Nødvendigheten av godhet

1900-tallet var rasjonalitetens storhetstid. Etter den industrielle revolusjon ble ingeniørene samfunnets viktigste samfunnsbyggere og store helter. Som vi alle vet, skjedde det eventyrlige framskritt på det teknologiske området, ikke minst i informasjons- og kommunikasjonsteknologien.

Men det samme århundret ble også vitne til rasjonalitetens verste utslag. Sosiologen Zygmunt Bauman beskriver hvordan den rasjonelle mål-middeltenkningen og den moderne teknologien ble en forutsetning for nazistenes masseutryddelser (Bauman 1997).

Mennesker er jo ikke bare rasjonelle.

Mange vil si at selv i dag, godt inne i 2000-tallet, står troen på rasjonaliteten, dens fortreffelighet og dens selvtilstrekkelighet, fortsatt sterkt. Likevel kan det se ut til at dette er i ferd med å endre seg. For å kunne gå nærmere inn i det, vil jeg ta utgangspunkt i det som i dag skjer blant velferdsstatens profesjoner. Det vil si først og fremst innenfor helse-, omsorg- og sosialsektoren, barnehage og skole, men vi kan også inkludere de som hjelper mennesker med å skaffe jobb og de som hjelper innvandrere og asylsøkere med å finne seg til rette i et nytt land.

I disse virksomhetene ser vi flere steder et motsetningsforhold mellom de profesjonelle hjelperne som daglig møter de hjelpetrengende på den ene siden, og de som har et ansvar men samtidig en avstand til der det skjer på den andre, slik som ledere og politikere. De profesjonelle hjelperne går inn i jobben med en utdanning basert på en fagkunnskap hvor rasjonaliteten er et grunnleggende kriterium for hva som er riktig kunnskap. Men ganske snart, i de direkte og daglige møtene med de hjelpetrengende, oppdager disse hjelperne at rasjonaliteten har sine begrensninger.

Mennesker er jo ikke bare rasjonelle (og kanskje særlig ikke de som har kommet i en situasjon hvor de trenger hjelp). I sitt virke utvikler hjelperne over tid en innsikt og et profesjonelt skjønn som overskrider deres rasjonelle tenkning og gjør dem i stand til å utvikle og anvende et mye bredere spekter av mellommenneskelig kommunikasjon enn det som kan hentes fra en eksplisitt uttrykt og rasjonelt strukturert fagkunnskap.

Lærerne hadde det fortrinn som ligger i selve nærheten.

Ledere og politikere, på den annen side, som ikke befinner seg fysisk der hvor hjelpen utføres, synes å ha få andre mulige tilnærminger til sine oppgaver enn den rasjonelle. I sin styring og ledelse av virksomheten anvendes systemer for målsetting og måloppfølging, valg og gjennomføring av tiltak, evaluering, økonomi og styring som de profesjonelle hjelperne ofte ikke kjenner seg igjen i, fordi de rasjonelle systemene ikke fanger opp det som bare kan erfares i den konkrete hjelpesituasjonen, enten det er intuitivt, emosjonelt eller fysisk.

Resultatet kan bli en styring som virker fremmedgjørende, frustrerende og demotiverende på de profesjonelle hjelperne, fordi den delen av deres arbeid som disse styringssystemene ikke er i stand til å fange opp, nettopp er det som utgjør deres viktigste kilde til motivasjon og mening i arbeidet, men som altså ikke blir sett av deres ledere.

Et eksempel på dette er det som skjedde da politikerne i Sandefjord kommune i 2011 vedtok at lærerne i grunnskolen hvert halvår skulle krysse av i evalueringsskjemaer hvordan den enkelte elev presterte i alle de ferdighetene som var nevnt i læreplanen, om de var under, over eller tilfredsstillende, målt mot forventet måloppnåelse. Flere av lærerne nektet å delta i evalueringen. «Dette handler om vår faglige integritet. Dette kan vi mye om, og vi ser at dette ikke er bra for elevene», sa en av dem, Marius Andersen, som ble truet med oppsigelse (Aasland 2017:42).

