Frp`s nyliberale nasjonalisme

Jon Helgheim og Sylvi Listhaug. Fremskrittspartiets egne bad cop og bad cop. Et par villnis i det ellers sedate politiske norske landskapet. Disse to Frp’erne har strategisk fordelt partiets budskap mellom seg. Helgheim skal sørve innvandringsmotstanderne, islamkritikerne og rett ut rasistene, mens Listhaug tar jobben med å smiske med næringslivet med krav om privatisering og skattelette. Begge pynter budskapene lite diskret; med nasjonalisme og Norge først som topping på kaka.

Jon Helgheim og Sylvi Listhaug. Fremskrittspartiets egne bad cop og bad cop

Disse to sammen er klare for valgkamp. Hvis man følger dem på Facebook og i andre medier, kan de fremstå så outrerte at det er på grensen til komisk. Men det de driver med, er ikke latterlig. Det kan rett ut bli farlig. Det er bare å se hvordan kommentarfeltene deres gang på gang fyrer seg opp, og de vet det så inderlig vel. Det er ikke noe å spøke med.

Det som kalles nyliberal nasjonalisme er på fremmarsj i mange land. I Norge er det bare å følge Facebook-sidene til Helgheim og Listhaug, for å observere hvordan dette i praksis kan spilles ut. For nyliberalismen trenger nasjonalismen, på flere måter enn man først tror.

Det mest opplagte er dette:

Nyliberalisme har aldri betydd «fritt marked». Tvert imot er det et system som er avhengig av en sterk stat som legger til rette for markedet. På den måten har nasjonalstaten lenge vært en fungerende juridisk enhet for kapitalismen. Så lenge nasjonalstaten benyttes i tråd med kapitalistisk økonomisk logikk, fungerer den bra for nyliberalerne. Men, som vi snart skal se, har nasjonalstaten mer å tilby dem som er på jakt etter profitt på tvers av landegrenser enn juss og praktisk tilrettelegging.

Når verden blir global og nyliberal, og ens eget land på mange måter blir ugjenkjennelig som konsekvens av dette, kan populistiske partier på høyresiden vinne mye på å dyrke såkalte nasjonale verdier. Dette skjer samtidig som de i praksis driver frem privatisering, oppløsning av velferdsstaten, miljøødeleggelser og alt som nettopp ikke er de gode gamle nasjonale verdiene man skryter av. Dermed tåkelegges politisk praksis av pompøst sentiment, slik at noen hver kan finne det vanskelig å se hva som faktisk pågår.

Begge pynter budskapene lite diskret; med nasjonalisme og Norge først som topping på kaka

Helgheim er innvandringspolitisk talsmann, og jobben hans ser ut til å bestå i å finne innvandringsperspektivet i enhver pågående nyhetssak. Her er kreativiteten generelt stor. Nå som det er korona som dominerer nyhetsbildet, har Helgheim har funnet frem en av sine mange hundefløyter, og blåser i den natt og dag.

De 12 øverste sakene på Helgheim sin Facebook-side handler om såkalt «importsmitte» fra reisende til land som Pakistan. Her evner han også å flette inn meldinger om økt smitte i bydeler med mange innvandrere i Oslo, og helt som ventet: Folket i kommentarfeltene hører fløyta pipe og girer seg opp. Dette har Helgheim mast om siden i fjor høst. Etter Aftenpostens famøse overskrift «Innvandrersmitten bekymrer» 12. november 2020, sa Helgheim i NRKs Politisk Kvarter dagen derpå at: «Det gjør noe med sårbarheten i en krise, når en stor del av befolkningen ikke bryr seg». Og han fulgte opp med at «folk har ofret alt, drømmer går i grus, og så må vi kanskje gjennom det en gang til, fordi grupper av befolkningen ikke føler det samme ansvaret».

Bodil H. Blix, Professor ved Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet, skrev om Helgheim den gangen på Nordnorskdebatt.no:

«Det er imidlertid interessant å merke seg at Helgheim, når han blir konfrontert med at seks av ti nordmenn har brutt karantenereglene, viser forståelse for at dette har vært ‘svært krevende for mange’ og at mange har ‘kjent på fortvilelsen og kjent på tvilen’. Helgheim viser altså romslighet og forståelse for at nordmenn kan komme i skade for å bryte retningslinjer og regler, mens han mener tilsvarende atferd blant innvandrere er et uttrykk for at de ‘ikke bryr seg’ og ‘ikke føler samme ansvaret’.»

