VM beviser ikke at integrering er enkelt. Men det bekrefter det ekstremistene ønsker å benekte, nemlig at etnisk integrering og nasjonal stolthet ofte eksisterer side om side.
BOSTON: Da den tyske fotballspilleren Deniz Undav scoret to mål mot Elfenbenskysten på slutten av kampen og sikret laget sitt en 2-1-seier, ville det vært vanskelig å finne tyske fans som ikke så på ham som en nasjonalhelt. Få brydde seg om at denne tyrkisk-syriske sønnen av kurdisk-jesidiske foreldre ikke så «klassisk tysk» ut. Han skapte stor begeistring og sikret seier for det tyske laget – og viste hvorfor denne «vakre sporten» har et større globalt publikum enn noen annen idrett.
Kombinasjonen av mangfold og nasjonal stolthet er nettopp det de politiske ytterfløyene insisterer på er umulig.
Undav kan også være et korrektiv til flere av forestillingene på ytre høyre og ytre venstre. Han og resten av det tyske laget er et levende bevis på at mennesker med svært forskjellig bakgrunn og ulikt utseende kan knyttes sammen i et felles prosjekt som blir en kilde til kollektiv stolthet. De viser at det å elske sitt land (noe som ofte blir latterliggjort eller sett på som umoderne på venstresiden) og det å ønske nykommere velkommen (noe ytre høyre misliker sterkt) ikke er uforenlige.
Denne lærdommen er neppe begrenset til det tyske laget. Fotball-VM, selv når det ikke arrangeres i fellesskap av tre land, viser konsekvent etnisk blandede lag til milliarder av fans. Alle seriøse utfordrere stiller med spillere med familier som ankom landet de representerer, for bare en eller to generasjoner siden. Nesten hver og en av dem utløser en bølge av entusiastisk patriotisme.
Kombinasjonen av mangfold og nasjonal stolthet er nettopp det de politiske ytterfløyene insisterer på er umulig. I store deler av den industrialiserte verden har den politiske hovedstrømmen blitt oppslukt av bekymringer knyttet til ankomsten av folk med ulik kulturell og etnisk bakgrunn og den antatte sosiale fragmenteringen slik innvandring medfører.
Ideer som tidligere var bortgjemt i internettets mørkeste kroker – som «den store befolkningsutskiftningen» (konspirasjonsteorien kjent som «The Great Replacement») og krav om «remigrasjon» – blir nå fremmet og diskutert i respektable fora. En fersk meningsmåling gjennomført av YouGov viser at 45 prosent av respondentene i Storbritannia, 50 prosent i Danmark, 51 prosent i Frankrike, 53 prosent i Tyskland, 51 prosent i Italia, 52 prosent i Polen og 46 prosent i Spania ville støtte et scenario der innvandringen stoppes og mange nyankomne innvandrere forlater landet.
Dette er en bekymringsfull utvikling.
Riktignok finnes det ingen bevis for at det mest ekstreme hypotetiske scenarioet, der innvandrere blir tvangsutvist gjennom en prosess som ligner på etnisk rensing, ville ha særlig stor støtte, og formuleringen av spørsmålet kan ha bidratt til å blåse opp mildere bekymringer. Men selv med slike forbehold har det skjedd en påfallende holdningsendring sammenlignet med for ti år siden, da befolkningen i mange av de samme landene ønsket mennesker på flukt fra krigen i Midtøsten velkommen.
Samtidig har store deler av venstresiden beveget seg i en annen, men likevel bekymringsfull retning ved å betrakte alle spørsmål gjennom et perspektiv der verden deles inn i undertrykkere og undertrykte. Innenfor denne forenklede forståelsesrammen blir vestlige land alltid fremstilt som skurkene, og patriotisme møtes med mistenksomhet eller forakt.
Denne utviklingen gjenspeiles i meningsmålinger. Ifølge Gallup falt andelen amerikanske demokrater som oppga at de var «ekstremt stolte» av å være amerikanere, fra over 60 prosent på begynnelsen av 2000-tallet til bare 22 prosent i 2019 (selv om andelen har steget noe siden den gang).
Store deler av denne nedgangen falt sammen med Donald Trumps første presidentperiode, noe som tyder på at det kan skyldes misnøye med makthaverne snarere enn en prinsipiell avvisning av USA. Likevel er den underliggende trenden umiskjennelig. Det er ingen hemmelighet at snakk om nasjonal stolthet har blitt svært pinlig – om ikke opprørende – for mange på venstresiden.
Dette er en bekymringsfull utvikling, fordi uten støtten fra en felles identitet er det mindre sannsynlig at politikken på nasjonalt nivå vil samle seg om tiltak som er utformet for å støtte de som kommer dårligst ut. Det gjelder blant annet arbeidstakere uten høyere utdanning – en etnisk sammensatt gruppe som i flere tiår har måttet stri med svekket sosial mobilitet i store deler av den industrialiserte verden.
Selvfølgelig er ikke profesjonell idrett et perfekt speilbilde av samfunnet. Et landslag er en liten, ressurssterk og strengt styrt gruppe forent av ett enkelt og entydig mål. Å skape et vinnerlag er ikke det samme som å integrere store befolkningsgrupper i boligmarkedet, utdanningssystemet og arbeidsmarkedet.
Når integrering og nasjonal stolthet går hånd i hånd, er resultatet oftest en vinnende kombinasjon.
Integrering i idretten er heller ikke så friksjonsfri som jubelen kan gi inntrykk av. Fotballspillere med mørk hudfarge på det engelske landslaget ble utsatt for massiv hets og rasistiske uttalelser etter å ha tapt EM-finalen i 2021. Frankrikes «Les Bleus» blir stadig trukket inn i diskusjoner om hvem som regnes som virkelig fransk. USA har også en stygg historie med rasisme i mange idretter.
Integrasjon kan riktignok bli feiret av mange, men det finnes en reaksjonær minoritet som er høylytt og som har uforholdsmessig stor innflytelse i en tid preget av algoritmisk drevet ekstremisme. Slik sett gjenspeiler idretten det mønsteret vi ser ellers i samfunnet.
VM beviser ikke at integrering er enkelt. Men det bekrefter det ekstremistene ønsker å benekte, nemlig at etnisk integrering og nasjonal stolthet ofte eksisterer side om side. De fleste fotballfans som ser sitt fleretniske lag bære nasjonalflagget, opplever begge deler uten å reflektere særlig over det.
Hvis aktivister som tilhører ytre høyre og ytre venstre, kunne stige ned fra sine høye hester lenge nok til å se noen kamper, ville de kanskje gjenoppdage det resten av oss allerede vet: når integrering og nasjonal stolthet går hånd i hånd, er resultatet oftest en vinnende kombinasjon.
Daron Acemoglu mottok Nobels minnepris i økonomi i 2024. Han er professor i økonomi ved MIT og er medforfatter (sammen med Simon Johnson) av Power and Progress: Our Thousand-Year Struggle Over Technology and Prosperity (PublicAffairs, 2023).
Copyright: Project Syndicate, 2026.
www.project-syndicate.org
Kommentarer