Amerikanske tilstander

Ulikhet var ett av buzzordene i fjor, godt hjulpet av den franske økonomen Thomas Pikettys bok «Kapitalen i det 21. århundre». Nå har ulikheten også nådd statsminister Erna Solbergs festtaler.

Under Høyres felleskonferanse på Sundvollen i Hole søndag 10. januar, uttrykte hun bekymring for utviklingen som har funnet sted i USA, hvor forskjellene har økt og hvor en liten andel får stadig større lønninger, mens det store flertallet står på stedet hvil. Hun viste til at i 1965 tjente toppledere i USA 20 ganger mer enn en vanlig ansatt. I 2014 var dette økt til 303 ganger mer. Vi ønsker ingen slik utvikling i Norge, sa hun. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen bekymrer seg også for ulikheten, og frykter at formidlingsøkonomien – med selskaper som Uber og Airbnb – erstatter trygge jobber med lavtlønnet og usikkert servicearbeid.

Tilbake står millioner av arbeidende fattige.

Statsministeren bør sette seg ned og se på hva som har forårsaket den utviklingen i USA. Eller i Storbritannia, for den sakens skyld. I stor grad er det en villet politikk fra Høyres søsterparti, Republikanerne, om å svekke fagforeningenes stilling i USA – og de fleste har vel fått med seg Margareth Thatchers holdning til fagforeninger.

Gjennom tiår med bevisst politikk har høyresidepartier gått til angrep på arbeidslivet, og dermed anstendige lønninger for den store middelklassen. Tilbake står millioner av arbeidende fattige og en fagbevegelse med svekket oppslutning og færre muligheter for å ivareta medlemmenes interesser, mindre mulighet til å påvirke, sikre rettferdig fordeling og en mer demokratisk samfunnsutvikling.

Han var uttalt rasist og White Supremacist fra sørstatene.

Roten til mye av det onde som har skjedd i amerikansk arbeidsliv de siste tiårene, går så langt tilbake som til 1940-tallet, og de såkalte “Right to work-acts”, lover som en rekke delstater har vedtatt de siste tiårene og som er skreddersydd for å desimere fagbevegelsen. Disse lovene stammer fra en kommentar journalisten William Ruggles i Dallas Morning News skrev for 75 år siden, i 1941, hvor han ropte et varsku om de voksende fagforeningene. Etter hans mening tvang fagforeningene seg på arbeidsplassene, og han foreslo et grunnlovstillegg som skulle gjøre forby fagforeningene å kreve inn medlemsavgift fra ansatte i bedrifter med fagforeningsrepresentasjon.

“If the country does not want it, let us say so. If we do want it, adopt it and maintain forever the right to work of every American”, skrev han. Disse ordene oppildnet Houston-aktivisten Vance Muse, som ringte Ruggles og spurte om han fikk lov til å forfølge ideen. Det sa journalisten ja til, og foreslo samtidig at Vance skulle kalle loven “Right to Work Amendment”. Vance hadde sin egen agenda for å knekke fagforeningene. Han var uttalt rasist og “White Supremacist” fra sørstatene, som mente at fagforeningene fremmet raseblanding. Han mente at hvite kvinner og menn gjennom fagforeningene ville bli tvunget inn i et organisasjonsfellesskap med “svarte afrikanske aper” som de måtte kalle bror, hvis ikke ville de miste jobbene sine.

Muse var dessuten en effektiv pengeinnsamler, som klarte å skaffe pengestøtte fra blant andre General Motors og du Pont-familien. Innen 1947 hadde 11 stater blitt såkalte Right to Work-stater, hovedsakelig i sørstatene. Det er en pengesterk bevegelse som har satt seg fore å endre amerikansk arbeidsliv og derigjennom knekke fagbevegelsen. Det er bygget opp et betydelig kampanjeapparat, og siden 1999 har National Right to Work Committee brukt 33 millioner dollar på lobbyarbeid i kongressen.

Ikke på 30 år har forskjellen mellom rike og fattige vært større.

