Fellesskapets triumf

Aldri har så mange journalister kommet til Aspmyra i Bodø for å dekke en fotballkamp som i forrige uke. Samtidig skriver verdens største finansavis, Wall Street Journal, en lang artikkel om den norske OL-suksessen.

Både Øvrebø og Wall Street Journal beskriver en norsk idrettsmodell som er vokst ut av det samfunnet den er en del av.

Men når Reuters intervjuer lederen for den norske OL-delegasjonen, Tore Øvrebø, er det vanskelig å ikke tenke at vi er i ferd med å søle bort noe av det som har gjort oss gode.

For det er ikke de stramme programmene for kosthold og måleutstyr for oksygenopptak hos Olympiatoppen Øvrebø trekker fram. Selvfølgelig er toppidrettssatsinga viktig. Men Øvrebø peker på en mye mer grunnleggende forklaring: OL-festen var fellesskapets triumf. «Det har nok med hvordan vi organiserer samfunnet», sier han – og beskriver et Norge som fordeler rikdommen sin og prøver å gi alle mulighet til å delta i fellesskapet, også i idretten.

Både Øvrebø og Wall Street Journal beskriver en norsk idrettsmodell som er vokst ut av det samfunnet den er en del av. Der brei deltakelse for ungene er et langt større poeng enn i den amerikanske konkurransemodellen med topping tidlig. Og langt flere barn er med i idretten i Norge enn i USA, der halvparten av barna aldri deltar i organisert idrett – og de fleste som gjør det, slutter før de er 13.

I Oslo har idrettsbyen blitt like delt som lokalsamfunnet den er en del av.

Men også her hjemme blir forskjellene bare større og større. Sosiologen Åse Strandbu og kollegene hennes har dokumentert hvordan sosiale forskjeller ikke kom tydelig til uttrykk i den norske ungdomsidretten på 80-, 90- og 00-tallet. Siden har forskjellene skutt i været. I 2025 var idrettsdeltakelsen mye høyere blant de med best råd.

I Oslo har idrettsbyen blitt like delt som lokalsamfunnet den er en del av. Tilgangen på baner er mye dårligere i øst enn i vest. I A-landslagstroppene i fotballen dominerer vestkanten. Svindyre akademier er ofte inngangsbilletten til å komme inn på kretslagene. Det er bare å glemme å finne den neste John Carew fra Lørenskog om dette er modellen.

Alltid, og til det kjedsommelige, er det den felles kulturen, samholdet og fellesskapet i laget Glimt-trener Knutsen trekker fram.

Ser man på spillerne på det Inter-laget Bodø/Glimt slo 3-1 på onsdag, skulle det være umulig. Glimt har ingen Esposito med en prislapp opp mot en halv milliard kroner. De har en Sondre Brunstad Fet som for få år siden slet på benken på Aalesund FK.

I stedet var det fellesskapets triumf, også her. Alltid, og til det kjedsommelige, er det den felles kulturen, samholdet og fellesskapet i laget Glimt-trener Knutsen trekker fram. Denne grunnholdningen er ikke unikt «glimtsk». Det var de samme verdiene tidligere Rosenborg-trener, Nils Arne Eggen la vekt på – best sammen. Det er i grunnen en ganske rotnorsk tanke.

Mange skal ha æren for OL-suksessen og Glimts Champions League-bragd. Men det er også et produkt av et Norge som fordelte mer enn andre land, som krevde mindre av foreldrenes lommebok og ga flere sjansen til å være med. I idretten, men også ellers.

Verden ser til Norge for å finne hemmeligheten. Spørsmålet er om vi er i ferd med å søle den bort.