Gjøken i vårt økonomiske rede

Helmer: […] Har du ikke vært lykkelig her?

Nora: Nei, det har jeg aldri vært. Jeg trodde det; men jeg har aldri vært det.

Helmer: Ikke – ikke lykkelig!

Nora: Nei; bare lystig.

Det kan være vondt å innse at det livet man har levd ikke tilfredsstilte de behovene man etter hvert innså at man hadde, slik Helmers Nora gjorde. Det samme gjelder oss som samfunn: det blir mer og mer åpenbart at de målene vi har styrt etter de siste hundre årene fører oss i feil retning: Vi går mot en verden med store ulikheter der planetens tåleevne er overskredet – og der vi som mennesker ikke er lykkeligere av den grunn.

Det blir mer og mer åpenbart at de målene vi har styrt etter de siste hundre årene fører oss i feil retning

Dessverre er det på viktige områder dessuten heller ikke særlig lystig, slik Nora tross alt beskrev sitt liv med Helmer. For Helmers Nora ble løsningen å skille seg. For verdens samfunn er løsningen å endre kurs. Da trenger vi nye mål å styre mot.

 

Skadelig for politikkutvikling

I omtrent hundre år har det viktigste politiske målet i de aller fleste land vært økonomisk vekst, målt ved et snevert verktøy: brutto nasjonalprodukt (BNP). Dette er ikke bare et dårlig og for snevert mål på sosial framgang og velstand. Det er direkte skadelig. Det var konklusjonen fra de Nobelpris-vinnende økonomene Joseph Stiglitz og Amartya Sen, da de i 2008 fikk i oppdrag fra president Nicolas Sarkozy å vurdere hvordan vi best kan måle velstand og sosial framgang i et land.

Hva vi måler påvirker hva vi gjør

Årsaken til at BNP fungerer så dårlig, er at hva vi måler påvirker hva vi gjør: når produksjonen av varer blir målet, heller enn sosial framgang på områder som helse og utdanning – blir vi også mer materialistiske i måten vi lever og styrer et samfunn. Denne BNP-fetisjen er usunn.

I dag har vi altså fasit på hvor dette får oss: en verden som overskrider både sosiale og økologiske grenser. Men alle som følger med på den økonomiske framgangen kan puste lettet ut. Der synes nemlig ingen av disse truslene mot velferd og stabilitet.

Hvilke mål vi setter oss er viktig. Fordi det får betydning for hva slags politikk vi fører. Så hva gjør skal vi gjøre når BNP kommer til kort?

Og hvordan ble det sånn at dette ensidige målet ble så avgjørende?

 

Ensidig fokus på BNP

«Eg har en oppsig informasjonsflyt. Framover, framover, aldri mer innover, innover», rapper den bergenske artisten Lars Vaular. Ordene framover og oppover sitter godt fastgrodd i oss mennesker, og vi bruker dem ofte som et bilde på at ting skal bli bedre. «Det er i motbakke det går oppover», er et forslitt uttrykk i Norge.

Det er i motbakke det går oppover, er et forslitt uttrykk i Norge

Faktisk har bildet på at noe øker vært brukt som bilde på framgang gjennom hele historien. I boka Doughnut Economics reflekter den britiske økonomen Kate Raworth over hvor dypt det ligger i oss å se utvikling som noe som går oppover og framover. Hun minner for eksempel om hvor utrolig det er å se en baby endelig klare å reise seg opp i stående og ta sine første, modige skritt.  Homo Erectus – det stående menneske – er en milepæl i vår egen biologiske utvikling som handler om det samme.

De siste tiårene har dette enorme fokuset på framgang og oppgang manifestert seg i et ensidig fokus på økonomisk vekst som mål på suksess i et samfunn, BNP. At et så smalt mål styrer verdens utvikling, i en tid med både økologiske og sosiale kriser, oppsummerer Raworth slik: «BNP er en gjøk i det økonomiske redet.»

Gjøkens avkom sparker så ut de andre fugleungene fra redet, og spiser opp all maten dens nye fosterforeldre klarer skaffe

Som vi vet er gjøken karakteristisk ved at den legger egg i andres reder når de ikke følger med. Gjøkens avkom sparker så ut de andre fugleungene fra redet, og spiser opp all maten dens nye fosterforeldre klarer skaffe. Det samme har skjedd gjennom den økonomiske historien, mener Raworth. I fraværet av et tydelig formulert mål for hva økonomisk styring og utvikling skal bidra til, har BNP tatt over.