Millionene som sprøytes inn i ulike stiftelser, som Right to Work Committee, gjør dem til mektige motstandere av fagbevegelsen i kampen om det amerikanske arbeidslivet, og om makten i amerikansk politikk. Men hvorfor bruker amerikansk næringsliv millioner av dollar på å bekjempe organisert arbeidskraft? Svaret er at de vil ha mer frihandel, lavere lønninger og færre velferdsgoder for USAs arbeidende befolkning.

Det får de gjennom å gyve løs på fagforeningene, og i stat etter stat har strategien lykkes, drevet frem av republikanske politikere. Resultatet er at såkalte Right to Work-stater har gjennomgående lavere lønninger. Et eksempel: I Wisconsin, som er den siste Right to Work-staten så langt, tjener en fagorganisert jernbinder 33 dollar i timen før skatt. I nabostaten Iowa, en Right to Work-stat siden 1947, er timelønnen til sammenligning 26 dollar.

Men det er ikke bare knallhard republikansk politikk og retorikk som har utfordret amerikansk arbeidsliv. Det kommer også i form av teknologisk utvikling, gjerne som små apper på telefonen til travle amerikanere og vesteuropeere. NHOs årskonferanse fikk en gang for alle satt fokus på fremveksten av den digitale tjenesteøkonomien, representert ved Uber og Airbnb.

Tilveksten av slike tjenester har gjort det vesentlig enklere å selge tjenester til potensielle kunder. 53 millioner amerikanere, rundt 34 prosent, livnærer seg som selvstendige. Ofte fordi de ikke har annet arbeid, eller fordi lønnen er så lav at de ikke kan leve av den og dermed må ta flere jobber.

Digitale tjenesteleverandører utfordrer det arbeidslivet man gjennom flere tiår har kjempet for, med vekt på faste, hele stillinger. Men det er ikke noe nytt, forskjellen er at det kommer i ny innpakning. Trenden med større grad av midlertidighet i arbeidslivet, er en av årsakene til den voksende ulikheten de siste tiårene. Ikke på 30 år har forskjellen mellom rike og fattige vært større. Den er nå rekordstor i de fleste OECD-land, og organisasjonen peker på at mangel på faste jobber og fulle stillinger er en viktig drivkraft for den stadig større ulikheten.

Men etterhvert som fagbevegelsen ble svekket gjennom bevisst politikk fra høyresiden.

Amerikanerne har gitt det et nytt navn: «The gig-economy», som antas å vokse til rundt 335 milliarder dollar innen 2025. Det er forbrukeren som er vinneren, mens arbeideren får en mer usikker jobbsituasjon, ofte uten pensjon og helseforsikring, i bytte. Er vi på vei mot den samme utviklingen i Norge? Mange mener det. Det vil i så fall trolig bli en utvikling mot et samfunn med mer av den ulikheten som Erna Solberg ønsker å bekjempe.

Ubers forretningsmodell baserer seg på å unngå å ha faste ansatte, noe som undergraver det velorganiserte arbeidslivet. Da bidrar man også til å undergrave fagforeninger, som i det store og hele har vært en positiv drivkraft når det gjelder på utvikle velferd og redusere ulikhet.

For faktum er at fagbevegelsen har hatt en sentral rolle i å bekjempe ulikhet, i USA og Europa. I USA bidro for eksempel United Auto Workers og deres mektige leder Walter Reuther til å bedre sosiale forhold til den brede amerikanske arbeiderklassen. Fagbevegelsen spilte en sentral rolle i den prosessen som foregikk i årene etter 2. verdenskrig, for å redusere ulikheten som hadde preget det amerikanske samfunnet før den store depresjonen. Den samme utviklingen fant sted i Europa.

I 1948 ble Storbritannias nasjonale helsetjeneste gratis tilgjengelig for alle, og ble en del av den britiske velferdsstaten. Grunnlaget ble lagt noen år tidligere da TUC, britisk LO, pekte på skjevheter i helsetilbudet til vanlige folk. Resultatet ble den såkalte Beverigde-rapporten, som inneholdt planer om offentlige trygdeordninger for eldre, syke og arbeidsledige.

Vi har en finansminister fra et parti som mener det ikke er en offentlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller.

