Farvel til kong Kapitalocen

Nyordet “antropocen” er blitt vanlig for å beskrive vår tid: Det er menneskets tidsalder, men ikke i positiv forstand: Vi homo sapiens har nå etterlatt oss vårt økologiske fotavtrykk over hele planeten, selv der ingen mennesker har satt sin fot. Tenk bare på plasten i havet og smeltende isbreer.

Det er mulig at et annet begrep ville ha vært mer presist, nemlig kapitalocen. Planetens plager og problemer skyldes ikke strengt tatt anthropos, altså mennesket som sådant, men et verdenssystem som får oss til å oppføre oss på en bestemt måte.

Kloden har feber fordi så mange av oss er drevet av grådighet, oppmuntret av en samfunnsform som krever kontinuerlig vekst i produksjon og forbruk, som er støttet av teknologiske fremskritt basert på vitenskapelige funn som i sin tur er finansiert av det samme systemet – et globalt system som stiller seg likegyldig til de miljømessige kostnadene, som er blindt overfor de langsiktige virkningene av hensynsløs ressursutnyttelse, et maskineri på høygir som strør om seg med både rikdom og ulikhet.

For å parafrasere Oscar Wilde: Det er et system som vet hva alt koster, men ikke hva noe er verdt.

Folk har mer fritid, færre går sultne til sengs, barnearbeid og barnedødelighet peker nedover.

Kapitalismen har vært en velsignelse og en forbannelse. Den første til å forstå hvordan den på én og samme tid frigjorde produktivkrefter som førte til forbedringer av menneskets lodd og skapte en verden som kynisk utnyttet mennesker og tappet verden for sine akkumulerte rikdommer, var Karl Marx.

I likhet med sine samtidige, inkludert kapitalismens arkitekter, trodde han på sosial evolusjon og fremskritt, og spådde at systemet ville vike for noe som var mer humant og rettferdig. Dette skjedde ikke. I den grad kapitalismen ble detronisert i det påfølgende århundret, ble den erstattet av politiske og økonomiske systemer som var betydelig mer undertrykkende, og helt uten økologisk ansvarlighet.

Når det nå er nødvendig å finne alternativer til kapitalismen, er det av andre grunner enn de Marx og hans tilhengere baserte sin ideologi på. Selv om ulikhet stadig er et globalt problem, og arbeidsforhold som grenser til slaveri er utbredte mange steder i verden, har kapitalismen vist seg å være mer fleksibel, og ikke minst mer populær blant folk flest, enn venstrevridde viktorianere kunne forestille seg.

Sett i fugleperspektiv går det temmelig bra for tiden, sett fra menneskets typisk nærsynte og kortsiktige ståsted. Ikke for alle, men for mange. De globale middelklassene vokser raskt. Levealderen er blitt doblet siden Marx ble født i 1818. Ernæring, sanitetsforhold og livsmuligheter generelt er blitt forbedret, og ikke bare i de rike landene. Nesten 80 prosent av verdens voksne har nå sin egen smarttelefon.

Folk har mer fritid, færre går sultne til sengs, barnearbeid og barnedødelighet peker nedover. Disse og andre positive tendenser har funnet sted innenfor det kapitalistiske verdenssystem og langt på vei takket være kapitalismens ekspansive energi, riktignok justert og regulert av stater som blant annet tilbyr tjenester som ikke lønner seg økonomisk på kort sikt.

Verdenshandelen er blitt tidoblet på førti år, fra to trillioner dollar i 1980 til 20 trillioner i 2019.

Det største problemet ved kapitalismen i antropocen består ikke i at den kynisk utnytter mennesker, eller at den skaper hierarkier og økonomisk ulikhet. Faktum er at i så henseende presterer kapitalismen ofte bedre enn sine alternativer, det være seg føydalisme, teokrati (prestestyre) eller statssosialisme. Problemet er at kapitalismen i sitt vesen er destruktiv fordi den bygger sin eksistens og suksess på økonomisk vekst som nødvendighet og billig energi som drivstoff for sine motorer, både billedlig og bokstavelig talt.

Det var ekteskapet mellom dampmaskinen og kullet som markerte starten på antropocen i en markedsøkonomi som ble hjulpet til verdensherredømme av liberale teoretikere som David Ricardo og John Stuart Mill, som viste hvordan komparative fortrinn bidrar til økt fortjeneste og velstand. For Ricardo og Mill var hele verden en markedsplass, så hvis det var billigere for britene å få bananene sine fra Dominica enn fra Madeira, burde de gjøre det.

De komparative fortrinnenes logikk stimulerer konkurranse og økt effektivitet. Den gjør hele verden til ett sted og innbyggerne til løpere på en tredemølle som hele tiden må holde tritt med de andre for ikke å havne i bakleksa.

La oss hoppe frem til vår egen tid. I den nye samtaleboken Gå inn i din tid, skrevet av Dag Herbjørnsrud, spår jeg at det kommende tiåret vil handle om Kina og klima. Containerskipet har en hovedrolle her. Siden den spede begynnelsen på 1960-tallet har containeriseringen av sjøtransporten økt effektiviteten og redusert kostnadene enormt. Uten containerskipet ville det kinesiske økonomiske miraklet ha vært umulig.

Problemet er ikke skapt av menneskeheten som sådan, men av kapitalismens indre logikk.

