Grenser for protestantisk politikk

Fellesskapets ansvar for alle har en lang og broket historie. For tusen år siden påla blant annet Gulatingsloven regionens bygdesamfunn å gi nødvendig hjelp til mennesker i nød, dersom disse ikke hadde egen slekt å ty til. Denne pålagte solidariteten ble til legdsordningen. Fattigdommen den gangen var brutal, men den var ikke et moralsk spørsmål. Det var først med reformasjonen på 1500-tallet at fattigdom ble knyttet til personlig skyld og ble et uttrykk for sviktende arbeidsmoral.

Gradvis ble legdsordning erstattet med offentlig ansvar for dem som trengte det, og fra midten av forrige århundre med mer omfattende og universelle velferdstjenester. Men streng arbeidsmoral tok vi med oss, sammen med nesten like streng fordømmelse av dem som av ulike grunner ikke jobber.

Sannheten er jo at de aller fleste mennesker trår feil, har uflaks og tar dårlige valg iblant.

Den protestantiske etikken står fortsatt sterkt i Norge, og har de siste tiårene blitt enda tydeligere. Gjennom NAV-reformen i 2005 ble arbeidslinja forsterket. Den som vil ha støtte fra fellesskapet, må først bevise sin arbeidsmoral. Det er mange gode begrunnelser for politikk som sørger for høy sysselsetting. Det er viktig at sikkerhetsnett ikke bidrar til å holde folk utenfor jobb. Arbeid og inntekt er ikke bare avgjørende for folks liv, det er også det som bærer hele velferdsstaten.

Det er heller ikke arbeidslinja i seg selv som er problemet. Problemet er den sterke troen på at det først og fremst er den enkelte som bærer ansvaret, som kan skaffe seg en jobb og et godt liv, om hun bare velger riktig. I sin åpningstale til Høyres landsmøte i mai sa statsminister Erna Solberg at «hver enkelt er unik. Både de som klarer seg godt i vårt samfunn, og de som har trådt feil». Hva hun tenker om de som har trådt feil, men likevel klarer seg godt, eller som ikke har trådt feil, men likevel har det dårlig, vites ikke.

Sannheten er jo at de aller fleste mennesker trår feil, har uflaks og tar dårlige valg iblant. Den virkelige forskjellen ligger i hvor store konsekvenser dette får for livene våre. Har du mennesker rundt deg som kan plukke deg opp igjen? Har du arvet penger du kan investere i noe nytt? Hadde du en trygg oppvekst som har gitt deg tro på at du kan få til noe i livet?

Den som ikke da får det til, vel, hun får skylde seg selv.

NAV-reformen, arbeidslinja og individets stadig større ansvar for å få seg en jobb og, for å si det med statsministeren, «klare seg godt», er ikke noe særnorsk. Det er tankegods som er godt plassert i en internasjonal trend, slik politikk ofte er. Logikken er hentet fra åttiårene, troen på individet, på incentiver og på lavere skatt og kutt i offentlige utgifter. I USA var begge de store partiene gjennom 1980- og 90-tallet med på å plukke fra hverandre brede velferdsordninger for å spare penger og ansvarliggjøre enkeltmennesker.

Det var Bill Clinton som i 1996 sto bak Personal Responsibility and Work Opportunity Act. Eller arbeidslinja, som vi kaller det. Problemet var bare at fattigdommen i USA økte. Det har den også gjort i Norge. Både utenforskap, lønnsforskjeller og fattigdom har økt i samme periode som individets ansvar for egen skjebne har blitt sterkere.

På mange måter har vi også gjort skammen større. Forskere ved OsloMet har funnet at norske fattige skammer seg litt ekstra sammenliknet med mange andre land. En mulig forklaring, sier forskerne, er at vi som samfunn stadig forteller hverandre at med en så raus velferdsstat som vår, har alle like muligheter. Den som ikke da får det til, vel, hun får skylde seg selv. Men det er jo ikke sant.

Stadig flere etterlyser et litt mykere NAV.

Misforstå meg ikke. Jeg er stor tilhenger av å stå opp, ta seg sammen og gjøre sitt beste. Men mange problemer er for store til å bære alene. Vi vet jo at sjansen for å bli voksen ufør, er betydelig større om foreldrene dine også var uføre. Vi vet at fattigdom i økende grad går i arv, og rikdom også. Vi vet at barn som vokser opp i familier med lite penger, går glipp av viktige sosiale arenaer som skolefritidsordning og fritidsaktiviteter, og at de i mindre grad følges opp og trives på skolen enn sine rikere klassekamerater.

Dette skjønner også stadig flere, og muligens er pendelen derfor i ferd med å snu. Med global pandemi er det rett og slett ganske åpenbart for de fleste at enkeltmennesket ikke alltid kan styre egen skjebne.  I USA har president Joe Biden innført universell barnetrygd, helt uavhengig av om foreldrene jobber. Her i Norge måtte regjeringen snu og likevel gi arbeidsledige rett på feriepenger. Stadig flere etterlyser et litt mykere NAV.

Alle sier at de vil ha folk i jobb. Ingen vil ha fattigdom og store forskjeller. Forskjellen ligger kanskje mest i hvem vi synes skal skamme seg mest når noen likevel blir stående utenfor. Den som står der alene, eller alle vi som ikke gjorde noe med det?

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 19. juli 2021.)