig for ESB å fungere som viktigste motpart i forbindelse med en rekke transaksjoner, inkludert pengemarkedstransaksjoner mellom banker, i en verden der banker og andre finansmarkedsaktører har tatt i bruk DLT. Men siden det eneste de egentlig vil oppnå, er å gjøre det like raskt og effektivt å bruke euro til oppgjør mellom banker (og andre finansmarkedsaktører) som det er å bruke amerikanske dollar eller andre valutaer, er det lite sannsynlig at Pontes og Appia vil føre til en vesentlig økning i euroens andel av internasjonale transaksjoner og valutareserver.

Det finnes imidlertid en mulig «game-changer»: stablecoins (stabilvaluta).

Dette er digitale eiendeler som er knyttet til tradisjonelle valutaer («dekretpenger») eller råvarer. Mens den digitale euroen er ment å fungere omtrent som kontanter, kan stablecoins fungere som et alternativ til bankinnskudd. Selv om Appia-programmet ikke forplikter ESB til å opprette stablecoins i euro, vil det bidra til å skape infrastrukturen som skal til for å utvikle slik stabilvaluta. Og med støttende regelverk kan stablecoins kombinere hastigheten og effektiviteten til digitale betalinger med sikkerheten til bankinnskudd.

Med den relativt nye lovgivningen som har blitt vedtatt i USA og EU, beveger man seg til en viss grad i retning av å realisere dette målet. Den amerikanske GENIUS Act (Guiding and Establishing National Innovation for US Stablecoins) og den europeiske MiCA-forordningen (Markets in Crypto-Assets) krever at markedsaktører som vil utstede stablecoins, har tilstrekkelig med høylikvide eiendeler med lav risiko, slik at man kan sikre verdien av stabilvalutaen.

I en tid preget av raske teknologiske og geopolitiske endringer, kan ESB bli tvunget til å ta et valg.

Men dette kravet alene er ikke nok, for i krisetider kan verdien av de underliggende eiendelene falle, noe som kan utløse et «stablecoin run», på samme måte som et «bank run» der alle forsøker å ta ut pengene sine samtidig, men uten en sentralbank som kan fungere som långiver i siste instans.

Så langt har verken ESB eller den amerikanske sentralbanken (Fed) gitt uttrykk for at de ønsker å påta seg denne rollen. Men USAs president Donald Trump har forpliktet seg til å støtte utviklingen av kryptonæringen og ser ut til å betrakte utstedere av stablecoins som en viktig kilde til fremtidig etterspørsel etter amerikanske statsobligasjoner. Dette tyder på at Trump-administrasjonen kan være villig til å ta nødvendige regulatoriske grep for å legge til rette for stablecoins – inkludert å gi garantier om at Fed vil stille likviditet til rådighet for utstedere.

Dersom Fed tar dette steget, og ESB lar være å gjøre det, vil stablecoins utstedt i dollar overskygge stablecoins utstedt i euro, noe som ytterligere vil styrke den amerikanske dollarens dominerende stilling. Det vil ikke bare begrense EUs autonomi på betalingsområdet og begrense utviklingen av det europeiske kapitalmarkedet, men kan også gjøre ESB avhengig av likviditet fra Fed i en krisesituasjon. Dette vil både undergrave den pengepolitiske uavhengigheten og øke kapitalkostnadene i eurosonen.

Ja, å garantere at Den europeiske sentralbanken vil stille likviditet til rådighet for utstedere av stablecoins, vil innebære et dramatisk skifte i eurosonens finanssektor og betalingssystem. Men i en tid preget av raske teknologiske og geopolitiske endringer, kan ESB bli tvunget til å ta et valg.

 

Oversatt av Marius Gustavson

 Copyright: Project Syndicate, 2025.
www.project-syndicate.org