Hvorfor behandler Hellas befolkningen på denne måten?

Det var en nydelig ettermiddag i august, jeg drakk øl og ble bedre kjent med nye og gamle venner på Youngstorget. Jeg var på en snartur til Norge, året var 2012, og den greske krisen hadde ennå ikke tatt det største glefset av grekernes lommebøker og, desto verre, selvfølelse.

Flere av nordmennene jeg satt med på Youngstorget hadde, i likhet med min jobbhverdag i Hellas, tre eller fire jobber, men de hadde orden i sakene: Den ene var tolk 40 prosent av tida og forfatter de resterende 60; en annen jobbet på en skole (20 prosent), var student (40 prosent), i tillegg til å være på utvidet fødselspermisjon (40 prosent); en annen jobbet ganske enkelt 60 prosent deltid. Denne cocktailen av jobber ga de norske vennene mine en god månedslønn som lot dem spare til framtida, forsikret dem velferdsgoder og pensjonssparing, og ga dem tilstrekkelig armslag til å bruke penger på det de måtte trenge eller ikke trenge. Som bøker. Eller en tur til Hellas.

Jeg hadde også tre jobber på den tida. Jeg oversatte norsk litteratur på fulltid, jobbet frilans på deltid som manuskonsulent for diverse forlag, og var i tillegg tolk på styremøtene til det multinasjonale Filmsenteret i Hellas to morgener i uka. Summen av disse jobbene, til tross for at jeg jobbet over 50 timer i uka, ga meg ingen penger til overs. Men jeg hadde heldigvis litt sparepenger. Og jeg betalte selv, som frilanser, inn til velferdstjenester og pensjonssparing fra den totale årsinntekten min.

Spol sju år fram i tid og nå er det, tro det eller ei, verre stilt. Nå jobber jeg tre dager i uka som redaktør i et forlag; jeg produserer like mye som (fulltids) frilansoversetter av norsk litteratur (hvis du leser dette, Jo Nesbø – kunne du tatt det litt roligere med romanskrivingen?); jeg jobber med å fullføre en doktorgrad i media ved Bournemouth University (fjernstudier); og som du ser skriver jeg i tillegg for Agenda Magasin, hvor du heldig eller uheldig nok får lese grubleriene mine fra tid til annen.

Men hvorfor har ting blitt verre? Fordi jeg fortsatt sliter med bunnlinja. Og det skyldes ikke at jeg jobber mindre eller får dårligere betalt. Det skyldes at for hver og en av disse jobbene krever den greske staten at jeg betaler inn forsikrings- og pensjonsbidrag på toppen av inntektsskatten min. Innbetaling på innbetaling, der altså.

Jeg skal prøve å forklare: Som ansatt i forlag trekkes jeg for skatt og pensjon fra hver månedslønn, som arbeidsgiveren sender videre til staten. Fra en månedslønn på for eksempel 800 euro der skatten trekkes på forskudd, er ikke inntektsskatten mer enn 12 euro, men 126 euro trekkes for helseforsikring og pensjonsbidrag. Dette høres kanskje rimelig ut, selv om noen mener at 16 prosent av inntekten er for mye i bidrag til helse- og sosiale tjenester. Det mener ikke jeg – jeg vet hva frilansere er nødt til å tåle.

Jeg betaler for tilsvarende tre personer, men mottar så klart bare velferdsgoder og pensjon som én person.

Også frilansere er pliktige til å betale helse- og pensjonsbidrag. Det blir 20,28 prosent av inntekten min. Altså av alle inntektskildene mine. Av hver eneste jobb jeg gjør. Til tross for at forsikringen min dekkes gjennom den faste stillingen min, må jeg med andre ord også betale 20,28 prosent fra oversetterjobben min og 20,28 prosent fra Agenda-jobben.

Med andre ord betaler jeg inn tre ganger helse- og pensjonsbidrag for én person (meg) hver måned. Og for å si det enda enklere: Jeg betaler for tilsvarende tre personer, men mottar så klart bare velferdsgoder og pensjon som én person. De to ekstra innbetalingene som gjøres i mitt navn, øker på ingen som helst måte poengene/godene (eller hva du vil kalle det) jeg kan kreve tilbake fra den offentlige helseforsikringen min eller den framtidige statspensjonen min.

Og her er hjertesukket i denne ytringen: Hvorfor behandler den greske staten befolkningen sin på denne måten? Hvorfor belastes jeg trefoldig for pensjon og helseforsikring uten at jeg belønnes med tilsvarende pensjons- og velferdsgoder? Hvorfor må jeg betale, på toppen av det alt, hele 24 prosent i merverdiavgift på frilanstjenestene mine, som betyr at jeg sitter igjen med kun 55,7 prosent av inntekten min og skattlegges for 100 prosent av den? Ja, du leste riktig: Inntektsskatten beregnes nemlig på slutten av året for 100 prosent av frilansinntekten selv om 44,28 prosent har gått til velferdsbidrag og moms.

