Fagbevegelsen har medvind

Fagbevegelsen fikk servert en god nyhet i det ferske arbeidslivsbarometeret som YS presenterte tirsdag morgen under Arendalsuka. Her kan vi lese at flere arbeidstakere er positive til medlemskap i fagforeninger enn det som var tilfellet i fjor.

Men barometeret avslører også en rekke andre utviklingstrekk som bør bekymre fagbevegelsen, arbeidsgiverne og myndighetene. En god nyhet altså, men flere dårlige også.

Hvert år side 2009 har Arbeidsforskningsinstituttet målt situasjonen i arbeidslivet på oppdrag fra YS. Arbeidslivsbarometeret gir oss en god statusrapport og godt kjennskap til de lange linjene. Også i år dokumenteres det at fagbevegelsen står sterkt her til lands, sterkest i offentlig sektor mens det i deler av privat sektor er heller semmert.

Og det er dessverre enda flere piler som peker feil vei.

La oss først kikke nærmere på det positive: 85 prosent av de spurte svarer at de er positivt innstilt til fagforeningsmedlemskap. Dette er 5 prosentpoeng mer enn det barometeret viste i 2018. Gledelig er det også at andelen er høyest blant arbeidstakere under 45 år. Her ligger det absolutt et rekrutteringspotensial for fagbevegelsen.

Hovedgrunnen som oppgis for interessen til å melde seg inn i en fagforening er behovet for støtte når det oppstår problemer på arbeidsplassen. Verdt å merke seg er det også at de under 30 år vektlegger medlemsfordeler som bank og forsikringsordninger, mens de over 60 er mer opptatt av det kollektive arbeidslivet.

For å gjøre bildet komplett bør det tilføyes at stadig flere arbeidstakere organiserer seg. Forskningsstiftelsen Fafo har fortalt oss at organisasjonsgraden for arbeidstakere økte fra 50,2 prosent i 2023 til 52,1 prosent i 2024.

Men ifølge YS sitt arbeidslivsbarometer er det flere skår i gleden. Andelen som mener at de oppnår like gode lønns- og arbeidsvilkårene dersom de velger å ikke organisere seg har vært sterkt økende de siste fem årene. Dette er gratispassasjerer som snylter på fagbevegelsen.

Over halvparten av de uorganiserte svarer at det ikke er aktuelt å melde seg inn i en fagforening. En tredel i denne gruppen mener det er for dyrt å organisere seg. Det siste bør absolutt være et tankekors for fagbevegelsen og dem blant oss som ønsker å styrke det organiserte arbeidslivet.

Færre arbeidstakere føler at de har tilstrekkelig kompetanse for å utføre jobben sin.

Og det er dessverre enda flere piler som peker feil vei: Færre opplever høy grad av mestring og mening med arbeidet sitt. Her går utfordringen spesielt til politikerne. For de negative trendene er spesielt framtredende i offentlige sektorer som skole, barnehage, pleie og omsorg pluss forvaltning.

Stadig flere arbeidstakere opplever også en økende personlig usikkerhet, drevet av helsebekymringer og en frykt for omstilling og nedbemanning. Spesielt urovekkende er det at mange flere unge uttrykker størst bekymring for egen helse og framtidig uførhet. De unge har tradisjonelt vært mest optimistisk, men her har det altså skjedd en endring i negativ retning.

Færre arbeidstakere føler at de har tilstrekkelig kompetanse for å utføre jobben sin. Det gjelder spesielt kvinner og de yngste. Interessen for etter- og videreutdanning er dessverre lav. I 2009 vurderte 65 prosent det som sannsynlig at de ville gjennomføre etter- eller videreutdanning. I år sier bare 46 prosent det samme.

Paradokset er at stadig flere mener at bedriftene har blitt flinkere til å legge til rette for kompetanseutvikling på arbeidsplassen. Arbeidspress og manglende verdsetting kan være et hinder for at ansatte sier ja til slik kompetanseheving.

Det er fristende å minne om Siv Jensens tale til Frp-landsmøtet i 2013.

Forskerne har avdekket at det er kjønnsforskjeller i bruk av kunstig intelligens i arbeidslivet. Menn bruker KI mer til analyse og programmering, mens kvinner bruker KI til språk og kreativitet.

Arbeidslivsbarometeret har viet mye plass og oppmerksomhet på sykefraværet. Det er verdt å notere seg at mange arbeidstakere etterlyser redusert arbeidspress og et mer helsefremmende arbeidsmiljø. De vil også ha bedre lederstøtte for å redusere fraværet. Bedriftene og virksomhetene bør kjenne sin besøkelsestid.

Oppslutningen om koordinerte kollektive lønnsforhandlinger har vært jevnt stor i en årrekke, og størst i offentlig sektor. Sju av ti arbeidstakere støtter denne linjen, men arbeidstakerne er delt i synet på hvordan lønna bør fordeles på arbeidsplassen. 17 prosent ønsker prestasjonsbaserte tillegg, og mange vil ha en kombinasjon av like tillegg og tillegg basert på prestasjoner.

Det organiserte arbeidslivet er en grunnpilar i den norske samfunnsmodellen. Forutsetningen for at dette samarbeidet skal fungere er at det er høy grad av organisering både blant arbeidstakere og blant arbeidsgiverne. Skattefradraget for fagforeningskontingent i så måte er et sentralt og effektivt virkemiddel.

For å nå de unge bør fagbevegelsen gjøre medlemsboka enda mer gullkantet.

Dette fradraget har i flere år vært gjenstand for politisk dragkamp. Erna Solbergs borgerlige regjering lot fradraget stå stille på samme kronebeløp i åtte år. Verdien av fradraget krympet dermed siden det ikke engang ble justert i takt med lønns- og prisstigningen. Jonas Gahr Støre regjering rettet imidlertid opp i denne skjevheten og sørget i tillegg for at fradraget ble doblet.

Og nå lover Ap at skattefradraget skal jekkes opp til 10.000 kroner dersom Støre-regjeringen får fornyet tillit ved høstens valg. Frp lover på sin side å fjerne hele fradraget hvis partiet får regjeringsmakt. Høyre legger seg midt imellom. Her ligger det en klar skillelinje i høstens valg.

Det er fristende å minne om Siv Jensens tale til Frp-landsmøtet i 2013. Der gikk hun til frontalangrep på den norske modellen. «Den står i veien for det norske folk», var budskapet til daværende Frp-leder. Fagorganiserte velgere bør ha seg dette på minne når de går til valgurnene.

For å nå de unge bør fagbevegelsen gjøre medlemsboka enda mer gullkantet. En forbedret AFP-pensjon er den mest nærliggende løsningen. Det vil neppe være mulig dersom vi får en borgerlig regjering. Hele fagbevegelsen, ikke bare LO-familien, bør derfor være tjent med at Jonas Gahr Støre får fortsette som statsminister.