I Tyskland la konsensus mellom de store partiene og partene i arbeidslivet grunnlag for både økonomisk vekst og en rekke store velferdsreformer gjennom etterkrigstiden, hvor tysk LO (DGB) var en viktig aktør. Begge landene var preget av sterk en fagbevegelse i vekst, men dette var ikke unikt for Storbritannia og Tyskland. Over hele Vest-Europa var fagbevegelsen en viktig partner i framveksten av gode velferdsordninger, men også i mange et viktig grunnlag for økonomisk framgang.

Men etterhvert som fagbevegelsen ble svekket gjennom bevisst politikk fra høyresiden, både i USA og Storbritannia, økte inntektsulikheten igjen, og var i USA 2012 høyere enn på 1920-tallet.

Vi vet at vekst i fagorganisering har bidratt til å øke inntektsutjevning. Fall i inntektsulikhet i USA gikk hånd i hånd med økt fagorganisering. Men etter som fagbevegelsen kom under angrep og fagorganisering falt, økte også inntektsulikheten. Fagbevegelsen er en avgjørende kraft for å sikre likhet og rettferdighet i lønnsdannelsen. Fagorganisering og økonomisk utjevning synes å henge sammen. Parallelt med at fagbevegelsen mistet medlemmer i USA, har man fått stadig større kløfter mellom høyt og lavtlønte. I 1973 var hver fjerde mannlige ansatt i privat sektor i USA fagorganisert. I dag er andelen mye lavere – i 2010 var bare sju prosent av alle ansatte i private bedrifter, menn og kvinner, medlem. I samme periode økte forskjellen i lønn beregnet per time med mer enn 40 prosent. USA er ikke unikt.

Storbritannia er et godt eksempel. Væpnet med reklameplakater med påskriften “Labour Still Isn’t Working” vant Thatcher valget i 1979 og satte i gang med å knuse fagforeningene. Det var en virksom politikk, men også i mange andre land ble det organiserte arbeidsliv svekket. Politikken og årsakene kan ha vært ulik, men konsekvensen var likeartet. I land som Tyskland og USA var også medlemsutviklingen i fagbevegelsen negativ. Fra 1980 til 1990 falt organisasjonsgraden i EU fra 40 prosent til 33. Det har bare fortsatt nedover. Nå er den nede i 23 prosent.

Høyrepartier i mange land har brukt sin politiske makt til å svekke fagbevegelsen. En svakere fagbevegelse gjør det vanskeligere å omfordele økonomi og ressurser. Norge er ikke nødvendigvis noe unntak. Vi har en finansminister fra et parti som mener det ikke er en offentlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet.

Også i Norge har inntektsulikheten økt de siste årene.

En sammenligning av inntektsulikhet og fagorganisering i Europa, viser at mange land med lav grad av organisering, har høy inntektsulikhet. Se på Storbritannia, ett av de landene i Europa med høyest inntektsulikhet, har en fagforeningstetthet på 27 prosent. Også Portugal, Polen, Spania, Hellas, Frankrike og Hellas føyer seg inn i land med høy grad av inntektsulikhet og lav organisasjonsgrad. Trenden er også synlig i Sverige, som under borgerlig regjering hadde de raskest voksende forskjellene i OECD, samtidig som organisasjonsgraden falt dramatisk.

Også i Norge har inntektsulikheten økt de siste årene, men ikke på langt nær like mye som i mange andre land, og fremdeles er Norge ett av de landene med størst grad av økonomisk likhet. Likevel, de siste 30 årene har inntektsulikheten økt med rundt 19 prosent. I samme periode har organisasjonsgraden vært svakt fallende.

Holden III-utvalget fastslo i sin utredning for tre år siden at koordinert lønnsdannelse har hatt betydning for jevn inntektsfordeling. Når andelen sysselsatte som dekkes av tariffavtaler går nedover, reduseres fagbevegelsens mulighet til å fungere som et korrektiv. Den politikken som den sittende regjeringen har ført, hvor det blant annet skal bli enklere å ansette folk midlertidig, er et ytterligere bidrag til denne trenden. Hvis man kobler det sammen med den utviklingen som nå kommer inn i norsk arbeidsliv gjennom selskaper som Uber og Airbnb, og den massive arbeidsinnvandringen vi har hatt, er det liten tvil om at arbeidslivet er utsatt.

Og sammen med det likheten.