Godhet er altså en grunnleggende betingelse for at hjernen skal utvikle seg slik den har potensial til fra fødselen av.

Lærerne hadde det fortrinn som ligger i selve nærheten: De var sammen med elevene hver dag, og hadde dermed et mye bredere spekter av mellommenneskelig kommunikasjon, intuitivt, emosjonelt og fysisk, enn det som kan formuleres på avstand, bare gjennom ord og avkrysningsskjemaer.

For å kunne forstå litt bedre hva det er som rasjonelle styringssystemer ikke kan fange opp, skal vi nå se nærmere på nyere kunnskap om hvordan hjernen utvikler seg og hvordan den fungerer. Den aktiviteten som går ut på å tenke en tanke og det å formulere ord, enten ved å snakke eller ved å skrive, er ikke noe som skjer innenfor en egen, avgrenset abstrakt begrepsverden (som vi kanskje forestiller oss med det som på engelsk kalles the mind, som er noe helt annet enn the brain).

Snarere er det slik at tanker og ord, enten de kommer ut av munnen eller de kommer gjennom hendene, er enkeltstående produkter av kompliserte kroppslige prosesser. (Dette har jeg gjort mer utførlig gjort rede for i Aasland 2017). Men dette skjer ikke uten andres medvirkning. Nyere forskning på hjernens tidlige utvikling viser at barnets første ord skapes i et kroppslig og emosjonelt samspill med en omsorgsgiver, fra babypludring til virkelige ord. Det skjer i form av fortellinger hvor omsorgsgiveren tar med barnet i fortellingen, slik at det kan ta seg selv med fra det ene øyeblikket til det neste, og dermed gradvis få en bevissthet om seg selv (Schore 1994: 494-495).

Det som må til er altså en omsorg som er «god nok».

Dette er i seg selv interessant nok, og kanskje heller ikke så veldig revolusjonerende, men det som lett blir oversett er at dette kroppslige og emosjonelle samspillet ikke følger det vi lett tenker på som naturens verdinøytralitet, eller eventuelt en slags symmetri mellom det som er godt og det som er vondt. For å forme en hjerne opp til det potensialet som evolusjonen har gitt den, trengs først og fremst godhet. Det er i en tilstand av godhet de første ordene blir til.

Det som må til er altså en omsorg som er «god nok», slik den britiske barnelegen og psykoanalytikeren Donald Winnicott har funnet:

Hvis morens omsorg ikke er god nok, kommer spedbarnet ikke virkelig til eksistens, siden det ikke er noen kontinuitet i tilværelsen; i stedet bygges personligheten opp på grunnlag av reaksjoner på smerte påført fra omgivelsene (Winnicott 1990: 54).

I en videre utdyping av dette sitatet sier den amerikanske psykologen og hjerneforskeren Allan Schore, ved å vise til barnepsykoterapeuten Frances Tustin:

Tustin (1981) omtaler en slik påført smerte som en «psykologisk katastrofe», som medfører reaksjoner av «autistisk tilbaketrukkethet» eller «innkapsling», en medfødt forsvarsreaksjon overfor kroppslig smerte som innebærer en «utkopling av tankene», det som ikke kan håndteres der og da. (Schore 2002: 313).

Men godhet er ikke her noe som begynner som en idé.

Godhet er altså en grunnleggende betingelse for at hjernen skal utvikle seg slik den har potensial til fra fødselen av. Men godhet er ikke her noe som begynner som en idé. «Godhet» er et ord vi har laget i ettertid, som et forsøk på å beskrive nettopp den grunnleggende tilstanden som allerede er der, før noen ord blir formulert. Vi snakker om en førbevisst biologisk og emosjonell tilstand i toheten barn-voksen. Det samme kan vi si om ord som «tillit» og «kjærlighet».

