En ny hånd å holde i

Så fort den går. Tiden. Fra «Pike, Hannah Gitmark» på Rikshospitalet en dag i mai, til små føtter i litt store sko inn døra i en barnehage på Sagene en sen augustdag året etter. For andre gang i livet følger vi spente små skritt over dørstokken samme sted. En slutt og en begynnelse på en gang. En ny hverdag, med en ny hånd å holde i.

Barnehagen. Der mine to barn får en trygg hverdag med varme voksne som skal gjøre dem et hakk klarere for det som venter senere. Der de møter andre. Noen ganske like dem selv og noen helt annerledes. Der de lærer små ting, som å stå i kø. Og vente på tur. Og store ting, som at alle sammen er like mye verdt. Her fødes og gror fellesskap og tillit – de viktigste verdiene vi har.

Forskningen er tydelig på at jo tidligere vi setter inn tiltak, dess høyere avkastning får vi på dem.

Som forelder fyller gåturen over den slitte dørstokken meg av vemod og varme på en gang. Men mest av alt av takknemlighet.
358 585 kroner bruker staten i året på at mine to barn får bygge sosial kompetanse og ha et trygt fang å sitte på. Vi som foreldre får leve ut to meninger med livet, på en gang: Både det å ha barn, og det å jobbe, skape verdier og bidra til samfunnet.

Billige, bra barnehager for alle er en av de oppgavene vi i Norge velger å løse sammen, og bruke skattepenger på. Det er ikke bare for å være snille mot småbarnsforeldre. Det er også en investering vi ikke har råd til å la være å gjøre. En viktig kilde til norsk vekst og produktivitet, vil de fleste være enige om, er at vi har investert i en god skole for alle, og i gratis høyere utdanning. På den måten har flere fått muligheten til å bidra til – og ta del i – velstandsveksten.

Barn som går i barnehage, får litt bedre sjanser for å lykkes.

Men de aller mest lønnsomme investeringene kommer tidligere i barnets liv. Forskningen er tydelig på at jo tidligere vi setter inn tiltak, dess høyere avkastning får vi på dem. Den mest kjente forskeren på dette området er Nobelprisvinner i økonomi, Joseph Heckman. Hans studie av barnehageprosjektet «Perry Pre- School» viser at investering i barnehage lønner seg på sikt: med 7-gangen når en person er 21 år, og med 15-gangen når personen når 40 år.

Barn som går i barnehage, får litt bedre sjanser for å lykkes. Treåringer som ikke går i barnehage, har dobbelt så ofte forsinket språkutvikling sammenliknet med jevnaldrende i barnehage. En prøveordning med gratis kjernetid i barnehage i Oslo (gjennomført mellom 2006-2014) viste at barn med innvandrerbakgrunn økte bruken av barnehage med 15 prosent.

Barn med innvandrerbakgrunn i forsøksbydelene gjorde det bedre på kartleggingsprøver i lesing og regning i 1-og 2.klasse enn barn med innvandrerbakgrunn i bydeler som ikke deltok i prosjektet (Bråten et al. 2014)

Men selv om barnehagereformen var en suksess, er vi ikke ferdige. For det første bør kvaliteten heves. Universiteter og høyskoler fikk sin kvalitetsreform i 2003. Et forskningsprosjekt ved Høgskolen i Oslo og Akershus har studert kvaliteten i norske barnehager. Den er selvsagt vanskelig, om ikke umulig å måle. Men noen indikasjoner er det mulig å gi, ved hjelp av forskjellige og til dels velprøvde kartleggingsverktøy.

Med ett av verktøyene får norske barnehager en gjennomsnittlig skår på 3,9 på en skala fra 0 til 7. Det høres ikke så bra ut. Samspillet mellom voksne og barn er ikke så bra som det kunne vært, påpekte forskerne. Interessant nok er det liten forskjell mellom førskolelærere og assistenter når det gjelder kvaliteten i samspillet mellom voksne og barn. Og forskerne var «overrasket over hvor lite leker som er tilgjengelig for de små barna i barnehagene».

Vi vet at å vokse opp i ressurssvake familier og nabolag reduserer sjansen for å lykkes med skole og arbeid.

