– Greta er veldig cool, alle voksne må lytte!

Maurtuen (også kalt COP26) er nå overfylt. Journalister og andre som kan, blir oppfordret til å jobbe hjemmefra. Utenfor Blue Zone tetter aktivister rekkene. Tirsdag rådde urfolk fra Latin-Amerika grunnen. Tallrike politifolk grep ikke inn. Ropene mot Bolsonaro nådde ikke delegatene, slusene innover mot møtelokalene er for mange og lange.

En bro fører over til Green Zone, med alternative arrangementer. Mor Mo Hume og datteren Aoibhe Featherstone (10) er på vei dit. Mo utnevner med et ømt blikk datteren til talsperson for familien.

Vi ingeniører kan bidra kraftig, sier han, enten destruktivt eller positivt!

– Jeg vil at COP26 skal bygge fond som fattige folk kan bruke til å kutte sine CO2-utslipp, sier Aoibhe.

– Og havene må bli rene. Nå dør de. Greta er veldig cool, hun gjør det hun kan for planeten, det er amazing, alle voksne må lytte!

I dagliglivet prøver Aoibhe å spise mindre kjøtt, ikke bruke plast, og gå mer enn før. Hun deltok i demonstrasjonen fredag 4. november, sammen med moren, som sier hun følger COP-en litt passivt. Men hun gjør sitt i det daglige for å resirkulere. Hun har studert de negative konsekvensene av klimakrisen i Colombia nøye.

– Hvis vi ikke endrer den økonomiske modellen vår, der vi blir gjort avhengige av de store tech-gigantene, går det ille. Vi må lære mer av urfolkene, de vet hvordan man kan leve bærekraftig. Investeringer i mangroveskoger som lagrer mye karbon, er viktig.

De bøyde ryggers entreprenør

På broen over Clyde tilbyr Navjot Sawhney og Jeanne Michalon en rimelig investering for fattige hushold. En liten rund konteiner med sveiv på toppen viser seg å være en enkel vaskemaskin for alle med lite strøm og slitne rygger. Sawhney er vokst opp i UK, men har røtter i India. Han viser hvordan menn som bygger karriere uten tanke på klimaet, kan hoppe av for å finne mer mening med det de gjør; i hans tilfelle fra romfartsingeniør til vaskemaskinentreprenør.

– Vi ingeniører kan bidra kraftig, sier han, enten destruktivt eller positivt!

I 2018 dro han til India, til Tamil Nadu. Der møtte han naboen Divya, som forandret livet hans. Han så hvordan hun slet med klesvasken for hånd, han så mange med bøyde rygger. Så utviklet han den enkle innretningen som ordner klesvasken med et minimum av håndkraft. Den er oppkalt etter nabokvinnen Divya. Tilsett 30 liter; ti til bløtlegging, ti til vask og ti til skyll. Bruk sveiven! Roter hendelen i ett minutt for å tørke tøyet. Ifølge Sawhney bruker en middels vaskemaskin hundre liter, mens du bruker 60-70 liter om du vasker for hånd.

Så altså: vinn-vinn-vinn? Billig klesvask-redskap for fattige kvinner (og menn); ingen energibelastning; sparte vannressurser; mindre slit på tøyet? Ja, alt dette, om vi skal tro Sawhney, som selger maskinen til 50 pund i fattige land. Dyrere her i vest, fint for folk med enkle hytter, forsikrer han. De første maskinene gikk gratis til jezidi-kvinner i irakiske flyktningleirer i 2014.

Selvvalgt, selvkontroll 

Regnet legger seg på tvers og vrenger paraplyene på Hyndland stasjon. Rob Murray, speiderleder i UK, speider etter toget som kan ta oss rett til COP26. Han driver kampanjen Promise to the Planet. Den er praksis-fokusert. Alle kan gjøre noe. Ideen er få folk til å skape en forskjell, lokalt. Det gjør speiderne med de fire R-ene: recover, recycle, reduce, og rethink. Og de oppfordrer unge over hele verden til å rapportere sine selvvalgte aksjoner innenfor de fire R-ene.

Toppmøtene beveger seg fra klimafornektelse til prokrastinering.

Fint, det. Men så lenge de globale utslippene – og kuttene – også til syvende og sist er basert på nasjonal selvkontroll uten transnasjonale sanksjoner, spøker det for planetens helse. Stadig oftere hører vi krav om at lederne ikke bare må «talk the talk», men «walk the walk». Climate Tracker er klare i sin siste rapport: Gjennomføring av politikken på bakken går med sneglefart, og det som trengs for å unngå at vi havner på 2,7 grader i 2100, er «dyptpløyende tiltak på alle sektorer i dette tiåret» for å nå 1,5-gradersmålet.

Inne på COP-en slår den politiske “realismen” mot oss. Energi- og klimaprofessor Kevin Anderson fra Manchester Universitet er ikke optimist.

– Toppmøtene beveger seg fra klimafornektelse til prokrastinering, sier han. Resultatene er klare til helgen, med løfter til planeten…

Teksten ble først publisert på Forfatternes klimaaksjon, og er den andre i en serie tekster om klimatoppmøtet i Glasgow fra Elisabeth Eide. Les hennes første epistel fra Glasgow-toppmøtet her.