Global nedkjøling i sommersol

Russlands krig, cyber-terrorisme, disruptiv teknologi og mange andre trusler og utfordringer, sa Nato-leder Jens Stoltenberg om bakgrunnen for Nato-toppmøtet da han møtte pressen tirsdag. Dagen etter ble Norge rammet av et hackerangrep og Stoltenberg ble truet, som det symbolet på vestlig makt han er blitt.

For den svenske statsministeren Magdalena Andersson betyr det bråk på hjemmebane.

Med Jens Stoltenberg i sentrum for det hele tar Nato nå steget fra 30 til 32 nasjoner. Tirsdagens forhandlinger i Madrid med Tyrkia om å slippe Sverige og Finland inn, var vellykket. Natos makt øker, og Europas sikkerhet og trygghet styrkes. Det var lite annet enn et naturlig steg for Nato og for de to alliansefrie landene, som i århundrer har levd i slagskyggene til det russiske riket i øst. Men all makt utløser motmakt. Store bevegelser gir ringvirkninger.

Tyrkia fikk sine garantier mot kurdisk terrorisme. Det spekuleres også i at avtalen gir Tyrkia tilgang på mer avansert militært utstyr gjennom USA. President Erdogan fikk sin taktiske seier. Etter å ha holdt Nato-landene i ånde med sitt veto mot svensk og finsk medlemskap i forsvarsalliansen i et par måneder, sto han igjen som en slags vinner. Avtalen kom i mål kvelden før Nato-toppmøtet formelt startet onsdag. Dramaturgien var perfekt. Fortsatt skal parlamentet i Ankara formelt godkjenne avtalen.

Det russiske overfallet på Ukraina i februar har snudd opp ned på alt.

Når den er endelig akseptert, sitter Erdogan med perfekte kort før neste års valg. Vårt behov for trygghet og ønsket om å få Sverige og Finland med på laget, har allerede hatt sin pris. Vi har styrket Erdogan og sementert et stadig mindre fritt tyrkisk regime. Alle valg og kompromisser har konsekvenser. For den svenske statsministeren Magdalena Andersson betyr det bråk på hjemmebane.

Den kurdisk-fødte Amineh Kakabaveh, som sitter på vippen i svensk politikk, hevder regjeringen nå ofrer kurderne. Spørsmål om utleveringer av kurdere, er ubesvart. Det andre mener er en historisk dag for Sverige, kaller hun en «svart dag». «De gir etter for et islamistisk diktatur. Det er veldig urovekkende», sier hun og truer med mistillit.

Det russiske overfallet på Ukraina i februar har snudd opp ned på alt. For finner og svensker har Nato-medlemskap vært uaktuell politikk i hele etterkrigstida. Til tross for utstrakt samarbeid med Nato, har de valgt å holde seg nøytrale. Balansekunsten har holdt Sverige utenfor to verdenskriger, og finnene har kanskje mer enn noe annet land i Europa vært forberedt på krig i vår tid. Finnene har aller mest stolt på seg selv i samkvemmet med Russland. Men når rasjonaliteten forsvant rundt møtebordet i Moskva, og Putin ble en uforutsigbar aktør, var det nok også for kjølige finner.

Nato marsjerer nå mot fronten i øst med moralen og retten på sin side.

Med våre to naboland inne i Nato-folden, forsvinner også nyanser i internasjonal sikkerhetspolitikk. Det er ikke rom for mellomtonene som nøytrale land faktisk var. Nato og Europa framstår nå som en mer massiv blokk. EU har invitert Ukraina inn i forværelset. Jernteppet senker seg på ny.

Og bak det står et desperat Russland, men også Kina. Beijing og Moskva har nærmet seg hverandre, og kineserne har ikke fordømt angrepet på Ukraina. Muren mot Russland bygges nå sterkere. Det er intuitivt, men åpenbart også uheldig. Selv om ansvaret for situasjonen ikke kan legges på noen andre enn den russiske presidenten. Et poeng Stoltenberg har vært påpasselig med å hamre inn.

Nato står nå på terskelen til en massiv opprustning. Toppmøtet vil gi sin tilslutning til generalsekretær Stoltenbergs ønsker om ytterligere støtte til Ukraina og styrking av Nato langs den russiske grensen. Alliansens stående, kampklare styrker skal økes fra 40.000 til 300.000 soldater. Og det skal investeres enda mer i forsvar, i soldater, trening og materiell. Trusselen Nato har blitt opplevd som, blir større, uansett hva man måtte mene om realitetene i troen på at Vesten utgjør en territoriell fare for Russland.

Kina vil også tolke opprustning av Nato i sitt bilde.

Nato marsjerer nå mot fronten i øst med moralen og retten på sin side. De baltiske landene har all grunn til å mistro sin russiske nabo. Det er likevel grunn til skepsis til både ressursbruken og signalene som nå sendes. Under president Trump ble det tydelig at Natos europeiske fløy ikke lenger levde opp til forpliktelsene sine når det gjaldt investeringer.

Han truet i kjent stil med å trekke USA ut av forsvarsalliansen. Det ville vært en sikkerhetspolitisk katastrofe. Men åtte suksessive år med opprustning blant Nato-landene, forteller en annen historie. Helt siden Krim-invasjonen i 2014 har forsvarsinvesteringene økt. Nå er kravet enda mer. Militarismens logikk har gode vekstvilkår når vi føler oss truet.

Vi må forsvare det vi tror på: et åpent, demokratisk samfunn med frihet for alle. Det har vi måttet forsvare med våpen og med livet som innsats før. Vi har ikke noe valg, men selvrettferdigheten avkrever også kritiske blikk på hvilke valg vi nå tar. Hvor er vi på vei?

Ordlyden mot Kina blir veid med gullvekt.

Kina vil også tolke opprustning av Nato i sitt bilde. Stoltenberg presiserer at Kina ikke er en «adversary», ingen motstander. Men Nato-toppmøtet vil i sitt nye strategiske konsept, det er 12 år siden sist, problematisere Kinas rolle i verden. Og hva «Beijing betyr for vår sikkerhet, våre interesser og våre verdier», som Stoltenberg har uttalt.

Han presiserte tirsdag at han trodde på frihandel, men at naivitetens tid er over, og at Vesten og Nato må tenke grundig gjennom i hvilken grad man gjør seg avhengig av råvarer fra totalitære regimer. Energi fra Russland er ikke klokt. Nå i ettertid er det åpenbart for alle, sa Stoltenberg, men også mineraler fra Kina, som vi er helt avhengige av, er problematisk. Han mante også til langt større forsiktighet med å dele teknologi og kunnskap. Dette lar seg vanskelig gjøre uten at tilliten svinner og mistilliten stiger.

Ordlyden mot Kina blir veid med gullvekt. Nato har ingenting direkte med Kina og Asia å gjøre, det er langt fra Atlanterhavets kyst som definerer alliansens ansvar, men Natos primære foresatte, USA, har alt med Asia å gjøre. Der er spenningen stor knytta til Taiwan og økende kinesisk makt både økonomisk og militært. USA er avhengig av at Europa ruster opp og i større grad klarer seg selv, slik at USA kan fokusere på Kina. Alt henger sammen med alt

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)