Formuene som ble for store 

Siden 2000 har John Fredriksens formue blitt 38 ganger større og har vokst fra 8,5 til 325 milliarder kroner, ifølge tidsskriftet Kapital. Det er et godt bilde på hvor mye ulikheten har eksplodert her til lands i det siste kvarte århundret.

For 26 år siden var John Fredriksen Norges nest rikeste person. Pengebingen til nummer en på listen, Stein Erik Hagen, hadde doblet seg på ett år – til 11 millliarder kroner.

Imidlertid er det utviklingen til John Fredriksen som er den aller mest slående.

Et halvt år tidligere hadde Hagen bekymret seg over det han omtalte som en grådighetskultur som «for mye var preget av effektivitet, profitt og børs», som han sa til VG i romjulen 1999. Spol frem 26 år og de samme formuene har mangedoblet seg.

Stein Erik Hagen døde i mai i år, men hans datter, Caroline Hagen Kjos, er nå Norges rikeste kvinne i moderne tid og har overtatt farens plass på listen over de aller rikeste med en formue på 30 milliarder.

 

Eksplosiv kapitalvekst

Imidlertid er det utviklingen til John Fredriksen som er den aller mest slående. Fra sin base i ulike skatteparadis har Norges rikeste mann sett formuen blitt 38 ganger større siden årtusenskiftet.

Bare det siste året har Norges rikeste dratt i fra.

Hvis man sammenligner dette med velstandsutviklingen til den jevne norske mann og kvinne, blir forskjellen nærmest parodisk. Ifølge SSB hadde norske husholdninger en gjennomsnittlig bruttokapital, det vil si summen av bankinnskudd, aksjer og andre verdipapir, på 353 000 kroner i 2000. I 2024 var det samme tallet 1,9 millioner kroner. Med andre ord 5,3 ganger så mye.

Gjennomsnittet er imidlertid ikke like interessant som medianformuen, som i 2025 var 377 000 kroner. Det illustrerer hvor skjevt formuene er fordelt her i landet.

 

10 ganger flere milliardærer

Bare det siste året har Norges rikeste dratt i fra. Ifølge Kapital har for eksempel Kjell Inge Røkke blitt 116 millioner kroner rikere hver dag det siste året. Røkke er nummer 3 på listen, med en formue på 84 milliarder kroner. Hans formue var på 6 milliarder i 2000. Med andre ord en vekst på 1233 prosent.

Forskjellen mellom milliardærene og folk flest skyldes ikke først og fremst at John Fredriksen har arbeidet 38 ganger hardere enn oss andre.

De rike har blitt rikere og det har blitt flere av dem. Min kollega Trine Østreng skriver i boken Farlege forskjellar at mens vi i 2013 hadde 900 innbyggere med over 100 millioner kroner i formue, var det tallet 3500 ni år senere. I 2000 var det 43 milliardærer ifølge Kapitals liste. Nå må du ha en formue på 1,35 milliarder kroner for å komme på listen.

I likhet med Fredriksen ønsker hverken Røkke eller Hagen å bidra til det fellesskapet som har gjort denne formuen mulig. Også de har fulgt strømmen av norske rikinger som har flagget ut formuen sin til Sveits. Faktisk har så mange som 73 “familieoverhoder” flyttet fra Norge de siste årene.

 

De rikeste drar fra

Hva har vært driverne bak denne voldsomme utviklingen i ulikhet?

Utviklingen må ses i sammenheng med større markeder og internasjonalisering. Den økte ulikheten er ikke en naturlov, men et resultat av politiske valg som har gjort at Norge har blitt rikere, men de store gevinstene har ikke tilfalt alle i samme grad.

Det er særlig personer med store kapitalinntekter som har dratt fra resten av befolkningen, mens de fleste av oss lever av lønnsinntekter, har de aller rikeste kunnet bygge stadig større formuer gjennom eierskap til selskaper, eiendom og finanskapital.

Økonomisk ulikhet handler også om makt.

Forskjellen mellom milliardærene og folk flest skyldes ikke først og fremst at John Fredriksen har arbeidet 38 ganger hardere enn oss andre. Det skyldes at formuer vokser etter andre mekanismer enn vanlige lønnsinntekter. Kapital omtaler selv Fredriksens formue som en “pengefabrikk med få sidestykker i norsk næringsliv.” Avkastning på aksjer, selskaper og eiendom forsterker eksisterende forskjeller over tid.

Bekymringen til Stein Erik Hagen i 2000 om for mye effektivitet, profitt og børs har tydeligvis ikke påvirket hvordan han og andre formuende har planlagt seg til stadig større formuer. Det har bidratt til det paradokset vi har i Norge, hvor relativt små lønnsforskjeller utfordres av betydelig formuesforskjeller.

 

Store formuer gir makt

Tidligere Dagbladet-kommentator Stein Aabø skriver i sin masteroppgave om hva som skjer med samfunnet når milliardærene blir rikere: Økonomisk ulikhet handler også om makt. Når milliardformuene vokser langt raskere enn økonomien ellers, konsentreres innflytelse.

Til syvende og sist dreier dette seg om interessekamp.

Store formuer gir tilgang til rådgivere, medier, investeringsmuligheter og politisk gjennomslag som vanlige lønnsmottakere aldri vil få. Ulikhet blir dermed også et spørsmål om demokratisk maktfordeling.

Vi så det under forrige valgkamp, hvor noen av Norges aller rikeste brukte betydelige summer på å påvirke politikken i sin retning, med det formål å kutte formuesskatten. Det er ikke et isolert eksempel.

Marte Lund Saga viser i sin forskning hvordan det er en liten krets av de aller rikeste i Norge som står for tre firedeler av alle donasjoner til politikken fra norske selskaper. Norge er mye mer elitestyrt enn de fleste av oss er klar over, ifølge henne.

Til syvende og sist dreier dette seg om interessekamp og at noen av landets rikeste bruker av milliardformuene for å få enda større ulikhet her til lands.

(Først publisert i Klassekampen.)