Gjenoppstandelsen

Idet jeg rundet hjørnet til t-banestasjonen i Pentagon City, ble det åpenbart at dette var en litt annerledes samling enn dagen før. Da hadde jeg tatt samme tog til innsettelsen av Trump uten store problemer, tross hans påstand om at flere millioner var til stede på innsettelsen. Synet som møtte meg lørdag 21. januar, var noe helt annet. Folk sto som sild i tønne, klare til å delta i kvinnemarsjen i Washington.

I etterkant omtales marsjen som den største enkeltdemonstrasjonen i amerikansk historie.

Det er ikke overraskende at så mange av innbyggerne i en by hvor 96 prosent stemte på Clinton dukker opp på en slik marsj, men folkemengdene var ikke begrenset til hovedstaden. Over hele USA ble gatene oversvømt av folk. I New York var 200 000 ute i gatene. Chicago la til 50 000 ekstra på New Yorks tall, mens en halv million dukket opp i Los Angeles. I tillegg ble det organisert søstermarsjer over hele verden.

I etterkant omtales marsjen som den største enkeltdemonstrasjonen i amerikansk historie og lignet på borgerrettighetmarsjene på 1960-tallet.

På bakken var entusiasmen og kampviljen definitivt tilstede. Tre timer før selve marsjen skulle begynne, var jeg på plass på en veisperring rundt 300 meter fra hovedscenen, hvor appeller ble holdt. Før jeg visste ordet av det, hadde folk strømmet til fra alle kanter og fylt gatene fullstendig. Bruset, ropene og samtalene overdøvet alt annet i Washington denne dagen.

Men å kalle dette kun en kvinnemarsj blir å glemme de mange kampsakene som motiverte hundretusenvis av folk til å dukke opp i gatene denne lørdagen.

Miljøsaker, minoriteter, religion, utdanning, og økonomisk ulikhet er bare noen av sakene jeg så fremstilt på de mange tusen plakatene som vaiet i folkehavet. Det var en folkebevegelse som plutselig hadde våknet til live igjen. Det er synd at det tok en Trump-seier og den komplette maktovertakelsen fra republikanerne for å vekke den – men den har altså blitt vekket. Spørsmålet er hvordan Det demokratiske partiet vil møte sin kampvillige grasrot.

77 744

Det demokratiske partiet er i en krevende stilling. Over tre millioner flere velgere stemte på Clinton enn Trump. Hadde demokratene motivert til sammen 77 444 flere velgere i Wisconsin, Michigan og Pennsylvania, ville republikanerne sittet igjen som partiet i krise (Her kan du se en utregning av de viktigste delstatene). I stedet forduftet mesteparten av partiets lederskap over natten, samtidig som Obama pakket kofferten og dro på surfeferie.

Tilbake står en bevegelse med mye entusiasme, men ingen retning.

Partiet har ennå ikke valgt ny generalsekretær, minoritetslederen Charles Schumer i Senatet er fersk i jobben, mens Nancy Pelosi, som leder partiet i Representantenes hus, fortsetter uten store tegn til å ville endre seg.

Tilbake står en bevegelse med mye entusiasme, men ingen retning.

Demokratiske folkevalgte i Kongressen har liten eller ingen reell makt til å bekjempe Trump og republikanernes kommende politikk. Det er delvis deres egen skyld.

Etter mange år hvor republikanerne nektet å vurdere Obamas nominasjoner til statsapparatet, innførte daværende majoritetsleder

I godkjennelsen av politikkforslag og høyesterettsnominasjoner har demokratene mer reell makt.

Harry Reid det såkalte “Nuclear Option”. Denne kompliserte endringen av Senatets regler gjorde at de fleste nominasjoner kunne bli godkjent av et enkelt flertall, i motsetning til 60 stemmer før. Republikanerne har nå 53 stemmer i Senatet, hvis man tar med visepresident Mike Pence. Dermed kan ikke demokratene motsette seg noen av Trumps ministernominasjoner. Det eneste de har igjen av virkemidler, er å forsinke prosesser og bruke media-stunt for å skaffe seg oppmerksomhet.

