Fortsatt penger i paradis

Avsløringen rundt Panama-papirene i fjor viste at skatteparadiser fortsatt er et stort problem. Jakten på Jahre-formuen viser dessuten at det er vanskelig å hente hjem skjulte formuer. Fortsatt er det millionbeløp igjen i skatteparadis etter den årelange jakten.

I et anonymt kontorbygg et steinkast fra British Museum i London, holder advokatfirmaet Maitland Group til. Det har loset gjennom giganttransaksjoner innen internasjonal finans i en årrekke. Derfor var det kanskje ikke rart at familien til den Cayman Islands-baserte nordmannen Thorleif Monsen gikk til Maitland da den trengte noen til å passe på deler av formuen etter skipsrederen Anders Jahre, som Monsen hadde tilegnet seg i løpet av 1980-tallet.

Det er et viktig stykke norsk økonomisk historie.

I disse dager gir jeg ut boken «Penger i paradis», som går opp historien om Norges to største skjulte formuer, Jahres og den like profilerte Reksten-formuen. Begge ble gjemt for norske skattemyndigheter, og begge ble jaktet på av advokater hyret inn av de samme myndighetene. Advokater som gjennom en årrekke tråklet seg gjennom et papirspor som førte over store deler av verden, fra Norge og England, via Panama til Cayman Islands og Liberia.

Hos Statsarkivet på Kongsberg står restene etter jakten på utenlandsformuen til Jahre. Der står det nesten 150 hyllemeter med dokumentmapper. Det vil si rundt 500 000 dokumenter som oppsummerer hvordan en formue på rundt 90 millioner dollar ble gjemt – og funnet igjen over en 30-årsperiode. Det er et viktig stykke norsk økonomisk historie. Dette er de opprinnelige Panama-papirene.

Ved å følge papirsporet rundt omkring i verden, klarte en pågående journalist, og deretter noen utrettelige advokater i Jahre-saken, å bekrefte eksistensen av og å spore opp en skjult formue i utlandet, plassert i skatteparadisenes skattevennlige havner.

Jahre var ikke den eneste. Bergensrederen Hilmar Reksten bedrev samme praksis, og metoden var den samme: Ved hjelp av stråmenn og stråselskaper gjemte han en betydelig formue i utenlandske skatteparadis for å unndra beskatning i Norge – og ved hjelp av samme metode avdekket journalister og advokater som jaktet på formuen det samme mønsteret.

De var skreddersydde for å skjule sporene for norske myndigheter.

Dokumentmengden var også her enorm. Rundt 100 000 dokumenter avslørte på den ene siden hvordan Reksten-familien gjemte pengene sine, og også hvilke brikker som hjalp advokatene i jakten på pengene til å pusle sammen et bilde av hvor og hvordan pengene var gjemt.

Jahre hadde gjemt pengene sine på Cayman Islands. Hilmar Reksten brukte blant annet Liberia. Da Jahre døde stakk stråmannen av med formuen, som fortsatte katt og mus-leken. Rekstens familie kjempet i årevis mot norske myndigheter for å beholde formuen. Begge benyttet seg av komplekse transaksjoner, hvor penger ble plassert i stråselskaper eller stiftelser i skatteparadis. De var skreddersydde for å skjule sporene for norske myndigheter.

 

Det som skjedde deretter er historie: Norske myndigheters jakt på Jahre-formuen er norgeshistoriens største skattejakt. Reksten-jakten den nest største. Begge endte med at store deler av formuene ble hentet hjem. Det kostet imidlertid mye. Flere hundre millioner kroner ble sluttregningen i begge tilfeller, og alt ble heller ikke tatt hjem.

Bruk av skatteparadis har en lang historie i Norge.

Fortsatt forvalter det London-baserte advokatkontoret Maitland og deres direktør Steven Georgala rundt 37 millioner dollar i Aall Foundation, stiftelsen som Anders Jahres stråmann opprettet for å skjule Jahre-formuen etter skipsrederens død. Den opererer som en veldedig stiftelse på Cayman Islands. 37 millioner dollar er omtrent like mye som norske myndigheter klarte å hente hjem fra den samme stiftelsen for snart 15 år siden.

Dette synliggjør noe av problemet med formuer bortgjemt i skatteparadiser. Kompliserte nettverk av selskaper og et kobbel av skarpskodde jurister, kan gjøre mye for å få penger til å forsvinne.

