Fra verdensherredømme for frihet til isolasjon

(NEW YORK): For 75 år siden var USAs og Storbritannias prestisje på topp. De hadde nedkjempet det japanske keiserriket og det nasjonalsosialistiske Tyskland, og de gjorde det for å fremme frihet og demokrati. Det stemmer at Stalin, som de var alliert med, hadde et helt annet syn på disse noble idealene. Det stemmer også at Sovjetunionen sto for mesteparten av den militære innsatsen som skulle til for å nedkjempe den tyske krigsmaskinen. Likevel var det de engelsktalende seierherrene som satte sitt preg på etterkrigstidens internasjonale orden i store deler av verden.

For 75 år siden var USAs og Storbritannias prestisje på topp

De viktigste prinsippene for hvordan verden skulle se ut etter krigen ble fastsatt i Atlanterhavserklæringen. Den ble undertegnet av Winston Churchill og Franklin D. Roosevelt ombord på et slagskip utenfor kysten av Newfoundland i 1941. Det de så for seg etter at aksemaktene var nedkjempet, var en verden preget av internasjonalt samarbeid, multilaterale institusjoner og prinsippet om at ethvert folk skulle ha rett til å være uavhengig og fritt. Churchill ville riktignok ikke gi disse rettighetene til de ulike folkeslagene som levde under britisk koloniherredømme. Og Roosevelt vegret seg for å krangle med Churchill om dette, fordi han ville ivareta den britisk-amerikanske relasjonen.

I flere tiår opprettholdt Storbritannia og USA sitt selvbilde som liberale og demokratiske foregangsland som fremmet internasjonalt samarbeid. Dette til tross for en rekke skjødesløse kriger, utbrudd av panikk under den kalde krigen og opportunistisk støtte til noen svært lite demokratiske regimer.

Trump og Brexit har knust dette selvbildet. Storbritannia og USA er blant de eldste demokratiene i verden, men det er i disse to landene høyrepopulister har tatt over. Det samme har skjedd i Ungarn og Polen, men disse landene var aldri liberale forbilder. Det samme har også skjedd i India, men landets demokrati er ikke like gammelt.

Storbritannia og USA er blant de eldste demokratiene i verden, men det er i disse to landene høyrepopulister har tatt over

Med «America First», slagordet til 1930-tallets isolasjonister som ofte hadde større sympati for Hitler enn for Roosevelt, står Trumps republikanere for alt det FDR var imot. Samtidig har Storbritannia vendt ryggen til Europa på en måte Churchill aldri ville ha bifalt. Han var en internasjonalist og en tidlig talsmann for et forent Europa (selv om han ikke uttrykte seg klart om Storbritannias rolle i et samlet Europa).

Hvordan kunne dette skje?

Det er selvsagt mange grunner til dette, som verken er særegne for USA eller Storbritannia: økt økonomisk ulikhet, nedslitte institusjoner, selvtilfredse eliter, innvandrerfiendtlige innbyggere, for å nevne noen. Men jeg vil hevde at de to landenes nåværende problemer kan knyttes til deres største seier i 1945.

Etter å ha lagt isolasjonismen bak seg og nedkjempet aksemaktene, fikk USA muligens litt for høytsvevende tanker om egen militærmakt. Churchill var en populær politisk figur i USA. Det var derfor nærliggende å ha denne statsmannen som forbilde. Men dette har ført mange amerikanske presidenter på avveie. Churchill, den britiske bulldogen, er selve bildet på anglosaksisk eksepsjonalisme og det heltemodige forsvaret av frihet – et bilde som har virket inn på hvordan amerikanske ledere forstår seg selv. George W. Bush var på ingen måte den første Churchill-beundrende presidenten som satte i gang en lite gjennomtenkt krig. Presidenten av Irak, Saddam Hussein, var brutal, men langt fra å være en ny «Hitler».

Trump har gjenopplivet den amerikanske isolasjonismen – «America First».