For det andre er det altså dyrere å gå i barnehage enn på universitetet. «Det er rart med Norge; dere gir gratis høyere utdanning, men tar betalt for barnehage, der all forskning viser at innsatsen betaler seg best», har OECD-direktør Andreas Schleicher uttalt. For i Norge er barnehager, i motsetning til universitetsutdanning, ikke gratis.

Innføring av makspriser har sørget for at nesten alle (90 prosent) nå kan sende barna sine i barnehage. Staten dekker 80 prosent av utgifter til barnehage. Selv betaler vi litt over 50.000 kroner av den totale kostnaden på over 400.000 kroner for våre to barn. En liten del av en total stor utgift. Men for mange blir likevel den resterende kostnaden for høy. Eller som Fordelingsutvalget formulerte det: «Deltakelse i barnehagetilbud ser ut til å ha en positiv påvirkning på barns senere utdanning og yrkesaktivitet. Egenbetalingen i norske barnehager bidrar trolig til å stenge noen ute fra barnehagetilbudet av økonomiske grunner. Barn av foreldre med lav inntekt og utdanning etterspør barnehage i mindre grad enn andre, og dette er de barna som trolig har størst utbytte av barnehagen».

I den lille andelen barn som ikke går i barnehagen, er det en overvekt av barn av foreldre med lav utdanning, lav inntekt og barn med innvandrerbakgrunn. Altså de som trenger det mest.
Ifølge NAV vil én person som fra 25 års alder havner permanent utenfor arbeidslivet, koste samfunnet 9 millioner i tapte skatteinntekter og påløpte trygdeutgifter. Da har vi ikke tatt med sannsynlige utgifter til helse, og heller ikke den verdiskapingen som ikke skjer.

Store skattekutt er vanskelige å reversere.

Vi vet at sjansen for å havne utenfor er høyest for dem som ikke har fullført videregående. Vi vet også at sjansen for ikke å fullføre videregående er høyest for dem som har foreldre med bare grunnskoleutdanning. Vi vet at å vokse opp i ressurssvake familier og nabolag reduserer sjansen for å lykkes med skole og arbeid. Altså de som med minst sannsynlighet går i barnehagen. Og som har dårligere sjanser for å lykkes i skolen fordi de ikke gikk i barnehage.

Vi vet, med andre ord, at det med stor sannsynlighet vil lønne seg å gi de ti prosentene som kanskje ikke har råd til å gå i barnehagen, tilgang til god og tidlig lek og læring sammen med andre barn.

Gratis barnehage til alle var blant forslagene til det offentlige utvalget som nylig fikk i oppgave å gjennomgå offentlig støtte til barnefamiliene. Prislappen på det er om lag 11,6 milliarder kroner.

Økt kvalitet i og økt tilgang på barnehager er noe av det som kan gjøres for å gjøre flere barn bedre i stand til livet som venter dem. Investeringer i tidlig innsats er lurt, og det er lønnsomt. Gevinstene vil komme på sikt. Det er dyrere å la være. De fleste partier er enige i dette. Men skal vi få det til, betinger det at vi setter av nok penger til å gjøre dem, her og nå.

Når det kuttes i skattene til dem som har mest, betyr det at resten må gi avkall på noe.

Årets valg står mellom partier som tror på at investeringer i velferd er det som skaper vekst i framtida, og mellom dem som tror kutt i skattene til dem som har mest vil gjøre det samme. Det første er veldokumentert. Det siste er det ikke. Regjeringen har kuttet skattene med 21 milliarder. Det kunne for eksempel finansiert gratis barnehage til alle, ganger to.

Vi har et finansielt handlingsrom i offentlige budsjetter det neste tiåret. Det bør vi bruke på investeringer der det monner mest. I å løfte flere. I å sørge for at vi også i tida som kommer har trygge, gode fellesskap med plass til alle. Fellesskap som i tida som kommer kanskje blir enda viktigere enn i dag.

Vi får ikke i pose og sekk. Store skattekutt er vanskelige å reversere, og svekker finansieringsgrunnlaget for velferdsstaten i framtid. Når det kuttes i skattene til dem som har mest, betyr det at resten må gi avkall på noe. Kutt i skatt til dem som har mest, betyr mindre penger til investeringer i velferd. Velferd som kan gi flere bedre liv, og som dessuten er samfunnsøkonomisk lønnsomt.