Avtalen med De forente arabiske emirater er en seier for Israels statsminister Benjamin Netanyahu og den utenrikspolitikken han har ført. Men hvis Netanyahu ikke evner å utvikle en levedyktig palestinsk stat, vil hans forsøk på å legge fortiden bak seg bli kortlivet.
(BERLIN): I starten av oktober besøkte den tyske utenriksministeren Heiko Maas Holocaust-minnesmerket i Berlin sammen med utenriksministrene fra Israel og De forente arabiske emirater (FAE). Bildene var rørende. Kunne man ha funnet en bedre måte å markere normaliseringen av relasjonen mellom Israel og FAE på? Men Abraham-avtalen, som innebærer opprettelsen av diplomatiske forbindelser mellom de to landene, dreier seg ikke om respekt for fortiden. Den er heller et forsøk på å frigjøre seg fra fortiden.
Abraham-avtalen, som innebærer opprettelsen av diplomatiske forbindelser mellom de to landene, dreier seg ikke om respekt for fortiden
Konflikten mellom Israel og Palestina har vært det som mer enn noe annet har definert Midtøsten gjennom mesteparten av min levetid. For Vesten har det vært viktig å sikre Israels eksistens for å rette opp i en historisk urett: Israel som hjemland for jøder var en forsikring mot framtidig antisemittisme. I araberverdenen har man en vektlagt en annen historie: fordrivelsen av palestinere i 1948 og livet under israelsk okkupasjon siden 1967. Regimer i regionen har brukt palestinernes grimme skjebne for å appellere til egne innbyggere og lede oppmerksomheten bort fra egne feil.
Det har vært en utbredt oppfatning at både israelere og palestinere skulle kompenseres for tidligere urett – og at dette ville sikre fred og stabilitet i Midtøsten. Den israelsk-palestinske konflikten ble ansett som nøkkelen til normalisering av mellomstatlige relasjoner i regionen. Ved å normalisere relasjonen med Israel uten å ha en egen avtale for palestinerne, har FAE i prinsippet satt hele denne historien til side. Abraham-avtalen, som også inkluderer Bahrain, representerer dermed et paradigmeskifte for regionen.
Konflikten mellom Israel og Palestina har vært det som mer enn noe annet har definert Midtøsten gjennom mesteparten av min levetid
De siste årene har trusselbildet til arabiske eliter endret seg. På 1960- og 70-tallet var Israel hovedfienden. I dag er det Iran, tett fulgt av Tyrkia. Etter hvert som USA har trukket seg ut av regionen, har arabiske lands ledere kommet til den erkjennelse at et regionalt samarbeid med Israel er nødvendig for å ivareta egne interesser. Og for mannen i gata fortoner det seg etter hvert på samme måte. De fleste arabere var ikke født da Yasir Arafat og Yitzhak Rabin ble enige om en vei forover som skulle ende opp i en tostatsløsning. De senere årene har palestinernes skjebne kommet i skyggen av andre befolkningsgrupper som har blitt offer for undertrykkelse og vold i regionen. Dette gjelder Irak etter den amerikanske invasjonen, Libya under Muammar al-Gadaffi, konflikten i Yemen og konflikten i Syria.
Den politiske ledelsen i De forente arabiske emirater er forbausende oppriktige om beslutningen som ligger bak avtalen med Israel. FAE støtter fortsatt ideen om en palestinsk stat, men tror ikke lenger at palestinske ledere er i stand til å nyttiggjøre seg emiratenes støtte på en effektiv måte. Kritiske palestinske stemmer hevder at FAE har kastet det beste kortet som kunne ha blitt spilt på vegne av palestinerne. Men realiteten er at FAE, som de fleste andre land i regionen, har mange andre interesser de vil ivareta utover å sikre palestinerne en egen stat. Sterkere bånd til USA og avtaler om innkjøp av amerikanske jagerfly står høyere på listen over politiske prioriteringer. Som den saudiske prinsen Bandar bin Sultan bin Abdulaziz uttalte tidligere denne måneden: «Palestinernes sak er en rettferdig sak, men dens talsmenn har ikke lykkes. Israelernes sak er ikke rettferdig, men dens talsmenn har lykkes.»
Israelerne håper på sin side at Abraham-avtalen vil bane vei for en ny normaliseringsbølge. Ved å holde det palestinske spørsmålet atskilt fra relasjonene til andre land i regionen, har Israel klart å gjøre dette spørsmålet om til et rent indre anliggende. Det internasjonale samfunnet vil dermed ha en mer uklar holdning til Palestina-saken, og med dette har denne saken svekket seg. Enhver normaliseringsavtale vil tilsi at Israel har større støtte i araberverden.
Avtalen med FAE (og Bahrain) er dermed en seier for Israels statsminister Benjamin Netanyahu og den utenrikspolitikken han har ført det siste tiåret. Men Netanyahu bør ikke glemme at en seier i Midtøsten alltid inneholder kimen til sin egen ødeleggelse. Hvis en tostatsløsning ikke lenger er mulig, vil det utfordre Israels framtid som en demokratisk stat med en jødisk majoritetsbefolkning.
Hvis palestinerne ikke lenger makter å forhandle fram en egen stat, er det beste alternativet å kjempe for sivile rettigheter innen rammene av en felles stat
Hvis palestinerne ikke lenger makter å forhandle fram en egen stat, er det beste alternativet å kjempe for sivile rettigheter innen rammene av en felles stat. Men det vil få store konsekvenser for Israel. Ifølge FNs befolkningsoversikt for de palestinske områdene (2019), er det fem millioner palestinere som potensielt kan bli nye israelske statsborgere. Dette kommer i tillegg til 1 916 000 arabere som allerede bor i Israel. Til sammen vil de utgjøre en større befolkningsgruppe enn dagens 6 772 000 israelske jøder.
Med tanke på hvor splittet det palestinske lederskapet er, og hvor lite det har oppnådd, virker det lite sannsynlig at palestinerne klarer å organisere en felles front. Men før palestinere er i stand til å vinne valg i Israel, bør palestinske ledere sette spørsmålstegn ved hvor velfungerende det israelske demokratiet er. Dette kan lede til ny debatt rundt spørsmålet om Israel er et apartheid-regime og muligens fornyet press fra det internasjonale samfunnet. Det kan i sin tur ha vidtrekkende konsekvenser for hvordan andre makter forholder seg til Israel, ikke minst EU, som står for rundt en tredjedel av landets utenrikshandel.
Ledende israelske nasjonale sikkerhetseksperter har derfor tatt til orde for at Israel på egenhånd bør opprette en levedyktig palestinsk stat. Men dette vil sannsynligvis kreve en komplett rekonfigurering av den israelske okkupasjonen. Hvis man fremmer bosetternes interesser, vil det undergrave legitimiteten til en eventuell palestinsk stat. Derfor har andre israelske ledere som tenker mer strategisk – deriblant seks tidligere ledere av Mossad – begynt å se etter andre måter å skape en palestinsk stat på ved å gradvis trekke tilbake den israelske okkupasjonen.
Hvis Netanyahu ikke evner å utvikle en levedyktig palestinsk stat, vil hans forsøk på å legge fortiden bak seg bli kortlivet. Som William Faulkner har skrevet: «Fortiden er ikke død. Fortiden er ikke engang fortid.»
Oversatt av Marius Gustavson
Copyright: Project Syndicate, 2020.
Kommentarer