Trump har gjenopplivet den amerikanske isolasjonismen – «America First». Presidentens forakt for internasjonale institusjoner og for USAs demokratiske allierte, er til dels et resultat av den katastrofale krigen i Irak. Trump appellerer til den delen av befolkningen som gjerne har samme bakgrunn som de som har blitt sendt ut i verden for å kjempe og dø på vegne av landet — hvite innbyggere som bor på bygda og i småbyer, som ofte har lav utdanning og som ikke kan fordra elitene i delstatene langs kysten.

Tony Blair hadde en like stor beundring for Churchill som det Bush hadde. Den tidligere britiske statsministeren hadde et nærmest messiansk syn på den angloamerikanske alliansen og dens misjon om å fri verden fra sin egen tids «Hitler»-figurer. I tilknytning til Irak-krigen, hevdet han at det bare var én nasjon som hadde stått sammen med Storbritannia i 1940, da landet sto overfor sin største eksistensielle fare. Derfor måtte Storbritannia slutte seg til USA og invadere Irak. Hvis vi ser bort bra den feilaktige historiske framstillingen (USA hadde ikke gått til krig mot Tyskland ennå i 1940), tjente Blairs nostalgi et tåpelig formål.

Nostalgi var ikke den eneste grunnen til at amerikanske og britiske ledere gikk til krig – fra Suez i 1956 til Vietnam på 60-tallet og Irak i 2003. Det andre gjenferdet som har hjemsøkt amerikanske presidenter og britiske statsministre er Neville Chamberlain og hans ettergivenhet (appeasement) overfor Hitler i 1938. Statsministeren innså at Storbritannia ikke var rede eller villig til å gå til krig. Han lot derfor Hitler invadere Tsjekkoslovakia («en krangel i et land langt borte»). Churchill fordømte denne politikken og kalte den «et totalt nederlag». Frykten for å bli sett som en ny Chamberlain har stått like sterkt blant etterkrigstidens ledere som ønsket om å være en ny Churchill – og oppnå samme heder og ære.

Frykten for å bli sett som en ny Chamberlain har stått like sterkt blant etterkrigstidens ledere som ønsket om å være en ny Churchill

Churchills bragder brakte Storbritannia til randen av konkurs, men det dvelende minnet om britenes «finest hour» ble enda mer ødeleggende for landets framtid. Storbritannia stilte seg avventende til ethvert europeisk forsøk på å etablere felles institusjoner, ikke bare fordi Clement Attlees sosialistiske regjering i årene etter krigen trodde Europa ville ødelegge den britiske velferdsstaten, men også fordi britene ikke kunne forestille seg at de var jevnbyrdige med andre europeiske land. Britene hadde vunnet krigen; andre europeere hadde enten vært nazister eller blitt okkupert av nazistene.

Selv etter at ledere som Harold Macmillan innså at Storbritannia ikke hadde råd til å holde seg utenfor det europeiske økonomiske fellesskapet (EEC), var fristelsen til å stå skulder ved skulder med USA, spesielt i fjerntliggende kriger, sterkere enn ønsket om å innta en ledende rolle i Europa.

På 1950-tallet, mens Storbritannia fremdeles var den første blant likemenn, ville andre europeere gladelig ha latt britene lede og forme kontinentets framtid. USA, som har et langt mindre sentimentalt syn på den «spesielle relasjonen» enn britene, oppfordret britiske myndigheter til å innta en slik rolle. Den amerikanske utenriksministeren Dean Acheson har beskrevet britenes vegring mot å gjøre nettopp dette som deres «største feilgrep i etterkrigstiden».

De to landenes største seier viste seg å inneholde kimen til framtidig ulykke.

Så nå står vi her, med et isolasjonistisk USA og et Storbritannia som i økende grad isolerer seg fra resten av Europa. De to landenes største seier viste seg å inneholde kimen til framtidig ulykke.

 

Oversatt av Marius Gustavson

Ian Buruma er forfatter av flere bøker. Den siste er A Tokyo Romance: A Memoir.

Copyright: Project Syndicate, 2020.
www.project-syndicate.org