Fosen: et svart hull i konstitusjonen?

I master-programmet i Bærekraft ved Universitetet i Bergen har vi i noen år brukt Klima-søksmålet som et problem som studentene skulle analysere. Et poeng har vært å vise at det ikke er tilstrekkelig å fokusere kun på natur, vitenskap og teknologi: miljø-konflikter er så og si alltid også politiske, juridiske og samfunnsmessige problemer.

I Klimasøksmålet fikk konstitusjonelle rammer knyttet til maktfordeling gjennomslag over grunnlovens § 112 om rett til et reint miljø. Høyesterett besluttet at det ikke er opp til retten, eller for den saks skyld miljøvern-organisasjoner, å overprøve Stortingets beslutning om å fortsette boring etter olje i Barentshavet.

Fosen-samene har rett, og de har hatt det hele tiden.

Selv om det kan være vanskelig å overbevise studenter i bærekraft om at staten hadde mer rett enn saksøkerne fra miljøbevegelsen, har eksemplet fungert: Saken handlet også om maktfordeling og demokrati. Denne begrunnelsen lar seg forstå, selv om man ikke nødvendigvis er enig i den.

Men hva skal jeg fortelle studentene etter Fosen-saken, når det er utøvende myndighet selv som ikke respekterer maktfordeling og Høyesteretts avgjørelse?

En forskjell mellom Klimasøksmålet og Fosen er denne: Klimasøksmålet resulterte i fortsettelse av etablert praksis basert på eksisterende infrastruktur (leiting, boring, utvinning, etc.) som finnes til havs. Det vil være relativt enkelt (om enn kostbart) å stoppe lete- og utvinnings-prosesser dersom det tidligere utfallet i saken skulle endres, for eksempel av den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen.

I tilfellet Fosen er saken en annen: det dreier seg om ny infrastruktur, fortsatt under utprøving, som bygges inn i bomiljø, beite-områder og urørt natur.

Det er ikke ‘bare’ et urfolks rettigheter som står på spill; det er også konstitusjonen og maktfordelingsprinsippet

Når vindmøllene først har blitt tatt opp som komponenter i strømsystemer og markeder, er det svært teknisk krevende og kostbart å fjerne dem igjen. Vindkraft og annen fornybar-energi (solpaneler, osv.) forutsetter omfattende omlegginger i hele strømnettet og strøm-systemet: økt fleksibilitet i belastning og forbruksmønster, digitalisering og smarte målere i alle hjem, dynamisk prising, økt inkludering av kommersielle aktører og tredjeparter, produksjon spredt blant flere aktører, økt utveksling av kraft med naboland, og så videre.

Utviklingen mot mer markedsstyring, mer fornybar-energi og høyere kompleksitet i kraftsystemet har vært underveis siden tidlig 90-tall. Den har vært grunnet i en konsensus som primært utgikk fra politiske eliter og kraft-bransjen, med resten av befolkningen som relativt passive, dog impliserte, parter. Det er først det siste året at konsekvensene av utviklingen har slått inn i offentligheten med stor kraft.

Fosen-saken er spesiell fordi den i så sterk grad går ut over et urfolk. Den vekker berettiget harme på grunn av urettferdigheten og det ugjenkallelige dersom ikke bare et beiteområde, men en hel kultur og livsform, skulle gå tapt. Det er vanskelig å overdrive alvoret i at Norges ur-innvånere behandles som rettighetsløse.

Men denne gangen trekkes også resten av oss inn: Det er ikke ‘bare’ et urfolks rettigheter som står på spill; det er også konstitusjonen og maktfordelingsprinsippet, og disse angår alle.

De var tilsynelatende enkle å forsvare da Høyesteretts avgjørelse kom staten til gode (i Klimasøksmålet). Denne gangen, når kostnadene faller på staten (og på utbyggerne) henger konstitusjonen i en tynn tråd, bare beskyttet gjennom noen få menneskeretts-forkjemperes modige handlinger.

Vi har ikke evnet å avdekke og diskutere de problematiske og demokratiske aspektene knyttet til energi-omstilling.

Omleggingen mot fornybar energi er et klassisk tilfelle på det man på mitt fagfelt (vitenskap, teknologi og samfunn) kjenner som ‘Collingridge’s dilemma’: i tidlige stadier av teknologisk utvikling, når systemene ennå ikke er integrert i samfunn og økosystem, er det fortsatt mulig å gjøre noe med negative konsekvenser.

Men på tidlige stadier vet man ofte ikke hva de negative konsekvensene vil være. På et seinere stadium av utviklingen vet man mer om problemene de teknologiske systemene medfører. Da har teknologien satt seg i samfunnet og i miljøet, og det er for seint, eller svært kostbart og arbeidskrevende, å utbedre skaden og gjenopprette situasjonen.

Dette er ikke det første opprøret mot energi-omstilling, og kommer ikke til å bli det siste.

Nå er det jo sånn at samene på Fosen allerede tidlig uttrykte motstand mot utbygging, og at sameksistens med vindmøllene ikke var (og er) aktuelt fra deres side. Saken er ikke kun et spørsmål om kunnskap og utredning av alternativer; det er et spørsmål om manglende evne til å ta inn over seg lokalbefolkningens behov og rettigheter fra starten av.

Det er kun med Høyesteretts avgjørelse, og den påfølgende aksjonen som utløste bred støtte i media og befolkning, at erkjennelsen trenger seg på: Fosen-samene har rett, og de har hatt det hele tiden.

Dette viser to ting, som er like åpenbare som de er vanskelige: For det første, at kraftbransjen i Norge i for lang tid har hatt temmelig frie tøyler, mens vi andre enten ikke har fulgt med, ikke har blitt hørt, eller har hatt for mye å tjene på utbyggingsprosjektene (kommuner som trenger arbeidsplasser, inntekt, tilflytting, osv.).

Vi har ikke evnet å avdekke og diskutere de problematiske og demokratiske aspektene knyttet til energi-omstilling. For det andre ser vi at nettopp inkludering av befolkningen i spørsmål knyttet til klima og energi er grunnleggende viktig. I dette tilfellet gjaldt det Fosen-samene.

Men dette er ikke det første opprøret mot energi-omstilling, og kommer ikke til å bli det siste.

Det er ikke tilstrekkelig å forsøke å lappe over uretten i ettertid, gjennom vage løfter om utredninger og kunnskapsgrunnlag. Demokratisk inkludering og menneskerettigheter kan ikke gjøres avhengig av eller treneres gjennom et ‘kunnskapsgrunnlag’ som er omskiftelig, teknisk komplisert og ekspertise-tungt. Disse rettighetene avhenger grunnleggende sett av virksomme konstitusjonelle rammer, og av politiske vilje og handlekraft som implementerer disse rammene.

Høyesterett har gjort sin jobb, og det har sannelig Fosen-samene og naturvernerne også: på vegne av oss alle. Nå må politikerne gjøre sin.