 

En smultring til begjær

Et av bidragene i diskusjonen som har fått mest oppmerksomhet den siste tiden, er en enkel tegning av en klissete søtsak, satt på papiret av nevnte økonom Raworth. Sentralt for hennes tanker om hvordan verden bør endres, står nemlig ideen om en smultring: Den ytre sirkelen i smultringen representerer jordas og klimaets tålegrense. Det er grensene for hvor langt det er mulig å utvikle økonomien uten å ødelegge havet, skogene og luftkvaliteten, utrydde dyrearter, og sørge for at oppvarmingen ikke går over 1,5 grader.

Den indre sirkelen – hullet i midten –  representerer det minimum som vi mennesker trenger for å kunne leve gode liv. Det betyr for eksempel mat, klær, tak over hodet, rent vann, utdanning, helsehjelp, og grunnleggende demokratiske rettigheter som stemmerett og ytringsfrihet.

Raworth mener denne smultringen bør være målet for politisk utvikling

Raworth mener denne smultringen bør være målet for politisk utvikling: et samfunn der vi møter menneskelige behov og ivaretar grunnleggende menneskerettigheter, samtidig som man tar hensyn til klima og bærekraft. Slik måler vi livskvalitet på ekte for dem som lever i dag, og sørger for at den samme livskvaliteten kan oppnås av dem som kommer etter oss. Alle kan leve gode liv, men det må skje innenfor rammen av smultringen: alle er sikret et minimum, og vi skal stoppe før vi når jordas og klimaets tålegrense.

Korona kan markere et skille

Raworth er ikke den eneste som har foreslått å kaste BNP på historiens søppeldynge. Stiglitz og Sen foreslo for eksempel å bytte ut BNP med et mål for sosial framgang, bygget på en blanding av egen opplevelse av livskvalitet, tidsbruk på ting man ikke liker kontra tid brukt på ting man finner mening i, i tillegg til aggregert statistikk på utvikling på områder som helse, utdanning og politisk frihet.

Raworth er ikke den eneste som har foreslått å kaste BNP på historiens søppeldynge

Også politikere har tatt grep. Danmark og Island har undersøkt befolkningens livskvalitet. Det samme gjelder Storbritannia og Tyskland, som etter dialogmøter med innbyggerne om hva som egentlig trengs å måles, har utgitt rapporter om livskvalitet i befolkningen. Også her hjemme har tanken om at vi må utvide horisonten for hva vi måler, blant annet gjennom utviklingen av gode indikatorer for livskvalitet, fått gjennomslag.

En konsekvens av å legge et bredere og mer langsiktig syn på livskvalitet og utvikling til grunn for hva vi måler, er at vi fort kan oppdage at avveiningen mellom effektivitet og rettferdighet – eller bærekraft- ser helt annerledes ut. Stiglitz er en av flere som peker på at innbakt i dagens økonomiske styringsmodell er det en trade-off mellom økonomisk vekst og sosial framgang. Å investere i en bedre velferdsstat går i en slik tankegang på bekostning av (kortsiktig) økonomisk framgang. Men dersom livskvalitet vektes høyere, vil investeringer i humankapital, altså mennesker, vurderes som viktigere i dag.

Det mest avgjørende for suksess er imidlertid ikke innføringen av et eller flere nye, og bedre mål

Det mest avgjørende for suksess er imidlertid ikke innføringen av et eller flere nye, og bedre mål. Det avgjørende er selvsagt at informasjonen disse målene gir, blir brukt i faktisk politikk. Kanskje kan korona-krisen markere et vendepunkt. Som en del av oppbyggingen av samfunnet etter koronapandemiens herjinger, kunngjorde nylig Amsterdam for eksempel at de skal forsøke å måle verdiskaping på måten Raworth skisserer: gjennom smultring-modellen.

Verden er kompleks. Bare ved å benytte komplekse mål som tar ulike hensyn, vil vi klare å styre godt i et samfunn der veldig mye henger sammen med andre ting, og der kravene til gode liv er høyere enn noen gang. Vurderinger, både objektive og subjektive, av menneskers lykke, livskvalitet og velferd utenverden materielle, er avgjørende bidrag når vi skal forme samfunnet framover. Uten slike viktige supplement til BNP, vil vi neppe klare å nå målene vi har forpliktet oss til gjennom Paris-avtalen og FNs bærekraftmål: En utvikling innenfor planetens tåleevne, der alle mennesker har like muligheter til å leve de livene de ønsker seg.

Nora kunne gå fra Helmer. Vi kan ikke gå fra verden. Men vi kan velge klokere mål å styre etter.