Det viste seg at de «arbeidsledige» tjente mer som «arbeidsledige» enn det de tjente da de var en del av det offisielle arbeidsmarkedet.

Og igjen må jeg spørre: Hvorfor? Hvorfor overbelastes vi som skattebetalere uten at vi får noe igjen for det? Hvorfor presser den greske staten arbeidsgivere til å ansette færre eller betale mindre i lønn, og tvinger frilansere til å arbeide sju dager i uka (som meg) eller legge opp virksomheten og falle fra i arbeidsmarkedet? Hvorfor skulle den greske staten ønske seg et samfunn hvor du enten er en del av det såkalte «prekariatet», er overarbeidet eller arbeidsledig?

Slik er det bare, kan du godt si. Dette er konsekvensen av et kapitalistisk system. Men her er en annen konsekvens: På en reise gjennom ikke-urbane strøk i Hellas for noen uker siden, la jeg merke til en spesiell tendens. Folk som tidligere hadde vært i arbeid, var nå arbeidsledige. Men de var lykkeligere. Jeg forsto ikke hvorfor, så jeg begynte å forhøre meg. Det viste seg at de «arbeidsledige» tjente mer som «arbeidsledige» enn det de tjente da de var en del av det offisielle arbeidsmarkedet.

Det var ikke bare fordi de hadde gått over til det svarte arbeidsmarkedet (som er det skatten på 20,28 prosent av alt frilansarbeid skal bekjempe). Det er fordi når du tjener 460 euro på en jobb du har tre dager i uka, velger du heller å melde deg som arbeidsledig, motta en månedlig støtte på 360 euro (392 euro hvis du har barn), og kombinere det med uregistrert arbeid en eller to dager i uka. Da har du fått en inntektsøkning på 45 prosent. Og arbeidsgiveren din kan tjene inn på arbeidet ditt uten å betale forsikringsavgifter. Hvis du får behov for medisiner eller sykehusbehandling, kan du jo bare møte opp på hvilket som helst offentlig sykehus og få det du trenger – om du er forsikret eller ei.

Poenget mitt er at senkapitalismen slår ut i begge retninger: Jo mer staten prøver å lure pliktoppfyllende skattebetalere ved å kreve inn mer enn de burde, jo flere gratispassasjerer vil det dukke opp som lurer staten (og medborgerne sine) til å finansiere dem. Det tragiske for Hellas sin del er at det er sånn her det alltid har vært. Før krisen var gratispassasjerene de rike frilans-legene og advokatene som hadde årsinntekter på hundretusener av euro, men som registrerte inntekt under det minste skattepliktige lønnsnivået, slik at de slapp å betale skatt. Etter krisen er gratispassasjerene de utbrente nyfattige: prekariatet som jobber under radaren og har en viss inntekt, men ingen helse- eller pensjonsgoder. Som om krisen (og krisepakkene som kom i kjølvannet av den) ikke har gjort noe med den dype mistilliten mellom staten og folket, og mellom skattebetalere og skattesnyltere.

Er svaret så at skattene må senkes? Ja, sier opposisjonspartiene fra sentrum-høyre (som ligger an til å danne neste regjering). Og til en viss grad har de rett. Hvis det å slutte å kreve inn de urimelige dobbel- og trippelbidragene, og å senke momsen, vil gjøre det mulig for flere å spare penger, og samtidig gi bedrifter mer økonomisk rom til ansette flere og få ballen til rulle i arbeidsmarkedet. Men alle vet at livskvalitet ikke bare handler om tallene på lønnsslippen, men også om trygghet og sikkerhet. Å gå fra en mislykket venstreradikal formel med en fattig og utrygg velgermasse som er avhengig av sosial stønad og ulovlig arbeid for å overleve, til en høyrevridd formel med en rikere, men like fullt utrygg velgermasse som er avhengige av svingningene i det private næringslivet for å overleve, slår meg ikke som en suksessoppskrift.

En aktiv stat som beskytter de som har havnet på feil side av inntektssporet – på grunn av dårlig dømmekraft eller uhell – er neppe en modell jeg må overbevise mine skandinaviske lesere om. Men det må være en stat som bryr seg om befolkningen sin, ikke en stat som tvinger resten av velgermassen til å sponse de som stemmer fram partiene, om de så er på venstre- eller høyresiden av det politiske spekteret.

Det eneste du må gjøre, er å vise litt tillit hver dag, og du vil høste en enorm kollektiv premie i form av et mer tillitsfullt samfunn.