Listhaug, på sin Facebook-side, søker innpass hos næringslivet, klimanekterne og kapitalistene, alt med en nasjonal tvist:

Hos henne handler det om at vi skal vaksinere nordmenn først. (På tross av at vi må bekjempe viruset globalt om vi skal knekke det.) Det handler om privatisering av sykehjem under kamuflasje av begrepet «valgfrihet», det er pro-bensinbil, pro fortsatt forbruk, men mot bomringer, for fjerning av skatter og avgifter, for fjerning av pappaperm og annet som sikkert avskrives som «politisk korrekt».

Det er ikke bare nyliberalismen som trenger nasjonalismen. Det er også omvendt. Forskere ser stadig vekk at nasjonalister omfavner nyliberalismen og får markedet til å passe sammen med påståtte nasjonale verdier.

Forskere ser stadig vekk at nasjonalister omfavner nyliberalismen og får markedet til å passe sammen med påståtte nasjonale verdier

I en studie, som er helt etter boken når det gjelder hva slags studie nettopp Listhaug og Helgheim hadde latterliggjort, har svenske Helen Andersson sett på hvordan innpakning av mat spiller på svenske nasjonale følelser for å kamuflere at nyliberal nedbygning av Sverige pågår. Undersøkelsen, fra april 2020, heter «Nature, nationalism and neoliberalism on food packaging: The case of Sweden» og står i tidsskriftet Discourse, Context & Media.

Det er for lengst etablert kunnskap at innpakning som spiller på nasjonale følelser hos kjøperen, selger godt. Så lagt er forskingen enig med seg selv. Det som imidlertid er forsket lite på, men som Andersson forsøker å gjøre noe med, er hvordan slik nasjonalistisk innpakning pågår særlig i helt gitte epoker verden rundt. For eksempel, skriver hun, ser hun at meieriprodukter og frokostblandinger i Sverige for tiden smykker seg med design som symboliserer sosialdemokratiet, åpenhet, frihet, ansvar, likhet og rettferdighet. Men dette i en tid hvor Sverige stadig siger mot den nyliberale høyrekanten politisk. Dermed, skriver Andersson, skal maten man kjøper symbolisere Sverige på en banal måte, fra svunnen tid, som om landet står på stedet hvil. Mens det virkelige Sverige i praksis har privatisert vekk deler av den en gang stolte velferdsstaten, og som alle andre land: Økt ulikhetene mellom folk.

Med andre ord vet matvareprodusentene det samme som Helgheim/Listhaug og deres PR-apparat: Nasjonalisme selger. Og særlig i en tid hvor gode gamle og staute verdier utfordres radikalt av sterke markedskrefter og deres tilhengere. Forskjellen på en melkeprodusent og Fremskrittspartiet, er at førstnevnte skal ha kunder, mens den andre skal ha velgere. Det begge likevel har felles, er at de naturaliserer nasjonen ved å stadig vekk reprodusere verdier og ideer knyttet til den, uten å avsløre at de begge spiller mer på lag med det moderne markedet enn med de gamle idealer fra svunnen tid.

Nasjonalisme selger

Nasjonalstaten er også nyttig for nyliberalistene når det går dårlig for dem, som vi så under finanskrisen i 2008 og under pandemien nå. På tross av at kapitalisme er basert på konkurranse og at investorer skryter av at de tar stor risiko, er det få andre som kommer med mer storforlangende krav om statlig støtte når det går dårlig for dem. Det finnes knapt dårligere tapere enn dem som deltar i kapitalismens konkurranse. Nyliberalismen krever dermed både infrastruktur og puter under armene. En global «stat» kunne aldri tilbudt noe av dette. En annen funksjon nasjonen har for disse, er å overbevise folk om at stor-kapitalistene jobber i deres interesse, mens de i virkeligheten jobber mest for egen vinning.

Nasjonalstaten har en siste uheldig funksjon: Den splitter arbeiderklassen og deres kamp, ved å knytte enkeltindividet opp mot nasjonen, fremfor til kollektiv klassekamp. Siden kapitalismen har det med å fremmedgjøre folk fra både arbeidslivet og hverandre, kommer nasjonalstaten hendig inn som en substitutt. Folk trenger tilhørighet. Men i ytterste konsekvens betyr dette også at folk knyttes opp til selve nasjonalstaten slik at de er villige til å dø for den. Ikke nødvendigvis i forsvar for landet, men som fotsoldater for nasjonen i en eller annen angrepskrig i fremmed land. Noen husker kanskje slagordet «Igjen krig for olje»?

Nyliberalismen splitter og hersker. For mange kommer nasjonen inn som en hendig modell for orden og kontroll når man føler seg forvirret. Og det fungerer – sett fra et nyliberalt ståsted. Men for folk flest er dette en katastrofe. Frp er ikke partiet for dem.