FOTO: FlickrCC Jill_Io

Grønlandshysteriet

Nok en gang har vi latt oss krenke av Trump. Akkurat som han ønsker.

Det har gått 1529 dager siden Donald Trump annonserte, foran måpende journalister, at Mexico stort sett bare sendte voldtekstmenn over grensa til USA. Siden den dagen har Trump vist seg å være en mester i å kapre vår kollektive oppmerksomhet med de mest surrealistiske utspill.

I 2015 ble han (ifølge et raskt Retriever-søk) nevnt 3600 ganger av norsk presse. I årene etter har det dukket opp 183 000 oppslag, bare i norske medier. Det er kanskje ikke unaturlig siden han i mellomtiden ble valgt som president, men hvis man hadde gjort en kvalitativ analyse av disse oppslagene, tør jeg å påstå at mye hadde handlet om tullete utspill fra Trump.

I USA var naturligvis effekten enda større. I en ny bok, American Carnage av Politico-journalist Tim Alberta, intervjues blant annet Trumps tøffeste motkandidat i primærvalget våren 2016. Cruz oppsummerer tapet på følgende måte: «Vår kampanje samlet inn over 91 millioner dollar, det meste en republikansk primærvalgkandidat noen gang har fått inn. 91 millioner er voldsomt mye penger, med mindre motkandidaten får 3 milliarder dollar i gratis medietid».

Cruz overdrev ikke, og en analyse av byrået mediaQuant, Inc. viste at innen november 2016 hadde Trump tilranet seg gratis medietid tilsvarende ytterligere 3 milliarder dollar.

«Er det en ting jeg har lært om pressen, så er det at de alltid er på leting etter en god sak. Jo mer sensasjonell, jo bedre.»

Vi behøver ikke analysebyråer for å forstå hvordan han gjorde dette. Oppskriften er enkel, og er tatt rett utav Fox News-grunderen Roger Ailes sin strategibok (hvis du fortsatt ikke har sett den glimrende HBO-serien om Ailes, anbefales The Loudest Voice på det sterkeste). I boka Det amerikanske marerittet gjentar jeg en fabel om Ailes som er ment å illustrere hans tilnærming til mediedekning: To kandidater møtes til en TV-sendt debatt. Den ene fremfører et viktig utenrikspolitisk poeng, mens den andre tryner ned i orkestergrava. Det er nummer to som vil få mest dekning på nyhetene den dagen, konkluderte Ailes. Og det la føringer for alt han gjorde med Fox News, som senere ble USAs mest sette kabel-TV kanal.

Donald Trump avslørte en lignende filosofi i den skyggeforfattede boken The Art of the Deal, som kom ut allerede i 1987. I en liste på 11 punkter Trump mener vil gi deg suksess i eiendomsmarkedet, er flere interessante for å forstå den presidenten han er i dag: tenk stort, forvent det verste, stol på eget instinkt, og bruk et overtak godt. De mest interessante poengene er imidlertid å spre ordet til pressen, og å alltid kjempe veldig hardt tilbake hvis noen angriper deg.

«Er det en ting jeg har lært om pressen, så er det at de alltid er på leting etter en god sak. Jo mer sensasjonell, jo bedre. Hvis man er litt annerledes, litt voldsom, eller hvis man tar noen modige eller kontroversielle grep, så vil pressen skrive om deg», skriver Trump.

Imens blir det mindre fokus på andre saker, som for eksempel at Trump administrasjonen denne uken åpnet for å holde innvandrerfamilier som krysser grenser i varetekt så lenge de ønsker.

Ser man tilbake på de siste tre årene, er det liten grunn til å anta at Trump tror mindre på denne tilnærmingen i dag enn i 1987. Han vant et valg han selv knapt trodde han kunne vinne. I boken The Devil’s Bargain beskriver Trumps tidligere valgkampguru Steve Bannon hvordan han selv pakket sammen sakene sine på valgkvelden fordi Trump-teamet var sikre på at Hillary Clinton kom til å bli USAs neste president.

En av mange grunner til at det ikke ble slik, var nettopp at Trump ble sett på som en som kjempet på vegne av apatiske republikanske kjernevelgere som var utmattet etter åtte år med Obama, og like lei av å bli skuffet både av egne republikanske folkevalgte.

Og jammen har Trump fortsatt å kjempe, både mot imaginære og ekte fiender av republikanske velgere (her er en god oversikt). Han har kranglet med de gnitne NATO-allierte, late naboland som slipper forbrytere forbi mot USA, fotballspillere som ikke respekterer det amerikanske flagget og ekstreme venstresidefolkevalgte. For å nevne et fåtall. Da burde vi ikke la oss overraske over at han prøver å sette en fersk sosialdemokratisk statsminister på plass for noe som hans egne velgere ikke kunne gitt mer blaffen i. Imens blir det mindre fokus på andre saker, som for eksempel at Trump administrasjonen denne uken åpnet for å holde innvandrerfamilier som krysser grenser i varetekt så lenge de ønsker.

Likevel fortsetter vi å la oss krenke av presidentens utradisjonelle stil. Det tjener Trump på, og han vil fortsette å tjene på det helt frem til neste november. Og han er nettopp kommet i gang. Målet før 2020 er å male demokratene som et parti på vei mot det ekstreme venstre, og kjenner vi ham rett, vil det nok være et godt stykke innslag av voldsom innvandringsretorikk.

Det kommer til å koke som det aldri har kokt før. Grønlandskontroversen vil være en liten klatt på det mesterverket av bråk som Trump kommer til å male før 2020.

Selv har jeg slettet Twitter-kontoen min, for nå gidder jeg ikke å la meg krenke mer.