Jeg kom nylig over en artikkel om Finland, landet på toppen av FNs «World Happiness Report 2018». (Dere i Norge er kanskje litt misfornøyde med andreplassen, men til sammenligning havnet Hellas på 79. plass, bak Libya, Tyrkia, Pakistan, Kosovo og Russland.) Livsgleden nordmenns finske naboer nyter, sier artikkelen, er delvis takket være de kommunale og offentlige tjenestene i landet, som gir dem «en følelse av trygghet – hvis det er noe de trenger, kan de få det».

Fra obligatorisk loggføring av individers helse fra før fødselen av, til en stor (og vellykket) grad av eksperimentering innen utdanning, har den finske staten klart å finne en gylden formell hvori staten tar vare på individet fra vugge til grav, uten å kvele motivasjonen for individets suksess. Og det har den gjort uten å trekke seg tilbake, men med en sterk og aktiv tilstedeværelse. «Selv om staten på en nesten Orwell-liknende måte følger med på befolkningen sin», skriver artikkelforfatteren med base i London, «synes ikke dette å oppleves som problematisk for finnene. Alle vi snakker med framhever tilliten de har til de offentlige institusjonene. ‘Folk stoler på oss’, sier [Markku] Peltononen ved Nasjonalt institutt for helse og velferd. ‘Og slik må vi ha det. Vi er avhengige av å ha tillit i befolkningen’.»

Det oppsummerer i en setning hva alt dette dreier seg om: tillit. «I Hellas og Tyrkia stoler ingen på politikerne, politiet, banken, mediene, for ikke å snakke om skattemyndighetene», skrev Stian Bromark i Dagsavisen for om lag et år siden. «Og når du ikke stoler på at de som styrer landet vil deg vel, blir du innesluttet, mistenksom.» Han refererte til grekernes skepsis til fremmede, migranter og flyktninger. Men han kunne like gjerne ha snakket om grekernes skepsis til hverandre: Da Greek World Values Survey team (διαΝΕΟσις) lanserte de seneste funnene om tillit i det greske samfunnet, sa hele 91 prosent av grekerne som svarte, at «man bør passe seg i møte med andre». Og bare 8 prosent mente at «de aller fleste kan man stole på» (ned fra 21 prosent i 2008). Det er den diffuse Allmenningens tragedie: Det eneste du må gjøre, er å vise litt tillit hver dag, og du vil høste en enorm kollektiv premie i form av et mer tillitsfullt samfunn. Men du kan ikke komme unna den individuelle prisen av å vite at det finnes gratispassasjerer, aktivt støttet av konkrete politiske tiltak.

Selv om en universell borgerlønn ikke fører til økt ansettelse, fører det til økt tilfredshet, selvsikkerhet og tillit

Har alle de finske lykketiltakene vært en suksess? De foreløpige resultatene fra Borgerlønnseksperimentet, hvor 2000 tilfeldig utvalgte personer fikk månedlige utbetalinger på 560 euro (det laveste nivået av arbeidsledighetsstønad) i to år, ble publisert sist uke. Eksperimentet skulle undersøke om en slik form for økonomisk trygghet ville oppfordre til, i stedet for å tvinge folk til å komme i arbeid, ved å erstatte arbeidsledighetsstønad (med betingelser) med en grunninntekt (uten betingelser).

Ifølge analysen var borgerlønnsmottakerne hverken bedre eller verre til å søke arbeid enn de i kontrollgruppen som ikke mottok borgerlønn. Det indikerer at en universell borgerlønn ikke nødvendigvis oppfordrer deg til å bli en del av arbeidsmarkedet. Det mottakerne av borgerlønnen rapporterte, derimot, var at de hadde en høyere grad av tro på jobbmulighetene sine, og at når de allerede hadde en sikker inntektskilde, ville det være økonomisk fornuftig å takke ja til et jobbtilbud eller starte opp eget foretak.

Og enda viktigere er at «følelsen av tilfredshet hos mottakerne av borgerlønn var klart høyere enn kontrollgruppen». De hadde signifikant færre problemer knyttet til helse, stress og konsentrasjonsvansker, og hadde en betraktelig større grad av selvsikkerhet når det gjaldt sin egen framtid og evnen til å ha en innflytelse på samfunnet. «Når det kom til en mer generell følelse av tillit, altså tillit til andre mennesker, var det en tilsvarende, men mindre forskjell. Der det var bare en liten forskjell mellom gruppene med hensyn til tillit i forskjellige institusjoner, som for eksempel rettsvesenet og politiet, stolte borgerlønnsmottakerne betydelig mer på politikere enn det kontrollgruppen gjorde.»

Med andre ord: Selv om en universell borgerlønn ikke fører til økt ansettelse, fører det til økt tilfredshet, selvsikkerhet og tillit – alle faktorer som de med regjeringsambisjoner i Hellas er nødt til å prioritere.

Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen