Frp vil at Norge trekker kandidatur til Sikkerhetsrådet  

Rett før landet stengte, rakk Stortinget å gjennomføre to viktige utenrikspolitiske debatter. Den ene ble avviklet torsdag 12. mars, samme dag som skoler og barnehager ble beordret stengt og karantene innført. Dette var de folkevalgtes årlige, utenrikspolitiske øvelse, og den gikk sin gang, enda alle kunne lese på smarttelefonene sine at verden sto i korona-brann. Stortingspolitikerne holdt seg likevel mest til manus. Det var en tapt mulighet til å sette i gang en diskusjon om hvordan et virus fra Kina kunne ta nakketak på verden.

Stortingets første, viktige utenrikspolitiske debatt i år ble avviklet 25. februar. Da sluttførte de folkevalgte behandlingen av fjorårets melding til Stortinget om Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid. Her oppsto det et helt nytt mønster i det utenrikspolitiske ordskiftet i Norge, som knapt noen har fått med seg: Fremskrittspartiet, anført av utenrikspolitisk talsperson Christian Tybring-Gjedde, brøt ut av enigheten som har eksistert om viktige deler av politikken helt siden andre verdenskrig. Han hevdet i debatten at det er «en udokumenterbar påstand at FN skaper større forståelse mellom folk og mindre ufred i verden».

Frp tok dissens fra flertallet, som besto av alle de andre partiene, på hele ni punkter, viser innstillingen fra utenriks- og forsvarskomiteen forut for debatten i Stortinget. Den ble skrevet rett etter at Frp gikk ut av regjeringen 24. januar. Her brukte Frp sin gjenerobrede frihet i opposisjon til å ta avstand fra posisjoner det hadde som regjeringsparti. Den viktigste endringen er at Frp har trukket støtten til Norges kampanje for å bli medlem av FNs sikkerhetsråd.

Tybring-Gjedde har hele tiden vært motstander av Norges kandidatur til FNs sikkerhetsråd. Nå har han har fått med seg hele partiet.

Den rødgrønne regjeringen besluttet allerede i 2007 at Norge skulle være kandidat til å sitte i FNs sikkerhetsråd i 2021–22. De blå-blå videreførte beslutningen da de overtok i 2013. De siste to årene har Utenriksdepartementet drevet en intens kampanje for å vinne støtte blant FNs 193 medlemsland, som 17. juni skal avgjøre hvilke fem land som skal inn i rådet fra nyttår. Norge konkurrerer mot Irland og Canada om to plasser, og de tre landene ligger nokså jevnt i kampen om å komme inn. Et land må ha støtte fra minst to tredjedeler av FNs generalforsamling for å bli valgt inn i Sikkerhetsrådet.

Tybring-Gjedde har hele tiden vært motstander av Norges kandidatur til FNs sikkerhetsråd. Nå har han har fått med seg hele partiet. Partileder Siv Jensen har i hvert fall ikke sagt noe annet, enda hun også har tatt plass i utenriks- og forsvarskomiteen etter at hun gikk av som finansminister. Mine forsøk på å få Jensen til å bekrefte at Tybring-Gjedde målbærer partiets syn, har foreløpig strandet på grunn av krisepakke-håndtering i Stortinget.

Budskapet fra Frp i innstillingen er riktignok litt tvetydig. Der står det at «komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at meldingen trekker frem norske kandidaturer, formannskap og styreplasser som et virkemiddel Norge har for å påvirke. Flertallet slutter seg til dette og vil bruke anledningen til å uttrykke at det er et samlet storting som mener at det norske kandidaturet til FNs sikkerhetsråd gir en spesiell mulighet til å støtte opp om FN, folkeretten og resten av det multilaterale systemet, samtidig som det gir mulighet for bedre å fremme norske interesser».

Tybring-Gjedde påpeker at Norge i Sikkerhetsrådet blir nødt til å ha en mening om alle konflikter på rådets bord.

Da jeg spurte Tybring-Gjedde om hva den tvetydige formuleringen betyr, satte han i gang det han selv kaller litt detektivarbeid. Konklusjonen hans var at saksordføreren, Arbeiderpartiets Jette Christensen, «ikke rakk å endre siste del av setningen før avgivelse», skriver han i en sms. Tybring-Gjedde mener det kan skyldes at Frp først hadde utformet egne merknader til innstillingen, før partiet valgte å inkludere dem i saksordførerens merknader.

Ifølge Tybring-Gjedde er det altså flertallet unntatt Frp, og ikke et samlet storting som mener at kandidaturet til FNs sikkerhetsråd gir mulighet til å fremme norske interesser. Frp deler ikke det synet, ifølge partiets utenrikspolitiske talsmann.

Arbeiderpartiets Christensen sier at hun forholder seg til det som står i innstillingen, som alle partier hadde mulighet til å endre før den ble avgitt. «Formuleringen var ment å få frem at det er et samlet storting, unntatt Frp, som stiller seg bak Norges kandidatur til FNs sikkerhetsråd. Det er ikke en uenighet i komiteen om hvordan merknadene skal leses, men en uenighet om norsk medlemskap i Sikkerhetsrådet», skriver Christensen i en kommentar på e-post.

Tybring-Gjedde mener Norge fortsatt kan trekke sitt kandidatur og heller støtte Irland og Canada, som representerer de samme verdiene som Norge i internasjonalt samarbeid. Han påpeker at Norge i Sikkerhetsrådet blir nødt til å ha en mening om alle konflikter på rådets bord. «Det gjør oss til potensielle uvenner med nasjoner vi bør være venner med», sier Tybring-Gjedde på telefon.

Stortingsmeldingen som merknadene er skrevet til, om multilateralt samarbeid, kom i juni i fjor. Utenriksminister Eriksen Søreide fastslår her at det multilaterale systemet, altså alle avtaler som er inngått og alle organisasjoner som er opprettet for å skape orden i forholdet mellom verdens land, er truet. USA har vært garantisten for dette systemet etter andre verdenskrig, men landet har nå en leder som ikke er interessert i den rollen. President Donald Trump har trukket USA ut av viktige avtaler, som Paris-avtalen om reduksjon av klimautslipp, og han foretrekker å ha et direkte forhold til land fremfor å samarbeide i overnasjonale organisasjoner – på den måten er det enklest å få gjennom den sterkestes, altså USAs vilje.

Kinas fremvekst som stormakt truer på sin side det multilaterale systemets verdigrunnlag, nemlig demokrati og respekt for menneskerettigheter, heter det i meldingen.

Videre fastslo Eriksen Søreide i meldingen at Norges fremste utenrikspolitiske interesse er «å forhindre svekkelse av internasjonal orden og multilaterale styringssystemer». Hun viste til at Norges sikkerhet er avhengig av Nato, og at norsk eksport tjener på at alle medlemsland respekterer kjørereglene vedtatt innenfor Verdens handelsorganisasjon (WTO). Videre har Norge, som et lite land, interesse av at FNs medlemsland sammen motarbeider fattigdom og klimatrusler, og at FNs sikkerhetsråd opptrer som dommer over krig og fred.

Norske regjeringer, uansett farge, har i mange tiår vært samstemt om at det multilaterale samarbeidet er i Norges interesse, vel og merke så lenge det ikke handler om norsk EU-medlemskap. SV har rutinemessig fritatt seg selv fra oppslutningen om Nato, mens SV og Senterpartiet sammen har tatt dissens om EØS-avtalens betydning. Men når det gjelder internasjonalt samarbeid for å utvikle lover og regler for verdenssamfunnet, gjerne innenfor FN-rammen, så har Stortinget stort sett stått samlet.

Nå ser vi altså at Frp bryter ut av denne enigheten. Tybring-Gjedde har lenge vært kritisk til FN og andre deler av det multilaterale samarbeidet, men nå ser det ut til at han ikke lenger er en enslig stemme i Frp. Han har fått partiet med seg på det han kaller en nasjonalt fokusert utenrikspolitikk. I den utenrikspolitiske debatten torsdag viste han til at flere land går i den retningen. Han nevnte ikke USA spesielt, men det er ingen tvil om at Frp her tar etter Trumps America First-politikk.

Diskusjonen om nedsidene ved at verden er blitt så tett sammenvevd, trenger seg på.

Nå når koronaviruset har ført til stengte grenser, bråstopp i verdenshandelen og risiko for langvarig nedsmelting av økonomien, kan vi ikke avvise Frps utenrikspolitiske dreining som useriøs populisme. Et resultat av den liberale, globale ordenen er at verdens land er gjensidig avhengig av hverandre – for eksempel er Norge prekært avhengig av legemidler som lages i Kina og India, og som pakkes et annet sted i Europa før de importeres hit. Flere fagmiljøer har lenge advart mot denne avhengigheten.

Krisen vi nå står oppe i, kan derfor tvinge frem en debatt om hvordan Norge kan gjøre seg mindre avhengig av andre land og konsentrere seg om å ivareta sine mer snevre, nasjonale interesser, slik Frp vil.

Problemet er at mange av utfordringene Norge og andre land står overfor, som effekten av klimaendringer, migrasjonen fra Afrika og Midtøsten til Europa, og terrortrusselen fra Sahel, ikke kan løses ved å stenge grensene og å trappe ned det multilaterale samarbeidet. Snarere tvert i mot. Heller ikke en pandemi kan håndteres med kun nasjonale virkemidler. Men diskusjonen om nedsidene ved at verden er blitt så tett sammenvevd, trenger seg på.