Alle slike ord er utilstrekkelige forsøk på å fange noe som er der allerede før noen slike forsøk blir gjort. Derfor kommer også bevisstheten om denne godheten, og de tilhørende ordene, i intime relasjoner gjerne kalt «kjærlighet», og i større sammenhenger for eksempel «tillit», først etter at den har hatt sin virkning som en tilstand hvor ideer og ord kan oppstå.

La oss så gå tilbake til velferdsstatens profesjoner og de grenser for rasjonaliteten som en profesjonell hjelper opplever i sitt arbeid. Vi så hvordan disse grensene erkjennes lettere av de som arbeider praktisk enn av de som skal styre disse tjenestene ved å stå utenfor denne praksisvirkeligheten. Da kan vi spørre: Er det som de profesjonelle hjelperne opplever i møtene med de hjelpetrengende, og som utvider deres repertoar som hjelpere utover den rasjonelle fagkunnskapen, nettopp den samme tilstanden av godhet som ord og ideer oppstår i?

Er det denne grunnleggende livsbetingelsen av godhet som gir de profesjonelle hjelperne deres motivasjon og mening i sitt arbeid, og som både det profesjonelt faglige og det hverdagslige språket, formes og brukes i? Jeg velger å svare ja på begge disse spørsmålene, fordi jeg ikke ser noen mulighet til hva det ellers skulle være.

Det er ingen grunn til å betvile politikernes ønske om en god skole og et godt læringsmiljø.

I så fall vil den viktigste lærdommen fra denne kunnskapen først og fremst rette seg mot de profesjonelle hjelpernes ledere og de politikere som har ansvar på disse områdene: Det gjelder ikke å være for ivrig med å realisere egne tankemodeller, men heller forsøke å gå inn i den virkeligheten hvor hjelpen utføres, og legge til rette for at den motivasjonen og opplevelsen av mening som finnes i den enkelte profesjonelle hjelper får utfolde seg, og så forsterke, organisere og forvalte den energien som ligger i denne motivasjonen og meningen, til beste for de som virksomheten er til for.

Etter en lang strid måtte Sandefjord kommune trekke tilbake sitt vedtak om å pålegge lærerne å fylle ut detaljerte evalueringsskjemaer. Det er ingen grunn til å betvile politikernes ønske om en god skole og et godt læringsmiljø. Men da ville det være mer naturlig å bygge videre på den godheten som allerede er der, mellom lærere og elever, og som gir både motivasjon og mening for elevene og for deres profesjonelle hjelpere.

Denne artikkelen er basert på boken Fra mål til mening: Ord og virkelighet i profesjonell hjelp (Aasland 2017).

Litteratur:

Baumann, Zygmunt (1997) Moderniteten og Holocaust (Oslo: Vidarforlagets kulturbibliotek)

Schore, Allan N. (1994) Affect Regulation and the Origin of the Self. The Neurobiology of Emotional Development (Hillsdale, NJ: Lawrence Erlbaum Associates)

Schore, Allan N. (2002) “Advances in Neuropsychoanalysis, Attachment Theory, and Trauma Research: Implications for Self Psychology”. Psychoanalytic Inquiry, 12 June 2002, Vol. 22(3) (London: Routledge), p. 433 – 484

Tustin, Frances (1981) “Psychological birth and psychological catastrophe”. I Grotstein, J. (red.) Do I Dare Disturb the Universe. (London: Karnac) p. 181 – 196

Winnicott, Donald W. (1990) «The theory of the parent-infant relationship”. I The Maturational Processes and the Facilitating Environment. (London: Karnac Books and The Institute of Psycho-Analysis), s. 37 – 55.

Aasland, Dag G. (2017) Fra mål til mening: Ord og virkelighet i profesjonell hjelp (Oslo: Gyldendal Akademisk)