Godt, men lovlig sent

Før Erna Solberg gikk i regjering med Frp, lovte hun at norsk økonomi ikke ville bli skadelidende, og slo fast at «ansvarlighet sitter i ryggmargen vår». Den satt imidlertid ikke særlig hardt fast. For hva er fasit, åtte år senere?

For det første: Ingen regjering har brukt så mye oljepenger som Solberg-regjeringen. I 2001 utgjorde det strukturelle oljekorrigerte underskuddet – altså den andelen oljepenger brukt for å dekke inn manglende inntekter i budsjettet – 1,4 prosent av BNP. I 2006 var tallet 2,6. I dag utgjør det hele 9,4 prosent. Videre finansieres hver femte krone på statsbudsjettet i dag over oljefondet. I 2006 var det hver tiende krone. Økonomien er altså blitt stadig mer oljeavhengig.

Regjeringen kan ikke skylde på ekstraordinær håndtering av koronakrisen. De seks Solberg-styrte årene før koronakrisen økte oljepengebruken seks ganger raskere enn økonomien vokste. Året før koronakrisen var hver sjette krone på statsbudsjettet en oljekrone.

Økonomien er altså blitt stadig mer oljeavhengig.

Regjeringen har også vist økonomisk uansvarlighet på annet vis. For eksempel har de åpnet for triksing ved å legge utgifter «under streken», altså holde deler av pengebruken utenom den vanlige budsjettbehandlingen. De har også delt ut milliarder i skattekutt uten andre dokumenterte effekter enn å gjøre de rikeste rikere. Prioritering og effektivisering har heller ikke gått særlig bra. Byråkratiet har vokst, men de store omstillingene lar vente på seg. Det har gitt et enormt gap mellom inntekter og utgifter. Det er kritisk med tanke på den tida som venter oss.

Utfordringene står som kjent i kø; vi blir flere eldre, og inntektene fra oljen vil avta. Mens behovet for oljepenger går opp, går altså tilgjengeligheten av oljepenger ned. Dette er penger fellesskapet har satt av fordi vi trenger dem i framtida.

I det som later til å være de siste månedene ved makten, vil regjeringen nå stramme inn kontrollen av statsfinansene. Det er en god idé. Et uavhengig finanspolitisk råd, med ansvar for å analysere finanspolitikken uten politisk påvirkning fra regjeringen, kan bidra til å sikre landets innbyggere en bærekraftig forvaltning av ressursene. Slike råd finnes i nesten alle EU-land, blant annet i vårt naboland Sverige.

Rådets mandat er å evaluere om finanspolitikkens kortsiktige utforming er i tråd med den langsiktige bærekraften i statsfinansene. Professor Ragnar Torvik ved NTNU, som har sittet i det svenske rådet og skal være medlem i det nye norske, har pekt på at verdien av et slikt råd er blitt enda tydeligere det siste halvannet året: «Dette er enda viktigere nå som mye av politikkutformingen skjer i nært samarbeid med dem som selv har nytte av tiltakene. Da er det viktig å få uavhengige innspill».

I det som later til å være de siste månedene ved makten, vil regjeringen nå stramme inn kontrollen av statsfinansene.

Det er imidlertid et paradoks at utnevnelsen skjer nå. Partiene som har gått ut og inn av regjeringskontorer de siste åtte årene; Venstre, KrF, Frp og Høyre fremmet i forkant av regjeringsmakten nemlig et felles forslag om et slik råd. De pekte på at det utfra demokratiske maktfordelingsprinsipper er viktig at politikken preges av åpenhet, og at makt ikke blir for konsentrert. Men da de samme selv kom til makten, var det visst ikke så viktig lenger. Når regjeringen Solberg er på vei ut døra, mens regninga for manglende prioriteringer ligger igjen på bordet, hentes altså ideen fram igjen.

En institusjonalisert metode for systematisk, helhetlig og uavhengig tilsyn slik et finanspolitisk råd er, er et verdifullt tilskudd uavhengig av hvem som sitter i regjeringskontorene. Det vil være betryggende for Stortinget og velgerne å få faglige motforestillinger mot regjeringens økonomiske politikk frem i lyset og dermed gi et bedre beslutningsgrunnlag. Et finanspolitisk råd skal ikke uttale seg om de politiske prioriteringene, men bedømme om reglene politikerne selv har bestemt overholdes – og belyse kortsiktige ønsker opp mot langsiktige mål. Det vil fremdeles være politikernes oppgave og privilegium å vekte ulike hensyn opp mot hverandre og treffe avgjørelser. Det er selvsagt de folkevalgte som skal ha kontroll over den økonomiske politikken.

Framtidas utfordringer er løsbare. De krever imidlertid at vi investerer i en kompetent befolkning i framtida og i teknologi, og at vi lager et skattesystem som stimulerer til verdiskaping uten å gi negative fordelingsvirkninger som skader økonomien og samfunnet.

De som skal styre norsk politikk i årene som kommer, må prioritere langt tøffere enn forutsatt.

Det er fremdeles mulig, selv om den sittende regjeringen har sløst bort en stor del av det finansielle handlingsrommet vi tross alt har hatt til dette frem til nå. Regjeringens massive pengebruk innebærer at nedtrappingen av oljepengebruken må starte tidligere enn forventet. De som skal styre norsk politikk i årene som kommer, må prioritere langt tøffere enn forutsatt.

Et finanspolitisk råd er godt nytt, men kommer dessverre altfor sent. En ekstern evaluering ville utvilsomt fungert disiplinerende for regjeringen i den økonomiske styringen av landet og kunne gitt oss et langt bedre utgangspunkt for styring i årene som kommer. Men det er selvsagt alltid lystigere å kontrollere andre enn seg selv.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 5. juli 2021.)