Avsløringen av Panama-papirene i fjor bekreftet at på tross av en lang historie med restriksjoner og reaksjoner, har det vist seg vanskelig å bli kvitt skatteparadisene. Selskapers og privates bruk av skatteparadis har gitt betydelige negative konsekvenser for en rekke nasjonalstater, fordi de skaper et stort rom for svart økonomi.

Fjorårets avsløringer i blant annet Süddeutsche Zeitung og Aftenposten synliggjorde nettopp dette. De såkalte Panama-papers hadde forgreininger til Norge og DnB, som hjalp norske kunder med konti i skatteparadis.

Fra tid til annen dukker det opp historier om rikmannsfamilier med bankkonti i skatteparadis. Det er i de beste familier det skjer. Skipsrederfamilien Ditlev-Simonsen, med tidligere ordfører i Oslo, Per, i spissen, ble i 2007 avslørt å ha «tanter i Sveits». Olsen-familiens Liechtenstein-trust, Ptarmigan, oppkalt etter det latinske navnet for rype, ble kjent for offentligheten da Fred. Olsens lillebror, Petter Olsen, krevde sin halvdel av formuen.

Til det er fristelsen for stor, og mulighetene for mange.

Bruk av skatteparadis har en lang historie i Norge, og særlig norske redere var tidlig ute med å bruke skatteparadiser. Det har trolig en sammenheng med rederinæringens internasjonale struktur. Skipsrederen Erling Dekke Næss, bror av filosofen Arne Næss, registrerte – sammen med Sandefjord-rederen Johan Rasmussen – hvalkokeriet Vikingen i Panama på begynnelsen av 1930-tallet, av skattehensyn. Anders Jahre var ikke den første da han i 1936 registrerte selskapet Western Operating Corp. i Delaware, USA, som opererte hvalkokeriet Ulysses.

Panama-papirene avdekket at nordmenn fortsetter å gjemme unna penger i eksotiske bankkonti verden over, godt hjulpet av DNBs Luxembourg-kontor. Mens norske myndigheter i en årrekke har kjempet mot bruken av skatteparadiser, bidro DNB til å legge til rette for at kundene deres kunne skjule sine formuer på Seychellene for å unngå skatt.

Det er ikke nødvendigvis ulovlig, men det foregår i et urent farvann, hvor skillelinjene mellom det som er lovlig og det som er ulovlig, er uklare.

Metodene som Jahre og Reksten brukte er de samme som er blitt brukt også i tiårene etter deres død. Derfor var det velkjente spor som ble synliggjort da Panama-papirene dukket opp i Süddeutsche Zeitung i fjor. Tidenes dokumentlekkasje ble det kalt, og avsløringen fikk politiske konsekvenser i flere land.

Kapitalflukt er fortsatt et problem.

Penger setter nemlig spor og hvis sporene ikke er godt nok visket ut, lar de seg finne. Det er imidlertid kostbart, tidkrevende og dessuten høyst usikkert om man klarer å hente hjem skjulte formuer. Det synliggjorde Jahre-saken og Reksten-saken. Det spørs likevel om skatteparadiser noen gang forsvinner helt. Til det er fristelsen for stor, og mulighetene for mange. Det bekrefter Jahre- og Reksten-saken til gagns.

Mye er gjort for å ta knekken på skatteparadisene. Men, som Panama-papirene viste, er det fortsatt fullt mulig å gjemme formuer i mer eller mindre eksotiske, oversjøiske destinasjoner. De siste årene har vi sett mange eksempler på at internasjonale giganter som Google og Facebook klarer å minimere skatteregningen gjennom finansielle krumspring.

Kapitalflukt er fortsatt et problem. Det er ingen enkel oppskrift på hvordan man kan bli kvitt det, men enda mer åpenhet om regnskapsrapportering, er en vei å gå. Det er fortsatt enkelt å manipulere med tallene for å få overskudd til å forsvinne.

Det vil alltid finnes enkeltpersoner, som Jahre og Reksten, som er villige til å bøye eller bryte reglene for å minimere skatteregningen. Til syvende og sist er det opp til verdenssamfunnet å gjort noe med lovstrukturene i skatteparadisene som gir opphav til misbruk.