Grasrotkamp

Den mest lavthengende frukten i journalistikken må være «avsløringene» som kommer foran hvert valg om at fagbevegelsen bruker menneskelige og økonomiske ressurser i valgkampen for å sloss for medlemmene. Og med samme regelmessighet er høyresidens representanter «bekymret for demokratiet» – antagelig over at helsefagarbeidere, maskinoperatører og sykkelbud får satt sine vilkår på dagorden. Verdien av den støtten høyrepartiene får – for eksempel fra de største avisene eller kjøpte kampanjer for privatisering – snakker de lite om.

I fagbevegelsen tror vi ikke at løsningen på en bedre eldreomsorg er at mormor blir et virkemiddel for å skape overskudd for finanskonserner på Wall Street.

Mange hedrer de tusenvis av kandidater og aktive i de politiske partiene som i valgkampene står på for det de tror på – med god grunn. Men rundt om i landet er også tusenvis av tillitsvalgte og medlemmer i LO og LO-forbundene engasjerte. De står på stand, besøker arbeidsplasser, har morgenaksjoner og arrangerer møter der politikerne møter arbeidsfolk. Og der andre interesseorganisasjoner gjerne er litt diffuse i sine anbefalinger, er LO og de fleste forbundene tydelige på hva slags politikk som tjener medlemmenes interesser.

Når valget nå er over, kan det trygt slås fast at all innsatsen og ressursbruken har gitt resultater. Diskusjonen går fortsatt om hvilke partier som egentlig gjorde det best – de som fikk flest stemmer, de som økte mest eller de som sitter med styringen i flest kommuner. Men det er uomtvistelig at LOs medlemmer er blant de store vinnerne.

LO hadde tre områder som var særlig viktige dette valget. Over hele landet snakket man om kommunene som arbeidsgiver, kommuner og fylker som drivkraft mot sosial dumping og kamp mot kommersialisering av velferden.

Kommunen er altså for det først arbeidsgiver for veldig mange av LOs medlemmer. Jobber du i kommunen valgte du nemlig din egen arbeidsgiver. Det har faktisk svært mye å si for de ansatte hvilket parti som styrer. Rødgrønne partier har forpliktet seg til å at man satser på kompetanse, bygger heltidskultur og faste stillinger. Det blir det mer av de neste fire årene.

Kommunen er en stor og viktig samfunnsaktør. De kan stille strenge og tydelige krav til hvem og hvordan de kjøper tjenester og varer fra. Det har vist seg helt avgjørende i kampen mot sosial dumping. Når regjeringen svikter i kampen mot sosial dumping har rødgrønne kommuner svart med å kreve lærlinger, faste ansatte og seriøsitet. Der har vi mange, gode helt konkrete resultater å vise til. Etter valget er det klart at det blir mer bruk av innkjøpsordninger og andre virkemidler for å sette en standard for arbeidslivet i et område.

Lokalt hadde høyrepartiene allerede varslet – særlig i de store byene – at både renovasjon, omsorg og andre tjenester skulle privatiseres.

Lokalvalget handlet også om fellesskap eller privatisering av velferden. I fagbevegelsen tror vi ikke at løsningen på en bedre eldreomsorg er at mormor blir et virkemiddel for å skape overskudd for finanskonserner på Wall Street, eid av noen av klodens rikeste menn. En slags «anbud ved reisens slutt». I regjeringsplattformen peker høyreregjeringen helt konkret på den svenske modellen for privatisering av velferd som en modell man må se på.

Lokalt hadde høyrepartiene allerede varslet – særlig i de store byene – at både renovasjon, omsorg og andre tjenester skulle privatiseres, for å spare penger på blant annet lavere pensjon for de som jobber der. Nå blir det stort sett ikke slik.

Som flere gjennomganger viste under valgkampen, det er rett og slett – helt objektivt – bedre for arbeidsfolk å bo og jobbe i en kommune som er styrt av rødgrønne enn av høyrepartiene. Derfor engasjerer LO seg i lokalvalg – og denne gangen ble det stort gjennomslag. Det vil både LO-medlemmer og andre arbeidstakere nyte godt av.

(Teksten er opprinnelig publisert i Klassekampens papirutgave, 16. september 2019).