Fishy business i regjeringen

Så var det på an igjen. Heller ikke 2020 skulle bli et skandalefritt år i norsk politikk – det har fiskeriminister Geir Inge Sivertsen sørget for. Til tross for at han gikk rett inn i jobben som statssekretær i november, søkte Sivertsen om og fikk innvilget etterlønn på 120 000 kroner for ordførerjobben han hadde i daværende Lenvik kommune.

I kroner og øre er ikke dette den største skandalen i norsk politikk.

I praksis har Sivertsen med andre ord fått dobbel godtgjørelse i en halvannen måned etter at han ble statssekretær i Nærings- og fiskeridepartementet. Kommuneloven slår imidlertid fast at etterlønn skal avkortes for annen inntekt.

I kroner og øre er ikke dette den største skandalen i norsk politikk. Problemet for Sivertsens del er at denne skandalen kommer rett etter en høst hvor NAV-skandalen har preget norsk politikk. Når en statsråd (enn så lenge) blir sittende etter et slikt overtramp, mens andre nordmenn har feilaktig blitt idømt strenge dommer for å ha mottatt trygdeytelser mens de var i utlandet, er det ikke rart at det oppleves som urettferdig. Det gjør at alvorlighetsgraden i denne skandalen er kneppet til et par ekstra hakk.

Stort gap mellom liv og lære

Denne etterlønnsskandalen er altså en økonomisk skandale. Historien har lært oss at denne typen skandaler stort sett alltid ender med at politikeren må gå av. De økonomiske skandalene illustrerer et så stort gap mellom liv og lære at det er umulig for politikeren å komme tilbake.

Resultatet ble nemlig et etterlatt inntrykk av en statsråd som hadde noe å skjule.

På mange måter har denne skandalen fulgt dramaturgien til en vanlig skandale nesten til punkt og prikke. Sivertsen tok til en viss grad selvkritikk og lovet å rydde opp da Dagbladet omtalte saken første gang. Mediene fortsatte å grave i saken, og senere dukket det opp opplysninger om at Sivertsen ikke hadde rapportert styreverv til Stortinget, og at opplysningene han ga til kommunestyret i forbindelse med søknaden om etterlønn var mangelfulle.

Dette er en klassisk dynamikk i skandaler, hvor mediene snur hver eneste stein for å finne nye overtramp. For hvert nye overtramp som dukker opp, jo mer lukter det råtten fisk av skandalen. Da står mye og faller på hvordan politikeren velger å håndtere skandalen.

Klønete håndtering

Håndteringen til Sivertsen har dessverre ikke bidratt til å begrense skadeomfanget av skandalen. Frem til han omsider stilte opp på Dagsnytt 18 fredag i forrige uke, ga han minimalt med intervjuer om saken til pressen. Dette er ikke uvanlig håndteringsmåte tidlig i en skandale, men det er på langt nær en effektiv måte å håndtere en gryende skandale på.

Det siste alternativet er at Sivertsen selv trekker seg, noe som er det vanligste utfallet i slike skandaler.

Resultatet ble nemlig et etterlatt inntrykk av en statsråd som hadde noe å skjule. Da det kom frem at fiskeriministeren først hadde trukket seg fra en rekke styreverv først da Dagens Næringsliv tok kontakt, ble dette inntrykket bare forsterket.

Da Sivertsen til slutt takket ja til invitasjonene fra ulike debattprogrammer, ble håndteringen preget av å være sterkt på etterskudd. I stedet for å prøve å tette hullet i båten med en gang, står nå fiskeriministeren midtfjords og øser vann over ripa som besatt i håp om å holde båten flytende.

Må Sivertsen gå av?

Spørsmålet de fleste stiller seg nå er hvorvidt Sivertsen er nødt til å gå av. Regjeringen har ikke lenger et flertall i ryggen på Stortinget, og dersom det blir snakk om et mistillitsforslag, er det slettes ikke sikkert at Sivertsen har et tillitsvotum i nasjonalforsamlingen. Erna Solberg kan selv kaste Sivertsen, men det er i så fall et prestisjenederlag for statsministeren å kaste en statsråd etter kun en drøy måned. Det siste alternativet er at Sivertsen selv trekker seg, noe som er det vanligste utfallet i slike skandaler.

Sånn sett kan man forstå de som nå roper etter ministerens avgang – en må rett og slett vise at overtramp med fellesskapets midler får konsekvenser, også ved kongens bord.

Slik jeg vurderer det, er nok det siste alternativet det mest sannsynlige slik saken ser ut nå, men jeg har sluttet å la meg overraske over utfallene av skandalene som med ujevne mellomrom dukker opp i Erna Solbergs regjering. En mager trøst for Sivertsen må være at dersom han må forlate regjeringen, vil det etter alt å dømme ikke være nok til å slå Terje Rød-Larsen sin norgesrekord i å forlate regjeringen etter en skandale. Den rekorden er på 35 dager.

Hvordan påvirker dette tilliten?

Mer interessant enn Sivertsens skjebne er hvordan enda en slik skandale påvirker tilliten til norske politikere. En undersøkelse som Difi gjorde før jul, viste at tilliten nordmenn har til landets topp-politikere har falt kraftig det siste året. Det var etter en rekke skandaler hvor misbruk av reiseregninger og en stortingsgarasje med millardsprekk hadde preget nyhetsbildet. Dessverre bidrar nok denne skandalen til at trenden opprettholdes.

Sånn sett kan man forstå de som nå roper etter ministerens avgang – en må rett og slett vise at overtramp med fellesskapets midler får konsekvenser, også ved kongens bord.

Kim Arne Hammerstad er forfatter av boka «Politiske skandaler», utgitt på forlaget Res Publica. Res Publica og Agenda Magasin er del av samme selskap. Les mer her.