I godkjennelsen av politikkforslag og høyesterettsnominasjoner har demokratene mer reell makt, men må passe seg for å bare yte motstand mot alt republikanerne foreslår. Grunnen til at de må være forsiktige rundt nominasjonen til Høyesterett, er enkel. Trumps foreslåtte navn til domstolen er Neil Gorsuch. Hvis han blir innsatt endrer ikke det flertallet som f.eks. beskytter abortloven i sin nåværende form. Dette er fordi Anthony Kennedy, kjent som midtpunktet i rettens ideologiske skala, støtter dagens lov. Mens hvis demokratene kjemper for mye, kan republikanerne enkelt og greit utvide “The Nuclear Option” til å også gjelde Høyesterett. Det vil si at de lett kan sette inn en ny dommer hvis en av de andre åtte går av med tidlig pensjon de neste årene.

I 2018 kommer det dessuten et mellomvalg. 33 senatorer må søke gjenvalg og 25 av disse er demokrater.

Skulle domstolen få et reelt konservativt flertall, kan demokratene bare se på at landets lover fort endrer seg drastisk.

I 2018 kommer det dessuten et mellomvalg. 33 senatorer må søke gjenvalg. Hele 25 av disse er demokrater, og flere går til valg i delstater som Trump vant. I Representantenes hus sitter republikanerne på et solid flertall. Dermed kan demokratene fort skyte seg selv i foten hvis de virker for partipolitisk fokuserte, og kan med dette bli tvunget til å samarbeide med Trump på visse politikkområder, som infrastrukturreform.

Utålmodige støttespillere

Mens det kanskje kan være risikabelt å yte motstand mot republikanerne for motstandens skyld, kan det være like farlig å la være.

Demonstrantene som fylte Washingtons gater i januar er nemlig veldig utålmodige, og krever handling fra sine folkevalgte.

De nekter å stå og se på mens Trump og hans likesinnede går til frontalangrep på klimareguleringer, helsereformen, arbeidsmiljøloven, finansreguleringer, og offentlige skoler. Demokratiske politikere som da veier motstand mot risiko ved valgurnene, kan fort bli stemplet som feige og maktsyke.

Hvilken retning skal bevegelsen?

Dilemmaet til demokratiske politikere, entusiasmen i folkebevegelsen og ledervakuumet på toppen av partiet, gjør at venstresiden ikke helt vet hvor den vil om dagen. På mange måter står de progressive kreftene i USA nå ved en korsvei: Enten kan de bli som Occupy-bevegelsen, eller så kan de la seg inspirere av Tea Party-bevegelsen.

Tea Party levde lenge nok til å påvirke to valg.

Begge bevegelsene ble underbygd av entusiasme, men Tea Party hadde mer struktur og retning. Budskapet handlet om noe konkret, nemlig lavere skatt og statsgjeld, samt motstand mot Obamacare. Occupy-bevegelsen falt fort sammen, mens Tea Party levde lenge nok til å påvirke to valg og bygge fundamentet for republikanernes komplette overtakelse av maktapparatet i D.C.

Hvis ikke venstresidens nye bevegelse selv klarer å forme budskapet sitt og dyrke frem nye ledere, så må demokratiske politikere selv snart finne måter å koble seg på den nye bevegelsen. Selv tror jeg hverken Pelosi eller Schumer egner seg til denne oppgaven. De er begge erfarne politikere som kan navigere Washingtons maktsirkler, men de er ikke karismatiske ledere som inspirerer på samme måte som Obama.

Behovet for nye ledere kan tvinge enkelte presidentkandidater til å markere seg tidlig.

