Fire år i spagat for Arbeiderpartiet

Det lå litt i kortene at det måtte komme nytt fra Hurdalssjøen på onsdag. På forhånd hadde Jonas Gahr Støre sett for seg å få unna sonderingene før forrige helg, så sonderingene var langt på overtid. Det endte altså med at Audun Lysbakken kom ut fra spahotellet og kunngjorde at de brøt sonderingene og tok turen tilbake til Oslo. Tilbake sitter Arbeiderpartiet og Senterpartiet som nå er enige om å gå inn regjeringsforhandlinger.

SV har beveget seg mer til venstre, mens Sp har beveget seg mot høyre.

I praksis betyr det at kongeriket etter alle solemerker får en regjering bestående av disse to partiene, og at den tiltrer om to–tre uker. Det blir altså ingen reprise av det rødgrønne samarbeidet som vi så mellom 2005 og 2013 med Jens Stoltenbergs regjering. Jeg tror SV valgte riktig – for SV.

 

SVs dårlige regjeringserfaringer

Allerede før valgresultatet ble klart, var det en rekke gode grunner for at SV ikke ville gå inn i en regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. SV opplevde en heftig regjeringsslitasje sist gang de satt i regjering. Partiet var mer eller mindre helt nede på grunnfjellet hva gjelder oppslutning da de hoppet ut av de svarte regjeringsbilene for siste gang i 2013.

Gjennom å være et rent opposisjonsparti, kan SV markere seg i sine hjertesaker.

Dessuten har partiet fått en ny utfordrer til venstre for seg i Rødt, som garantert ville plaget livet av SV dersom de hadde gått inn i regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet og hadde måttet inngår mange kompromisser.

På samme tid har Senterpartiet vokst seg langt større og mer selvsikre enn sist gang de satt i regjering, og ser dessuten ganske annerledes ut enn det noe grønnere og venstreorienterte Sp som Åslaug Haga og Liv Signe Navasrsete ledet for et lite tiår siden.

 

Mislykket parterapi

Med andre ord: SV har beveget seg mer til venstre, mens Sp har beveget seg mot høyre – de har vokst fra hverandre. Sånn sett kan vi se på sonderingene i Hurdal som en slags parterapi mellom de to ytterpunktene. Nå har vi fått resultatet av parterapien, og de to tidligere turtelduene forlater hverandre – etter sigende som venner. Arbeiderpartiet måtte velge den vennen de tror de kan ha mest gøy med.

Da kan det vise seg at lykken over regjeringsmakt nå blir kortvarig og at samarbeidet med Senterpartiet skader partiet på lang sikt.

Gjennom å være et rent opposisjonsparti, kan SV markere seg i sine hjertesaker, og de kan gå mot både lokalvalget om to år og neste stortingsvalg med prinsippene og troverdigheten i behold. Eventuelle seire vil være synlige, og tap kan skyldes på regjeringspartiene. At ordet «slalåm» vil bli mye brukt av politikere på venstresiden de neste fire årene, er jeg villig til å vedde BSU-en min på.

 

Det kan bli tungt for Arbeiderpartiet

Som de fleste kommentatorer allerede har påpekt før meg: Den store taperen på SVs exit er Arbeiderpartiet. Hva skjer nå med velgerne som vippet mellom SV og Arbeiderpartiet før valget? Hva skjer med de miljøbevisste velgerne deres? Selv om oppslutningen til Arbeiderpartiet ikke ble så ille som den så ut til å bli for et drøyt halvår siden, er det uansett langt unna det nivået Aps ambisjoner kan og bør være på. Et klimasinkende regjeringssamarbeid med en halvhjertet utjevningspolitikk vil nok fort lokke mange velgere opp i fanget til enten Lysbakken eller Moxnes.

Derfor bør Arbeiderpartiet ikke la seg friste av Senterpartiet til å bedrive for mye slalåmkjøring i Stortinget.

Spørsmålet er om de vil komme tilbake til Ap med det første om ikke Støre nå klarer å forhandle frem politikk som faller i smak for disse velgerne. Da kan det vise seg at lykken over regjeringsmakt nå blir kortvarig og at samarbeidet med Senterpartiet skader partiet på lang sikt.

 

En vond spagat

Derfor bør Arbeiderpartiet ikke la seg friste av Senterpartiet til å bedrive for mye slalåmkjøring i Stortinget. Tyngdepunktet i Stortinget ligger til venstre for den kommende regjeringen, og det bør være et tungtveiende argument overfor regjeringskollegaen. Støre så ut til å ta dette på alvor rett etter valget da han også snakket med Rødt og MDG, men nå vil det vise seg om han tar med seg dette inn i regjeringskontorene også.

Uansett er spagaten som Støre skal stå i de neste fire årene lang og vond. Selv om det er nesten utenkelig at Senterpartiet skal skifte side til den som partiet har brukt åtte år på å latterliggjøre reformpolitikken til, er det et pressmiddel Sp alltid kan dra frem når de ikke får viljen sin.

Det blir interessant å følge norsk politikk fremover. Mindretallsregjeringer flytter forhandlingene ut fra lukkede rom i regjeringskvartalet og inn i stortingssalen, noe som både er langt mer demokratisk – og ikke minst mye mer spennende for de av oss som er litt over snittet opptatt av norsk politikk.