Gi oss sesong 2 av Oppdragelsesreisen!

Jeg har, sammen med mange tusen nordmenn, vært med Live Nelvik på oppdragelsesreise på NRK. Det var en fin tur. Live Nelvik har tre barn mellom to og åtte år. Hun er sliten, litt stressa, og ikke minst irritert på alle forventningene der ute, som hun mener legger et urimelig press og stress på skuldrene til dagens småbarnsforeldre.

Nelvik drømmer om å flytte på landet og slippe unna fritidsaktiviteter, foreldremøter og påskeavslutninger. Hun lurer på om vi egentlig trenger foreldrekurs og metervis med bøker om å si unnskyld og forstå barna våre bedre.

Når opptak til videregående skole er et rotterace du ikke har råd til å tape, og du slett ikke kan være sikker på at poden får en trygg jobb med en lønn til å leve av, da blir du stressa.

Nelvik lengter tilbake til sin egen barndom på åttitallet. Den var sorgløs og enkel, og foreldrene hennes tenkte aldri på ergonomiske sko eller babysvømming. Jeg skjønner hva hun mener. Et stykke på vei i hvert fall.

Det beste med Live Nelvik er at hun ikke går av veien for å møte seg selv i døra. Hun klipper ikke bort svarene hun ikke liker. For det er jo ikke så enkelt. Hun vil jo gjerne danse hip-hop med datteren sin, selv om det skaper hverdagsstress. Hun kunne trenge noen råd om hvordan håndtere julaften i overflodssamfunnet uten å gå fra forstanden.

Jeg håper Nelvik vil utforske hvorfor foreldre har fått så høye skuldre.

Nelvik sier at hun drømmer om et rolig liv på landet, men jeg mistenker at hun også liker ganske godt å lage TV-programmer. Det siste er hun dessuten ganske god til. Derfor håper jeg Live Nelvik ikke flytter til Saltstraumen, men i stedet lager sesong 2 av Oppdragelsesreisen. Til den har jeg tre forslag.

For det første håper jeg Nelvik vil utforske hvorfor foreldre har fått så høye skuldre. I boken Love, Money, and Parenting: How Economics Explains the Way We Raise Our Kids, viser forskerne Matthias Doepke og Fabrizio Zilibotti hvordan land med små forskjeller typisk har en friere og mer avslappet foreldrestil, mens jo større forskjellene er, jo mer opptatt blir foreldrene av prestasjon og perfeksjon.

Det er ikke så rart. Når opptak til videregående skole er et rotterace du ikke har råd til å tape, når lønnsforskjellene bare øker og du slett ikke kan være sikker på at poden får en trygg jobb med en lønn til å leve av som voksen, da blir du stressa. Da er det ikke så rart om du gjør det du kan – og har penger og tid til – for å bedre utsiktene for dem du elsker aller høyest.

Et viktig poeng i Robert Putnams bok Our Kids, er at i takt med at de økonomiske forskjellene i USA har økt, har begrepet ungene våre gått fra å være alle ungene våre i gata og på skolen og nabolaget, til å bli dine og mine unger i kjernefamilien. Dermed får barna til de rikeste foreldrene enda mer fiolintimer og ekstraundervisning og spennende reiser og sommerskoler. Barn av fattigere foreldre får verken fritidsaktiviteter eller kvalitetstid med foreldrene, for de må jobbe to jobber for å få hjulene til å gå rundt. Resultatet er selvsagt at forskjellene øker enda mer.

Da er det ikke så rart om du gjør det du kan – og har penger og tid til – for å bedre utsiktene for dem du elsker aller høyest.

I samme tidsrom som foreldre har fått så høye skuldre som Nelvik viser, har forskjellene økt også i Norge, mye og fort. I min bok Det trengs en landsby viser jeg for eksempel hvordan idrett og andre fritidsaktiviteter har gått fra å være brede og inkluderende, til å bli stadig mer knyttet til foreldreinntekt.

For det andre ville jeg undersøkt hvordan vi kan leve bedre med teknologien. Den har forandret familielivet som alle andre deler av livet. Et paradoks i Oppdragelsesreisen er at mens Nelvik mener foreldre bør gi litt mer slipp og ikke være så stressa hele tiden sånn generelt, synes hun vi bør være mye mer stressa over teknologiens inntog i barnas liv. Og ikke gi slipp i det hele tatt. Hun er ikke alene om å tenke sånn. Som hun selv påpeker, rikinger som har blitt rike av å selge oss ipader og spill som er konstruert for å holde på oppmerksomheten vår, holder igjen på egne barns bruk av den samme teknologien.

Så er det også lettere å finne alternativ til skjerm når man har tid og råd til å ta med barna på andre aktiviteter, har hage eller hytte å leke i, eller bare overskudd og tid til overs. Derfor ser vi også at barns skjermbruk er høyere jo lavere foreldreinntekten er.

Men full skjermstopp er neppe noen løsning, det heller. De minste barna kan selvsagt fratas skjerm og problemet er noenlunde løst. Men løsningen varer ikke så lenge, fordi samfunnet vårt er fullstendig digitalt. Burde vi regulere barns digitale liv bedre? Åpenbart. Kan teknologien også ha noen positive sider som kan benyttes langt bedre enn i dag? Helt sikkert.

Her trenger både politikere og foreldre din hjelp, Live! Ikke for eller imot teknologi, men for bedre bruk og regulering. Akkurat som at vi ikke sluttet å kjøre bil etter åttitallets hasardiøse barnesikring, men i stedet laget tryggere bilseter.

Alt var ikke bedre før. Veldig mye var verre, og det kunne vi nok trengt å minnes på iblant.

For det tredje: alt var ikke bedre før. Veldig mye var verre, og det kunne vi nok trengt å minnes på iblant. Åttitallet var en fin tid for både Live Nelvik og meg. Men vi var heldige. Vi opplevde ikke vold hjemme eller mobbing på skolen og vi hadde ikke uoppdaget dysleksi. Mange andre hadde det ikke så bra, og kunne nok trengt flere barnehager, bedre barnevern, bedre bilseter og tiltak mot mobbing. Og foreldre som forstod at det var viktig. Blant annet.

Det meste er bedre nå. Så må vi bare bruke alle de enorme ressursene våre på å fikse det som ikke virker. Den reisen tror jeg mange kunne tenke seg å være med på.

Teksten er også publisert i Dagsavisen.