Bernie Sanders og Elizabeth Warren er fortsatt talspersoner med mye tyngde. Sanders er trolig for gammel til å lede bevegelsen i lengden, og Warren er akkurat på grensa. I 2020 vil hun være like gammel som Trump er nå. Det blir spekulativt å peke på presidentkandidater til 2020, men behovet for nye ledere kan tvinge enkelte til å markere seg tidligere enn de hadde ønsket.

Et navn som fort kan markere seg, er Keith Ellison, den første muslimen til å bli valgt til Kongressen. Han er en av favorittene til å bli partiets nye leder (DNC Chair) i kommende valg. Tom Perez, arbeidsminister under Obama, eller senatoren Sherrod Brown fra Ohio, er to andre navn å følge med på.

Nyinnvalgte Kamala Harris fra California, USAs første indisk-amerikanske senator, blir spennende å følge med på, og det samme kan sies om senatoren Amy Klobuchar fra Minnesota. Sistnevnte sikret en avtale med Ted Cruz i 2015 som ga Norge ny amerikansk ambassadør.

Inntil videre har ikke demokratiske ledere helt funnet ut hvordan de skal forholde seg til den nye entusiasmen blant egne velgere.

Trump motiverer venstresiden

Et håp for demokratene er at Trump og hans kolleger i Kongressen vil bære ved til bålet mens venstresiden selv finner ut hvor de vil. Den nye presidentens provoserende stil og løsaktige forhold til fakta, satt sammen med republikanernes nye politikk, vil gjøre sitt for å motivere venstresiden i god tid fremover.

Trumps ønskede økning i deportering av papirløse innvandrere, er en sak å følge med på. Immigration and Customs Enforcement (ICE), USAs grensepoliti, begynte sine første raid tre uker inn i Trumps periode, og arresterte over 600 mennesker. En ny presidentordre gir ICE vide fullmakter til å kaste ut papirløse innvandrere.

Mens Trump rett før egen innsettelse lovet at helsereformen ville være borte innen noen uker, snakkes det nå om ett eller to år.

Fjerningen av Obamacare, helsereformen som den tidligere presidenten brukte mye politisk kapital på å innføre, ser ut til å bli en av årets store kampsaker for venstresiden. Siden loven ble innført for syv år siden, har republikanerne jobbet mot den, og i Representantenes hus har høyresiden stemt over seksti ganger for å fjerne reformen.

Nå som de endelig har makten både i Kongressen og Det hvite hus, har de derimot skrudd ned tempoet på lovendringen. Mens Trump rett før egen innsettelse lovet at helsereformen ville være borte innen noen uker, snakkes det nå om ett eller to år.

Helsereformens forkjempere på grasrota begynt å røre på seg.

I mellomtiden har lovens forkjempere på grasrota begynt å røre på seg. Flere republikanske folkevalgte har den siste tiden blitt møtt av illsinte og opprørte velgere på åpne folkemøter i valgdistriktene sine.

I tillegg har det kommet nye tall som viser at så mange som 1/3 av velgere ikke vet at Obamacare og The Affordable Care Act, som er lovens offisielle navn, er én og samme lov. Dette kan tyde på at skråsikre republikanere fort kan miste fotfestet litt, og i samme prosess vekke til live enda mer motstand fra venstresiden.

Demokrater i Kongressen håper nok på dette, for selv har de ikke helt funnet ut hvordan de skal ledsage det gryende folkelige engasjementet som nå sprer seg.

Mens jeg sto i folkemengden i Washington under kvinnemarsjen, begynte jeg å snakke med Jane Strunck, en kvinne i femtiårene fra delstaten Michigan. Jane hadde reist ens ærend til D.C. for å delta i marsjen, men hennes klart viktigste interesse var for skole og utdanning i hjemstaten. Det var der, i Michigan, at Jane hadde engasjert seg. Det var der hun noen uker senere møtte opp på flyplassen for å ta imot flyktninger.

Utfordringen for demokratiske politikere fremover blir nå å koble det lokale engasjementet til Jane på en nasjonal bevegelse som vil noe annet enn å bare demonstrere mot Trump. Klokka tikker.