Verdenshandelen er blitt tidoblet på førti år, fra to trillioner dollar i 1980 til 20 trillioner i 2019. Denne veksten er i sin tur avhengig av en tilsvarende vekst i produksjonen av varer og, så snart containerne er tømt, forbruk. Dermed kan afrikanere komme seg online med billige smartmobiler, og søramerikanere får råd til mer enn ett par sneakers. Som tekstilforskeren Ingun Grimstad Klepp har vist, kjøper vi nordmenn mange flere plagg enn vi rekker å bruke. De er jo så billige. Men i det lange løp er det dyrt å ha det billig.

Alt har som kjent sin pris, og vi blir stadig oftere minnet om allegorien fra syttitallet om at vi står på kanten av et stup og er i ferd med å ta et langt skritt fremover.

I to hundre år var kullet og dens slektninger, olje og gass, en velsignelse for menneskeheten. Nå fremstår det fossile brennstoffet som en forbannelse. I løpet av få generasjoner spiser vi opp såkornet (for det tar mange millioner år før det kommer tilbake). Biologen Dag O. Hessen har nylig omtalt vår tids vekstkapitalisme som et pyramidespill.

Annonse

Det blir stadig vanskeligere å lukke øynene for at vi undergraver betingelsene for vår egen eksistens ved å utrydde planter og dyr, fylle havene med plast, jevne regnskoger med jorden for å gi plass til soyaplantasjer og beitemarker, spise oppdrettsfisk og kjøtt til det tyter ut av ørene på oss (seksti milliarder kyllinger blir slaktet årlig), fly på helgeturer for å bekjempe kjedsomheten, vegetere foran Netflix av lignende grunner, og bedrive utallige andre behagelige, friksjonsfrie aktiviteter som gjør oss, de globale middelklassene, mette og tilfredse.

Nettopp det som gjør livet i det 21. århundret så komfortabelt for så mange av oss er, ironisk nok, det som ødelegger planetens evne til å opprettholde det mangfoldet av liv som er nødvendig for at vi skal kunne trives her.

Vi vil lære å se oss selv ikke som universets herrer, men som små knutepunkter i en økologi vi ikke bare er avhengige av, men ydmykt og takknemlig inngår i.

Problemet er ikke skapt av menneskeheten som sådan, men av kapitalismens indre logikk. Den krever ekspansjon, vekst og utnyttelse av alt som kan verdsettes i yuan og dollar, enten det er menneskelig arbeid, menneskelig fritid eller natur som kan temmes og oversettes til lønnsom produksjon og som kan gi rikdom til sine fiktive eiere, som strengt tatt aldri har hatt rett til å eie andre levende veseners fremtid.

Sannheten er at vår velstand, vekst og levestandard, som føres som bevis på at vi er på rett spor, baserer seg på ødeleggelsen av økosystemer og fremtider. Det er dette klimaungdommen har forstått og reagerer mot, mens altfor mange voksne later som om de har glemt det.

Kullgruven er nemlig full av døende kanarifugler. Insekter forsvinner, døde hvaler fylt med plast blir skylt opp på strender, regnskogene brenner, og vi har mistet seksti prosent av verdens ville pattedyr siden 1970. Nå er det bare fire prosent av dyrene som er ville. 36 prosent er mennesker, 60 prosent husdyr. Velkommen til kapitalocen!

Da den 23 år gamle Friedrich Engels i 1845 skrev sitt mest lidenskapelige angrep på kapitalismen, hentet han moralsk harme fra sin førstehånds kjennskap til den nye arbeiderklassens elendige levekår i Manchester, hvor hans far eide en fabrikk.

I dag, på høyden av antropocen eller kapitalocen, er det ikke mindre å være opprørt over, for den som gidder å se etter. Konklusjonen bør være at nye samfunnsmodeller er nødvendige. Menneskeheten bør bevege seg bort fra de innebygde motsigelsene i kapitalocen, men vi må gjøre dette uten å gi avkall på det moderne samfunnets fineste prestasjoner.

Vi trenger å skalere ned, senke tempoet og kjøle ned en overopphetet verden.

Dette er kanskje en tid for å lære av urfolk for å komme nærmere naturen (som filosofen Arne Johan Vetlesen anbefaler i sin siste bok), men det er ikke en tid for irrasjonalitet og tro på magiske løsninger. For å kunne bevege oss i riktig retning trenger vi en alternativ fremskrittstro som er basert på en moderne tenkemåte som har lært av sine feil.

En ny forståelse av utvikling er nødvendig, som legger kapitalismens destruktive logikk bak seg og betrakter økonomien ikke som et middel til å gjøre allerede absurd rike mennesker enda rikere, men som en måte å tilfredsstille menneskelige behov på. Det handler ikke om dingser, turer og statussymboler, men om meningsfylt arbeid og tilfredsstillende, varige relasjoner til andre mennesker og våre omgivelser.

Vi vil lære å se oss selv ikke som universets herrer, men som små knutepunkter i en økologi vi ikke bare er avhengige av, men ydmykt og takknemlig inngår i.

Vi trenger å skalere ned, senke tempoet og kjøle ned en overopphetet verden. Da vil vi ha klart å legge begrensningene og de katastrofale konsekvensene av kapitalocen bak oss uten å miste vår sunne fornuft på veien.

(Teksten er en lengre versjon av en kronikk som stod i Aftenposten søndag 24. november 2019, som siden ble publisert på Thomas Hylland Eriksens hjemmeside).