Arbeiderpartiets fortid lever i fremtiden

Har du sett Erna Solberg smile på en skjerm nær deg i det siste?

De siste måneders meningsmålinger har den effekten, vil jeg tro. Men regjeringens skrantende popularitet, og især Arbeiderpartiets, er ikke Høyres fortjeneste. Arbeiderpartiet faller i stort for eget grep, eller mangel på sådan.

Er det urettferdig å legge skylden på Ap selv?

Skyhøye strømpriser, økende matvarepriser, generell inflasjon og høyere renter ville ha tynget enhver regjering. Og den har gjennomført noe politikk som lukter av sosialdemokrati. Pensjon fra første krone. Karensåret forsvant. Lavere makspris på barnehage. 12 timer gratis SFO for første- og andre-klassinger. Flere hele stillinger. Noe har faktisk vært gjort for å bøte på de foregående åtte år.

Å gå til valg på at det er «vanlige folks tur» er ikke et tiltak. Å gi landets lærere et samlet lønnsløft er et tiltak.

Nei, den dårlige oppslutningen om Støres prosjekt skylder noe mer grunnleggende. Det finnes aldri én forklaring på samfunnsendringer, og det å forklare Aps utfordringer kan ikke reduseres til en eller to enkle faktorer.

Politikken har alltid en tendens til å hoppe fra trend til trend. En politisk fragmentering i Norge som speiler det vi ser andre steder i Europa påvirker også.

Før gjorde ungdommen opprør mot foreldrene. Nå gjør foreldrene opprør mot hverandre, på sosiale medier.

Likevel er jeg ganske sikker på at en viktig forklaring handler mer om egen abdikasjon enn mye annet. Abdikasjonen handler ikke om den nødvendige abdikasjonen som et «gammeldags» styringsparti utover 1980- og 90-tallet; en utvikling som førte med seg en åpning og liberalisering av samfunnet vi tar for gitt i dag. Det var likevel en forståelse for at også disse endringene var innenfor en historiefortelling som sa at dette var noe alle skulle nyte godt av.

Denne måten å tenke «marked» på er kroneksempelet på hvordan Arbeiderpartiet har gått i fellen.

Nå har denne historiefortellingen endret seg, og den siste tidens politiske turbulens rundt milliardærflukt til Sveits illustrerer godt hvordan.

En tross alt mindre viktig sak blir viktig politisk på en helt annen måte enn den ville gjort for en generasjon siden. Regjeringen er på defensiven i en sak som egentlig utfordrer den sosialdemokratiske grunnmuren. Regjeringens respons, og flere venstresidepolitikeres ukloke polemikk, viser med tydelighet at idéen om hva det norske samfunnet er bygget på, skifter.

Verktøyene som det ville vært naturlig å benytte tidligere, kan ikke lenger brukes på samme måte, eller i det hele tatt. Etter forholdene små skattegrep rettet mot de som tjener mest, ikke på arbeid, men på kapital, blir møtt med stor motstand av en ikke ubetydelig del av både politikken og folket. Innføring av grunnrenteskatt på oppdrettsnæringen fører til demonstrasjoner og opprør. Av arbeiderne, på vegne av eierne.

At grunnrenteskatt er kanskje den mest rettferdige skatten man kan innføre i et demokratisk samfunn, og at denne type verktøy har vært essensielt for å utvikle kraft, industri, teknologi og generell velstand i Norge i over 150 år, blir et subsidiært argument for mange, og avfeies av andre.

Man kan mistenke noen for kollektivt hukommelsestap, og andre for å ikke fortelle sannheten. Men det er ikke poenget. Grunnen skifter, og aksepterte historier og tillatte verktøy i fellesskapets verktøykasse ser ikke ut til å passe som før.

Fellesskapet er ikke en markedsplass der «vanlige folk» tar stor risiko, mens de som nyter best av oppturene er skjermet for nedturene.

Så når jeg mener at Arbeiderpartiet har abdisert så er det fordi partiet ikke lenger kjemper kampen om fremtiden på egne premisser, men har godtatt at «nyliberalistiske» historier er valide og må tas høyde for altfor ofte. Kampskriftet «vi trenger de rike; de som skaper arbeidsplasser» er absurd. Det har tross alt aldri vært flere rike, eller lettere å bli det, enn det er nå.

Men når svaret fremstilles som å «ta de rike,» må varsellampene blinke. Da må også historiene endres, og rammene ristes løs. Det er de praktiske politiske grepene som møter den gjennomsnittlige husholdnings utfordringer som fremdeles gjelder. Denne tyngdekraften er ikke opphevet, men den tynger Arbeiderpartiet ned så lenge disse grepene gir inntrykk av å være unntak, eller kommer for sent, eller er en ettertanke og reaksjon på noe annet.

Slik som strømstøtten. Den er en desperat reaksjon på at villet politikk viste seg å være grunnleggende mangelfull. Tilknytning til det europeiske strømnettet er ikke i seg selv feil. Men når folk flest må betale 10-15 ganger mer for strømmen enn det koster å produsere den, gjennom en kraftprodusent som er offentlig eid, og fra kraftverk som er bygget med offentlige kroner, da kan ikke politikken sies å være omfordelende, sosial eller særlig demokratisk.

Denne måten å tenke «marked» på er kroneksempelet på hvordan Arbeiderpartiet har gått i fellen. Men likevel er denne utfordringen også Arbeiderpartiets mulighet. Da er det sentralt å vende tilbake til fortiden for å bygge fremtiden.

Fellesskapet er ikke en markedsplass der «vanlige folk» tar stor risiko, mens de som nyter best av oppturene er skjermet for nedturene. Nye politiske løsninger er skjøre, men noen historiske idéer og ordninger har overlevd fordi de har vært et gode for alle.

Disse må fortsatt utgjøre grunnlaget for løsninger som utgjør en forskjell. Det er god sosialdemokratisk politikk å utnytte markedet, men det er svært dårlig politikk å tro at man trenger vektlegge markedsløsninger som noe saliggjørende for å passe inn i en ny tid fordi man tror at det er dette folk etterspør. Det er det ikke, og det viser heller en mangel på oppfinnsomhet og pågangsmot.

Det er garantert gammeldags å komme trekkende med Ole Colbjørnsen helt til slutt, men tiltak er fremdeles et honnørord.

Provenynøytral skatteomlegging er ikke et tiltak. Økt skatt på kapital for å finansiere gratis SFO for alle barn er et tiltak. «Kultur for innovasjon» i offentlig sektor er ikke et tiltak. Å finansiere forskning på linje med Sverige er et tiltak. Å gå til valg på at det er «vanlige folks tur» er ikke et tiltak. Å gi landets lærere et samlet lønnsløft er et tiltak. Det er nok av eksempler.

Alle muligheter er der. Fortidens drømmer lever i fremtiden.

Jonas Tiltak, noen?