Europa lener seg mot ytre høyre, som konsekvens av tiår med nyliberalt kaos. Men i protest er det håp.
Nyliberal politikk, økonomi og ideologi har herjet verden i snart fem tiår. I denne varianten av sen-kapitalismen er vekst og mer marked et mål i seg selv, mens fordeling og demokrati blir irriterende objekter som kommer i veien for privat frihet til å bli så rik som mulig, koste hva de koste vil av begge deler.
Nyliberalismen tok, og nyliberalismen ga oss noe.
Det er vi vanlige folk som har betalt prisen: Mer av alt til de rikeste, mindre av alt til oss, og for å toppe det hele, autoritære krefter og personer løftet frem av verdens rikeste, fordi de kan, når demokratiet demonteres foran nesen vår og overlater makten til pengene. Folk som har alt å tjene på at makt og penger ikke fordeles, slik det i natur gjør i demokratier.
Nyliberalismen tok, og nyliberalismen ga oss noe. Dette for eksempel:
Valgene denne uken i Frankrike og Storbritannia kan gi fremgang og makt for Frankrikes fascistiske familiebedrift Nasjonal Samling, og fremgang, men ikke makt, for Storbritannias egne variant av disse, Reform UK.
Fra før har vi en rekke aktører fra ekstremhøyre i posisjon i land nær oss: Geert Wilders i Nederland, Viktor Orban i Ungarn og Giorgia Meloni i Italia. I Finland fikk det høyrenasjonalistiske partiet Sannfinnene sju ministerposter i fjor.
Det er sånt som helt forutsigbart skjer når nyliberal politikk har fått privatisere vekk og herje med det samfunnet vi hadde kjært. Når europeisk velferd og samfunnslim slutter å fungere fordi noen har ødelagt det, kommer de som har ødelagt det kledd ut som såkalte sterke menn og kvinner med mørkeblå brunmønstrede kapper, og hevder de skal skape orden på nasjonen igjen hvis folk bare gjør som de sier og plasserer skylden på innvandrere og sosialklienter.
Storbritannia er mer enn noe annet land et nyliberalt eksperiment, Margaret Thatchers ånd nekter å la seg helt begrave. Det er viktig å forstå det helt konkrete i nyliberal politikk skal vi slåss mot det.
Vi kan se mot Storbritannia og lære. Dette har skjedd under konservativt styre siden 2010: Lokale myndigheter har fått mer enn halvert sine budsjett. Disse driver skoler, sosiale tjenester for eldre, flyktninger, barnevernsbarn, fattige og funksjonshemmede. De driver også søppelrydding, kollektivtransport, parkvesen, veiarbeid, gravlunder, svømmehaller, museer og biblioteker.
Nå begynner imidlertid politisk ledelse på begge sider av havet å bli såpass karikert og outrert at folk våkner opp.
500.000 kommunalt ansatte har i denne perioden blitt sagt opp. British Medical Journal mener at kutt i velferdstjenester var den direkte årsaken til 45 000 dødsfall mellom 2012–2014. Antall sentre for ungdom, som var en stor suksess, er kuttet med 75 prosent siden 2010. Antall hjemløse er doblet i samme periode. 800 biblioteker er stengt, og 200 museer, de fleste av dem i fattige områder. 1000 kommunale basseng er stengt, det samme er en lang rekke bussruter.
Kommuner anbefales å investere og selge: inkludert kommunale parker og historiske bygninger. Læreres reallønn er tilbake på 2001-nivå. Rekordmange sitter i overfylte fengsler. En annen rekord er antall jobber på såkalt nulltimerskontrakter. BBC, som kunne vært en motvekt til sosiale mediers tull og fake, er kraftig strippet for statlig støtte. I 2010 var det knapt noen som delte ut gratis mat i Storbritannia. Nå er det flere enn 3000 slike «food banks». Fagforeninger knebles og retten til å streike er begrenset. Det offentlige helsevesenet totalt ødelagt.
Å med vilje ødelegge offentlige tjenester, for deretter å late som det ikke fungerer og heller overlate tjenestene til markedet og lommeboken din, er nyliberal politikk.
Nå begynner imidlertid politisk ledelse på begge sider av havet å bli såpass karikert og outrert at folk våkner opp.
Helten i denne historien skal ikke være en person med kappe, heltene skal være oss vanlige folk, demokratiet vårt og alle flinke byråkrater.
I Paris har det i juni vært enorme folkelige protester, opp mot 250.000 mennesker har stått sammen i gatene og advart mot ytre høyre i valget. I Storbritannia vinner et svakt og ikke akkurat radikalt Labour valget, som en folkelig protest mot den skandaleløse politikken og rekker av andre skandaler hos de konservative i statsminister etter statsminister.
Protester mot all verdens regjeringers manglende evne og vilje til å stanse Israels massakrer i Gaza og massive overgrep på Vestbredden har satt sinn og studenter i kok. Palestinaprotestene er i seg selv opplysende, bevisstgjørende og radikaliserende på en hel generasjon unge. Og eldre. Det kan komme til å påvirke verdens gang på andre og gode måter rundt neste hjørne.
Helten i denne historien skal ikke være en person med kappe, heltene skal være oss vanlige folk, demokratiet vårt og alle flinke byråkrater.
Kommentarer