Men vi er nødt til å gjøre noe med ulikheten og skolesystemet vårt.
Denne uka la Stoltenberg-utvalget fram sin NOU “Nye sjanser-bedre læring” for Kunnskapsdepartementet. Utvalget har spurt “Hva skal vi gjøre med guttene i skolen?” og svarene har ikke latt vente på seg.
Det tok ikke mange dager før kommentator i VG, Astrid Meland, var ute å gjorde NOU-en om til en historie om alle menn overalt i samfunnet vårt, ikke bare i skolen. Som jo er det NOU-en handler om.
Når kvinner gjør det dårlig på statistikken får vi ofte beskjed om å slutte å sutre, ta mer plass eller lene oss inn.
«Men i kampen for å løfte jentene, kan vi ha kommet i skade for å glemme guttene», skriver Meland og bruker en hel kommentar på mer eller mindre unngå noe som også er ganske vesentlig i en stor del av disse guttenes utenforskap: Klasse og ulikhet.
Hvem skal slutte å sutre først?
For å ta det først: Det er absolutt ingenting som tyder på at vi er i ferd med å glemme denne saken. Bare denne uka har Debatten på NRK tatt NOU-en opp til diskusjon, og det har også kommentatorer og statuser på sosiale medier.
En del av argumentasjonen for at det nå er menn som er samfunnets mest sårbare gruppe, blir i Melands kommentar også gjort i form av en slags spådom: “I næringslivet er det fortsatt mannstungt. Det kan være kvinnene kommer etter også der.” Det kan være. Det er en litt absurd måte å argumentere i nåtid på, spesielt når vi vet hvordan statistikkene i næringslivet fortsatt ser ut.
Norske menn er i dag stort sett ikke tapere.
Kun 22 prosent av topplederne i de 200 største selskapene er kvinner. På tross av skoleutfordringer, klarer menn flest seg fortsatt bedre i arbeidslivet enn kvinner, sånn det er i dag. Å formulere problemstillinger basert på en hypotetisk framtid er problematisk i seg selv. For det er ikke sånn at bare “de flotte statistikkene, derimot, har kvinner øverst”. På politisk kvarter tidligere denne uka snakket to stortingspolitikere om hvordan kvinner er spesielt sårbare for hets og trusler i politikken og om hvordan dette blir til et demokratisk problem.
Kvinner er fortsatt i størst grad trygda, kvinner er mer deprimerte og mere sykemeldte. Kvinner lykkes kanskje ikke like ofte i selvmord, men de forsøker oftere enn menn. Og så er det arbeidslivet da. Når kvinner får barn drar menna ifra oss, den statistikken kan du dessverre ikke ta fra meg som småbarnsmor i tredveårene, selv om jeg ofte har ønsket det.
Likevel. Når kvinner gjør det dårlig på statistikken får vi ofte beskjed om å slutte å sutre, ta mer plass eller lene oss inn. Det er paradoksalt.
Du er ikke en taper
Jeg skal ikke si til guttene som nå utnevnes til “tapere” av media for øvrig at de bare må slutte å sutre, bli flinkere, gjøre mer lekser, skjerpe seg. For det er å usynliggjøre et helt reelt problem som NOU-en belyser. Men det tjener ingen å framstille den faktiske saken, kjønnsforskjeller og sosial ulikhet i skolen, som en fasit som snur hele virkeligheten vår opp ned. Norske menn er i dag stort sett ikke tapere. Og misforstå meg rett, det er du heller ikke om du er et barn som faller fra på skolen. Om du er en av dem vil jeg gjerne få sagt det med en gang: Du er ikke en taper!
Som kommentator i Dagsavisen, Hege Ulstein, også var inne på denne uka: Kanskje er ikke “problemet” eller “taperne” barna, men skolen og hvordan den er lagt opp. “Barna skal ikke tilpasse seg skolen. Skolen skal tilpasse seg barna”, skriver hun.
For hva er i det hele tatt maskulint og hva er feminint?
I en artikkel i Norsk sosiologisk tidsskrift fra i fjor skriver Kristoffer Chelsom Vogt, førsteamanuensis ved Sosiologisk institutt, UiB, at “Offentlig ordskifte i dag lyder som et ekko av faglige diskusjoner som har pågått siden 90-tallet, hvor det er blitt hevdet at «jentene har taklet moderniteten bedre enn guttene» (Pedersen, 1996: 80) og «[m]enn er overrepresentert i alle problemsammenhenger i moderne utdanningssamfunn» (Frønes, 2005: 17). Nye tall om gutter settes inn i en stor fortelling om at menn, og særlig menn med lite utdanning, er i ferd med å bli samfunnets tapere.”
Da Vogt deltok i Debatten på NRK denne uka, gjentok han noen av poengene sine fra artikkelen. Unge i dag sliter med et mangfold av problemer som også går på tvers av kjønn.
Hva er feminisering?
Men også i NOU-en kommer det fram flere utfordringer, f.eks den sterke sammenhengen mellom foreldrenes utdanningsbakgrunn og barnas skoleprestasjoner. I et samfunn hvor ulikheten øker, er det all grunn til å bekymre seg minst like mye over dette aspektet som den såkalte “feminiseringen” av skolen.
For hva er i det hele tatt maskulint og hva er feminint? Hva slags maskulinitet er det som er i krise?
Jeg spør fordi jeg er oppriktig bekymra for at en del nå ser ut til å mene at det finnes en selvforklarende definisjon på hva det ene eller det andre er, eller hva det bør være. Og at grensene for disse deretter aldri kan krysse hverandre. Om det er tilfelle er det ikke bare trist, det er også veldig gammelt.
Som professor og klasseromsforsker Harriet Bjerrum Nielsen har sagt: “Det handler om hele systemet, som er i ferd med å bli helt absurd.”
Som mor til en liten gutt ser jeg med bekymring på en utvikling som av og til virker låst fast i definisjoner over hvilken boks han skal få lov til ta plass i eller ikke. Jeg kler ungen min like gjerne i rosa som i blått, han får leke med dukker om han vil, og det kan jo hende at akkurat det er en løsning mer enn det er en farlig “feminisering” – hva nå enn det skal bety.
Det jeg i alle fall vet er at han fortsatt, som en hvit, norsk gutt som vokser opp i en ressurssterk middelklassefamilie, har alle forutsetninger for å klare seg ganske godt her i verden.
Og dersom han likevel skulle falle fra på skolen en dag, så håper jeg virkelig at vi har kommet et sted hvor vi ikke bare avskriver han som en “taper”, eller skylder på de hardt arbeidende jenters framgang, men forsøker å gjøre noe med et skolesystem som virker ute å kjøre. Som professor og klasseromsforsker Harriet Bjerrum Nielsen har sagt det: “Det handler om hele systemet, som er i ferd med å bli helt absurd.”
Kommentarer